Mine Proust-betraktninger 9: Marcel Proust og John Ruskin - Om Lesning

Jeg kom tilfeldigvis over et nytt lite tilskudd til mitt Proust- prosjekt...det var litt utenom programmet; men jeg fant denne lille boken på biblioteket i dag, glemte alt annet, satte meg ned og leste den mens jeg tok noen notater. Tankene i de to essayene var veldig fengslende, selv om de er skrevet for over hundrede år siden. Jeg ble akkurat ferdig med lesing og en rask kladd til jeg skulle møte en venninne på "stam-kaféen". Som vanlig fikk vi en veldig god meningsutveksling på litteratur, lesing og Proust mens vi gikk igjennom kladdnotatene mine. To-tre timer med fruktbar diskusjon ansporet meg til å blogge litt mens dette var ferskt.. 
(Og jeg sender en SMS til min venninne underveis:Godt i gang med bloggingen nå. Vår fine samtale i dag inspirerte meg. Du blir nevnt i innledningen. Skal bli ferdig før jeg tar ettermiddagsteen på senkvelden, dropper middagen. Klem. Randi
PS. Du var veldig åndfull i dag....)
Spesielt interessant ble dette stoffet fordi jeg nylig har lest Olof Lagercrantz' fine lille bok på samme tema: Om kunsten å lese og skrive, essaysamlingen han skrev i 1985 på svensk, oversatt til norsk 1988 -altså 100 år senere enn Proust og Ruskin. (I etterkant når jeg ser på hva disse tre sier om å lese, så utfyller de hverandre og man ser tydelig at litteratur, leseglede og dette å fordype seg i det skrevne ord er ikke noe som "går ut på dato", meninger, tanker og oppfatninger rundt dette for hundrede år siden er like aktuelle hundrede år senere...og det disse tre store personlighetene fikk sagt meg om dette temaet, gjorde meg bare enda mer glad i dette med å lese...... 

Proust og Ruskin uttaler seg om lesning: 
 

Marcel Proust: Lesningens verden (s.7-29). Proust starter med å konstatere at lesestunden fra barndommen - da man følte at verden rundt og alle forstyrrelser skapte avbrudd i lesingen - men når han så senere i livet blar igjennom disse barndommens bøker - blir disse forgangne lesestunder  (på tross av, eller nettopp på grunn av disse utenomliggende begivenheter) minnerike lik en kalender over dager som er blitt borte. Det som skjedde rundt lesingen har satt spor. (Det blir en slags "Remembrance of the Past" - Madeleine-kake-opplevelse i dette også).
Proust gjenskaper barndommens lesestunder gjennom et helt døgn - i spisestuen foran den varme kaminen, før lunsj-tid, bilder fra rommet gjenskapes - de håndmalte tallerknene på veggen, lyden av vannpumpen ute; det får han til å heve blikket fra boken, gjennom vinduet kan skimtes stemorsblomstene   i bedene, 

"stemorsblomster som så ut som de var plukket på denne alt for vakre himmelen som var som et gjenskinn av glassmaleriene i kirken som man enkelte ganger kunne se mellom takene i landsbyen, dyster når det brygget opp til tordenvær, eller etterpå, alt for sent, når dagen nesten var over."(s.8)...og så kommer avbruddet med kokken som skal dekke spisebordet,...lenge før hun burde komme...

Timene frem til lunsj var dyrebare, til avbruddet kom og foreldrene "uttalte de skjebnesvangre ordene:Nå får du lukke igjen boken, vi skal spise" (s.9)
Proust erindrer videre lunsjen og samtalene rundt bordet - spesielt grand-tantens kommentarer til maten, kokken, etikette, iblandet et snev av Beethovens sonater - hun uttaler seg med sikkerhet på slike områder, om "ting hvis regler og prinsipper hun hadde fått i arv fra sin mor,"....(s.10)

