Tanker om bok - Olof Lagercrantz: Om kunsten å lese og skrive

                          (Foto: Malin Lundberg)



Tittel:Om kunsten å lese og skrive
Forfatter:Lagercrantz,Olof, Svensk 1911-2002
Språk:Bokmål
Utgitt:Oslo, Bokvennen, 1988
Antall sider:83
Oversatt av: Jan M. Claussen
Originaltittel: Om konsten att läsa och skriva
Jeg leste først den svenske utgaven av denne, så fikk jeg tak i den norske oversettelsen og leste den også.(Det var en gammel utgave, men den gjorde nytten)
"Hva skjer når vi leser?" spør Lagercrantz helt i starten av boken. Han gir en intens skildring av lesernes møte med romanpersoner, begivenheter, og den verden forfatterne prøver å skildre, og hvordan leserne i neste omgang lever seg mer eller mindre inn i denne forfatter-skapte verdenen.
Han gir et morsomt bilde på leserens involvering i skriveprosessen ved å sitere Joseph Conrad: "Hvilken vidunderlig godhet at nettopp du likte boken min, for man skriver bare halve boken. Den andre halvdelen må leseren ta hand om" (s.8)
Og hvis femti prosent er skrevet av leseren, sier Lagercrantz, så blir boken bedre jo mer begavet en leser er, og jo mer kjærlighet han legger i lesingen. Og en "god bok gir leseren en fornemmelse av at det er vår egen erfaring vi leser om." (s.10)
"Er det bra å lese"?, spør Lagercrantz (s.14) - At lesing som øker kunnskapene, altså faglitteratur, har sin verdi, er innlysende, men gjør skjønnlitteraturen oss bedre - spør han videre.
"Det finns läsning som liknar narkomani. Då kan man innbilla seg att bokhandlare och bibliotekarier är tjänsteandar i väldiga förlustelselokaler. De skyndar mellan hyllor och bord med Balzacs morfin, Hamsuns kokain och Klas Östergrens konjakk. Snart sänker seg en djup sömn över lokalen och drömmarna växer som japanska pappersblommor." - fra den svenske utgaven (s.18)
Lagercrantz påpeker forøvrig at man kan utvikle en rik personlighet uten bøker, i alle fall de skjønnlitterære (og han gir eksempel på dette). Man bør ikke motiveres til å lese av den grunn at det er "fint å lese, da er boken i faresonen, sier han - lesingen må motiveres av et behov innenfra (s.17)
"Hvordan skal man lese?" er det neste spørsmålet Lagercrantz prøver å belyse (s.18).  Noen er "puddinglesere", - de leser boken - spiser den - og så er det gjort; og bokbransjen ville bryte sammen uten disse, sier Lagercrantz.. Han innrømmer at han selv var i den kategorien lesere før han ble profesjonell. Han slukte bøker i en fart og husket nesten ingenting av det leste. Men likevel satt han igjen med fornemmelser som beriket hans liv; i bøkene møtte han mennesker med ulike skjebner og liv enn han selv, og det ansporet nysgjerrigheten til stadig å åpne nye bøker. Som ung kunne han aldri tenke seg å lese en bok om igjen. Det var jo så mange "uprøvete veier" å utforske. (Må innrømme at jeg ikke er fremmed for denne holdningen - i perioder av mitt lesende liv har jeg vel fulgt samme "oppskriften") 

En passant -  Trenger man litt opplæring til å bli en skikkelig "puddingleser", er det forresten mange lærebøker på området:

Å lese en bok for annen gang, vil gi en dypere forståelse - man ser hendelsene i etterkant: "Det som var uoverskuelig blir enkelt og forståelig" (s.19) - Lagercrantz drar frem dette med gjenkjennelsen - dette som skaper så stor forventning og glede når man leser for barn, det samme gjelder vel i voksen alder.
Utenatlæring er den ekstreme formen for om-igjen-lesing, sier Lagercrantz - når man har strevd for å lære noe utenat - det være seg dikt, salmer, regler og ramser, blir dette en livslang glede. (Her må jeg medgi at jeg kjenner meg igjen - i barneårene og skoletiden lærte vi mye utenat før i tiden. Dette har fulgt meg siden, til glede og nytte. Utrolig, men jeg har en regle på engelsk som jeg lærte da jeg var 9 år - om hvor mange dager de ulike månedene har, og jeg må ramse den opp inni meg når jeg skal vite antall dager i en måned.)

