Tanker om bok - Göran Sonnevi: Din vinge, som bærer meg

 

Göran Sonnevi: Din vinge, som bærer meg
Utvalgte dikt 1996-2005
Gjendiktet av Espen Stueland
Forlaget Oktober 2010
268 sider

Om forfatteren  - Fra forlagets side:

Göran Sonnevi (f. 1939) har siden debuten i 1961 utgitt en rekke filosofiske og politisk relaterte diktsamlinger som Det oavslutade språket (1972), Det omöjliga (1975), Språk, verktyg; eld (1979), Mozarts tredje hjärna (1996) og Klangernas bok (1998). Han er en av Sveriges mest sentrale poeter, og hans bøker er oversatt til tolv språk, i tillegg til at diktene hans finnes i antologier og tidsskrifter på minst femten andre språk. Han ble tildelt Nordisk Råds Litteraturpris 2006 for diktsamlingen Oceanen.

For mange har Sonnevi fremstått som en slags politisk samvittighet i svensk litteratur og offentlighet. Mange av de tidlige diktene hans handler også om mulige og eksisterende former for sosialisme – i Sverige og andre steder.
 

Mine tanker om Din vinge, som bærer meg:

Jeg leser gjerne dikt, men dessverre "glemmer" jeg ofte at jeg også liker den delen av litteraturen. I de siste årene har dikt-lesingen stort sett bestått av de diktene som har vært oppført på pensum-listene for engelsk-undervisningen; selv om vi ofte har startet timen med "Let's indulge in poetry", har kanskje denne form for diktlesing blitt noe plikt-løp-preget.
For egen fornøyelses skyld har jeg hatt mye inspirasjon og oppløftende stunder av diktene til Karin Boye, Emily Dickinson, Rudolf Nilsen, Olav Hauge..for å nevne noen favoritter; skulle jeg nevne alle favorittene, ble listen veldig lang.
Ved 2010-årets slutt fikk jeg anledning til å stifte bekjentskap med en stor nålevende skandinavisk poet, Göran Sonnevi, en dikter som jeg føler er en nyskaper i diktenes verden.
Tilfeldigheter brakte meg denne åpenbaringen av en diktsamling: Jeg vant den i forlaget Oktober sin julekalender. Og jeg er takknemlig for at jeg slik ble minnet på at diktlesing er givende, men noe ganske annet enn å lese romaner; det krever liksom noe større egeninnsats og anstrengelse, hjernen må arbeide litt hardere, tankene må løftes til andre sfærer liksom.
Sonnevi setter ord og tanker på vår tid...både i det som skjer i verdens-samfunnet og det som skjer på det lokale plan, i familien. Bekymringen for det som skjer i verden har vært til stede i Sonnevis diktning gjennom hele forfatterskapet. Allerede på 60-tallet skriver han "Verdens tilstand/ inngir bekymring"

 Dette er en bok fra tre diktsamlinger i perioden 1996 til 2005: Mozarts tredje hjärna fra 1996 har konsentrasjonsleirer og etniske rensninger som tema og det sørgelige faktum at etterkrigstidens parole "aldri mer krig" ikke ble en realitet. I Klangernas bok fra 1998 er tankene sentrert rundt grobunnen for nynazisme i kjølvannet av arbeidsledighet og fattigdom. Oceanen fra 2004 tar opp Midt-Østen konflikten og menneskerettigheter på vikende front i kampen mot terrorisme.
("Hvordan kan vi nå fortsette å være mennesker? Eller om vi ikke er mennesker,
hvordan blir vi det? Dehumaniseringen pågår, her og der, på alle nivåer...s.214)
Han fikk  Nordisk Råds Litteraturpris for Oceanen.
På en fin måte fletter han inn sitt liv på det mer lokale plan, det blir en parallell til den ytre verden, det er sorger og gleder i eget liv, sommerferie i skjærgården med dufter og vekster, det er venner som dør, det er morens kreftsykdom og det er kjærlighet...og så er det musikken - kanskje den kan lindre? Selv om man ikke forstår den:
Hjem til musikken? Hva skulle jeg gjort
uten musikken?
Verden, henrettelser,sult
uten ende,
kriger, programmerte for lenge siden, økonomiene.....(s.13)

Diktsamlingen begynner med:
Hva er det jeg vil se?
Hva vil jeg ta inn?
Det som fortsatt fins, alt!
Og hva er det?.......
Diktene gjenspeiler et tankespinn rundt tiden vi lever i, Sonnevi har "tankeplikt" rundt verdens tilstand i denne diktsamlingen også, og han stiller spørsmål til seg selv hvordan han skal forholde seg til tidens begivenheter, hva han kan gjøre...så trekker han linjer til store diktere i tidligere tider som også måtte forholde seg til en begivenhetsrik verden og et kaos som de levde midt oppe i: "Med ubegripelig hastighet forsvinner en menneskeverden
jeg kunne relatere meg til Hjelp meg så ikke jeg også forsvinner" (fra Oceanen)
To diktere som står sentralt for Sonnevi, og i diktsamlingen hans er Dante og Walt Whitman.  (Spennende Dante-site her for de som ønsker mer av han)
Sonnevi makter å trekke disse to tungvekterne innen litteraturen inn i sin nåtidsdiktning og i sitt tankespinn...Dante med sitt antisemittiske syn får Sonnevi til å gå videre med sine dikt-tanker og til konkret å oppsøke monumentet over den ødelagte synagogen i Dresden. Walt Whitmans Leaves of Grass (1855) ansporer Sonnevi til analyse av demokratiet og det politiske system. Her er det poeter før og nå som er talerør for folkets stemme, poeter som årvåkent følger med i det samfunnet de lever i.
(Leaves of Grass er et monumentalverk som fikk sin fødsel etter at Ralph Waldo Emersom hadde skrevet essayet The Poet i 1845, et essay som etterspurte en dikter som kunne skrive om det nye landets dyder og laster, positive og negative sider...dette ansporet Whitman...og diktsamlingen kostet han faktisk jobben i Innenriks Departementet fordi den virket fornærmende på enkelte politikere.

Det er mye å si om Sonnevis dikt...det er mange av dem, de er varierte, de er dype, de er tankevekkende..man må oppleve de i små porsjoner, de må leses om og om igjen...jeg er nok ikke ferdig med denne diktsamlingen.
Jeg vet ikke om Sonnevi kan bli en del av "min poetiske verden" slik Emily Dickinson og Karin Boye har greid å trollbinde meg... det er  vanskelig å sammenligne, de to kvinnene blir kanskje enda mer nærgående i sin lyrikk da de beveger seg helt på det lokale, personlige, eksistensielle plan; men jeg skal sette av mer tid til Sonnevis diktsamling og prøve å leve meg mer inn i hans "poetiske verdensanskuelse".
Hans diktning er kanskje ikke "opp-i-dagen" tilgjengelig, den krever sitt av leseren - men slik litteratur er alltid fengslende å prøve seg på - og gleden er desto større etter en del anstrengelser når "aha-opplevelsen" kommer.
Jeg er glad i naturen og i plantevekster...derfor avslutter jeg med ett av de søte, mer lettfattelige, enkle diktene (det er noen av de også, s.155):
Nattfiolen
fant jeg først bare
som duft, den
korteste natten
Senere, to dager
etter,
så jeg den, svakt
lysende, med hvite,
svakt grønne
kronblader

Terningkast:5