Etter lunsj kunne lesingen fortsette,(s.12-13) kanskje opp på hans eget rom - og her kommer Proust i sitt essay med en , etter mitt skjønn, vakker og nesten poetisk erindring, eller beskrivelse av barndoms-rommet hvor lesingen foregår - en sammenhengende skildring, langt mellom punktumer, om de i det hele tatt finnes, - og øynene vandrer under pauser i lesingen - ut gjennom vinduet, tankene går til kirken i nærheten (kirken er alltid sentral hos Proust og i barndommens Combray som dette egentlig handler om). Filosoferingen går videre fra reproduksjonen av Botticellis Våren, til det å kunne gå inn i et lite, fremmed hotell og lese der i ukjente omgivelser "hvor min fantasi begeistres ved følelsen av å være neddykket i noe som ikke er meg;" (s.15)
Proust gir en intens beskrivelse av dette å ta et fremmed hotellrom i "lesebesittelse" - han får det til å virke som noe spennende og nesten skremmende - å dra for vindus-slåene, å krype opp i sengen og legge seg under kalde , hvite lakener, og høre kirken i nærheten ringe "for hele byen de døendes og de elskendes søvnløse timer".   - (Unnskyld meg, men dette får stå for min egen regning; jeg fikk assosiasjoner av dette og tolket det nesten som noe seksuelt - den lidenskapelige lesingen i et skremmende, fremmed hotell-rom - det er mange mennesker som finner spenning og ekstra seksuell pirring av å elske på merkelige eller fremmede steder.....vel - med den lidenskapen Proust skriver akkurat her i essayet, jeg bare tenkte....)
Etter lesestunden på rommet etter lunsjen - med avsporingen til hotell-rommet - fortsetter (lese-)dagen med tur i parken, spenningen og forventningen til å ta fatt på boken stiger, for han kan ikke lese før obligatoriske gjøremål er unnagjort, lek og en liten nistepakke. I idylliske omgivelser (her kommer naturen sterkt inn hos Proust også, slik som den opptar Ruskin) kunne han så finne en stille lund , bort fra de andre og boken kan endelig taes frem igjen. Da er "rommet" et annet - han erindrer dette "innelukkede" naturstedet, og beskriver det på en vakker måte. Alene, borte fra alle andre, det er enger, det er blomster, det er stillhet, man var skjult for de andre...at ropingen deres hørtes i det fjerne, ga bare trygghet, og kirkeklokken hørtes også her...men slagene, tiden kunne han ikke bestemme. Oppslukt i sin egen verden som han hadde vært.

Litt avsporing - Når man går alene på denne innelukkede stien, kan man føle seg hensatt til sitt eget lille naturrom (bilde fra et fredfylt sted hvor jeg ofte går) . 


Senere på kvelden, hjemme i sin egen seng, "ble også de siste aftentimene ramme om min lesning"...sier han.(s.17)"Da,med fare for å bli straffet hvis jeg ble oppdaget og for å bli liggende søvnløs kanskje hele natten når boken var slutt, tente jeg lyset igjen så snart mine foreldre hadde gått og lagt seg;" (s.18)
I essayet fortsetter Proust lesebetraktningene - dagen er kommet til en ende, og boken har tatt slutt - det er nattlig stille i en landsby med en kirke i sentrum:"Men hva nå? Denne boken, var den ikke annet enn dette? (s.19) Og hva med skapningene i boken som man hadde gitt sin kjærlighet og oppmerksomhet til: "skulle vi aldri få se igjen, vi skulle aldri få vite noe mer om dem. (s.19). Nysgjerrigheten var vekket, man ville vite mer om romanfigurene, følge dem videre; men det ser ut til at konklusjonen likevel blir: "Lesningen står på terskelen til det åndelige liv; den kan føre oss inn i det: den utgjør det ikke." (s.20)
Proust filosoferer videre over tanken om at bøkene kan spille samme rolle som "psykoterapeutene for enkelte nevrastenikere." (s.20) - (et godt sammenlignings-bilde med tanke på at essayet er skrevet i "glanstiden" for Freud og psykoanalysen)
Proust sier videre at lesingen kan anspore fantasien, men den kan ikke erstatte vår egen aktivitet. Han kaller lesingen et "incitament" som på en magisk måte kan anspore oss, åpne dører "til rom i vårt indre som vi aldri ville klart å trenge inn i ved egen hjelp," (s.22) - her følger han altså opp bildet på bøkenes rolle som psykoterapeut.
Slik beskriver han lesingens positive rolle, men han ser også farene ved overdrivelsen...."farlig når den , istedenfor å vekke oss til selvstendig åndelig liv, tenderer mot å erstatte det"...."en slags honning andre har gjort ferdig til oss og som vi bare behøver å rekke hånden ut etter i bibliotekenes hyller og passivt nippe til, mens legeme og tanke befinner seg i en tilstand av fullkommen hvile." (s.22)
Prousts filosofering går videre til forbindelsen mellom lesingen og det å lete etter "sannheten" - da ved å lete i og lese gamle dokumenter i kirker og klostre kanskje?
Proust trekker frem en annen fortreffelighet ved lesingen ved å se på den som et vennskap. Lesingen blir et enklere, renere, bedre vennskap enn de i det virkelige liv, der man må bekymre seg over om man blir likt, om man er taktfull nok osv. "Hele denne uroen som hører vennskapet til utånder på terskelen til dette rene og rolige vennskapet som lesningen representerer." (s.26) - interessante tanker dette. Slik føltes det kanskje for Proust selv også, og mange mennesker synes vel det er enklere å forholde seg til "vennskapet" med bøker enn kompliserte forhold til andre mennesker... .
Essayet avsluttes med tanker rundt grunnen til at "store åndspersonligheter viser en forkjærlighet for klassiske verker," (s.27) - De klassiske verkene, mener Proust, har ikke bare den skjønnheten i seg som deres "skaper har nedlagt i dem." (s.27) (altså forfatteren) - "De får en annen og enda mer gripende skjønnhet av det faktum at selve stoffet de er laget av, det vil si det språket de er blitt skrevet på, er som en gjenspeiling av livet selv." (s.27) - her dveles det ved verdien av å bevare minnene om skikker og holdninger som ikke lenger eksisterer. Proust går faktisk så langt tilbake som bibelen i de klassiske litteraturverk, nevner Lukas evangelium, likeså Den Gudommelige komedie (Dante), Shakespeares skuespill og verker av Racine og Molière - her er det snakk om klassisk, litterær dannelse; en kulturarv som lesingen kan bevare og bringe videre.