I kapittel 7 stilles spørsmålet: "Kan man lære seg å skrive?" (s.28) - Øvelse og arbeid er vel svaret her, mener Lagercrantz. Det er en fordel å finne rytmen når man skriver, og gjentagelser må man unngå, ifølge Lagercrantz.
En annen måte å forbedre skrivekunsten på, er den forfatterne bruker: de konkurrerer med hverandre, lærer av hverandre. Lagercrantz peker på det faktum at mange beslektede verk dukker opp i samme tidsperiode. (s.30)
"Hvem skriver forfatterne for?" - er spørsmålet som reises i kapittel 8 (s.33).  En forfatter motiveres selvsagt av å vite at han blir lest, å se for seg lesergruppen under skriveprosessen ansporer også.  Skriveprosessen og forholdet til lesergruppen forbedres også av at man har grundig kunnskap om det man skriver om. "Jo mer viten, desto bedre språk"(s.42)  Leserne vet å verdsette en forfatters grundige "research" før han skriver romanen; de vil lett gjennomskue en forfatter på vaklende grunn med for dårlig gjennomført research.
Kapittel 11 handler om verdien av å vite noe om forfatterens bakgrunn, hans liv. brever og intervjuer. - Biografier er kanskje ikke så dumt å få med seg for å forstå dikterens verk - som naturlig nok vil være farget av forfatterens liv og erfaringer.
Kapitlene 9, 10, og 11 omhandler i tillegg de ulike typer litteratur man kan uttrykke seg gjennom. Lagercrantz selv begynte med lyrikken, for så å skrive prosa, som ble hans yrke - biografier er han heller ikke fremmed for (han har skrevet biografi om Strindberg - og fikk vel en utvidet forståelse av Strindbergs romaner gjennom sin research her).
Kapittel 14 dreier seg om sitering. Lagercrantz formaner til forsiktighet her - fordi han mener det kan virke forstyrrende på leseren å avbryte for å dra inn en annen forfatter med sitater.
Kapittel 15 handler om å bruke bilder - metaforer, images - en vanskelig og risikabel kunst i følge Lagercrantz.
I kapittel 16 stilles spørsmålet: "Hva driver forfatteren til skrivebordet?". Naturligvis ære og penger, sier Lagercrantz. Forfatteryrket er jo et fag. Men i tillegg fremhever Lagercrantz sin tanke om at "skrivevirksomheten er et medfødt behov hos visse mennesker." - kanskje også som en slags terapi for noen. (Som eksempel nevnes en av de innesperrede dagbokskrivende jødene i Warszawa ghettoen)
"Finnes det noen sikker metode for en forfatter slik at han kan finne ut om det han har skrevet har noen verdi?" - er spørsmålet som stilles i kapittel 17. Her blir ikke gitt noe tydelig svar - verdien ligger kanskje i å gjenskape virkeligheten. Å "være trofast mot det man oppfatter som sant blir oppgaven." (s.73)
Kapittel 18: "Goethe påstår at han kan se hvilke steder hos Schiller som er skrevet under alkoholpåvirkning." (s.76) - om dette kapitlet handler om forfatternes bruk/misbruk av alkohol - se det vet jeg ikke om jeg helt fikk klarhet i.
I kapittel 19 filosoferer Lagercrantz rundt dette med en forfatters aldring, og om man burde erstatte mangel på vitalitet med øket flid. (s.81):
"Mitt språk er klarere, men fattigere på farve, mindre mykt og oppfinnsomt. Et hvitt lys trenger seg frem og jeg får være tilfreds med det." (s.82)

Denne lille boken får en til å reflektere over det å lese og det å skrive - man blir mer bevisst på hva man opplever - man blir mer ansporet til å bli en aktiv, engasjert leser - noe som gir en glede i nuet, men også varige verdier - kanskje forledes man til å gå videre også: til å skrive selv...(i hvert fall til å blogge litt)
Denne boken vurderer jeg til terningkast:5

Se også: Marcel Proust&John Ruskin: Om Lesning
Henrik H. Langeland: Fortellekunst