John Ruskin: Sesam og Liljer - Om kongers skattkamre (s.31-81)

Essayet er egentlig et foredrag, det fikk man en hyggelig fornemmelse av når man leste det. jeg har valgt å konsentrere meg mest om Proust, derfor nevner jeg dette bare kort - det har sin interesse å sammenligne disse to litt. han snakker om skattene gjemt i bøker, og hvordan man skal finne dem - at man må studere ordene nøye og være sikker på å forstå meningen, "bokstav for bokstav". Han bruker en tekst av Milton for å påpeke bruk av rett ordvalg. Egen betraktning: Ruskin følte jeg skilte seg en del fra Proust som lever i bokverdenens stemning, for han var det ikke nødvendig å "dissekere" ordene. Ruskin er mer formalistisk og tørr for å si det slik..
Ekstra: En artikkel om Ruskin og Proust fra Dagbladets Kultur
Boken har et etterord: Om Ruskin, Proust og lesningens muligheter - av Ragnhild Evang Reinton. (s.81-11)
jeg likte formuleringen "lesningens muligheter"; for det var jo dette som var den egentlige kjernen i det Proust og Ruskin tok for seg.
Reinton stiller spørsmålet: Hvorfor beskjeftige seg med over hundre år gamle tekster om lesning når det finnes så mye moderne teori om dette? Og hvorfor briten John Ruskin og franskmannen Marcel Proust?" (s.81) Et av svarene mener hun kan være at de gir distanse til vår egen tid - slik at vi kan se oss selv med litt andre øyne.
Reinton skriver litt om leseren og leseteori de siste ti-årene - at moderne teori trekker leseren mer og mer med i forfatterens prosess, og at Ruskin og Proust foregrep disse tankene på hver sin måte - altså: "oppmerksomheten mot leserens aktive medvirkning." (s.82) Ruskin og Proust har interessante berøringspunkter, og spesielt Proust lot seg inspirere og utfordre av den britiske filosofen. Reinton sier:"Etter min mening er det samspillet mellom deres syn på lesning som er mest engasjerende å beskjeftige seg med i dag." (s.82) Reinton redegjør videre lit for Ruskins liv, tanker og filosofi - hans politiske syn og hans syn på menneskets forhold til naturen, og ikke minst kunsten i relasjon til teknikk og vitenskap.
Reinton tar også opp forholdet mellom Ruskin og Proust, og de stadier dette forholdet ser ut til å ha gjennomgått. (s.92), og de ambivalente følelser Proust ser ut til å ha hatt i sine holdninger til Ruskin. Reinton prøver også å summere opp de to personlighetenes likheter eller heller ulikheter rundt "lesning" og i synet på "forfatteren".
Hun avslutter sitt etterord om Ruskin-Proust-lesningens-muligheter slik:
"Kanskje vi som lesere bør ha med oss begge disse to lesemåtene, ikke bare hengivelsen til det leste og mottagelsen av det fremmede, men også tilskyndelsen til å skrive og tenke videre."(s.111)

(Se også Tanker om bok: Om kunsten å lese og skrive) 

Ser ut som jeg bør ta en opptelling av bøkene i Proust-samlingen min nå, foruten de jeg har lånt på biblioteket, har jeg stadig utvidet samlingen min, den siste kom i dag...har ikke hentet den på posten enda, men den ser spennende ut i omtalen hos Amazon:(og man kan laste ned noen gratis-sider her)