Tanker om bok - Dag Solstad: Arild Asnes, 1970

Jeg brukte både papirutgaven og lydboken

Papirutgave	Lydbok
Hovedtittel: Arild Asnes, 1970  Forfatter: Dag Solstad  ISBN: 9788270949311  Sidetall: 213  Språk: Bokmål  Innbinding: Heftet  Forlag: Oktober  Utgave: 6  Utgivelsesår: 2000  Første utgave kom: 1971	Tittel: Arild Asnes, 1970  Forfatter: Dag Solstad  Oppleser: Dag Solstad  ISBN:    9788292824078  Forlag: Karviland forl.    Språk: Bokmål    Format:Lyd-CD    Utgitt:2007    Spilletid: 6t. 2min

Fra forlagets omtale:

En februardag i 1970 vender den 28 år gamle forfatteren Arild Asnes hjem etter et opphold i Spania. Arild Asnes er uavhengig sosialist, men blir overbevist om at Norge er ”et usedvanlig ekkelt land”, og han opplever et stadig sterkere ubehag ved å leve i en av verdens frieste nasjoner, der en hver form for opprør blir umulig. Denne konflikten fører ham inn i en eksistensiell, kunstnerisk og politisk krise, og full av tvil og ambivalens søker han etter et nytt språk så vel som et nytt politisk ståsted.
Arild Asnes, 1970 er en av de mest omdiskuterte norske romanene siden krigen. Etter at den utkom høsten 1971, raste det en opphisset debatt om den i presse og tidsskrifter i nærmere ett år. Den ble utskjelt og tiljublet, slaktet og lovprist. Romanen tok liv av to falske og seiglivede myter: At norsk skjønnlitteratur ikke makter å fenge folk, og at den politiske roman skulle mangle kunstneriske kvaliteter.
Omtale
”Og det aller verste: den kommer til å bli sett på som stor, epokegjørende. Om ti år studeres den i billigutgaver i skolene: En av Norges mest talentfulle forfattere skrev i 1971 en roman som man ikke kan komme utenom hvis man vil forstå det intellektuelle klima i Norge omkring 1970. Den representerer dessuten et ledd i et forfatterskap som er et av våre mest – heter det ikke betydelige”
Willy Dahl, Arbeiderbladet

Dag Soltad - Foto: Tom Sandstad (forlagets side)

Om forfatteren - fra forlagets side:

Dag Solstad (f. 1941 i Sandefjord) debuterte med novellesamlingen Spiraler i 1965 og har siden vært en av landets mest markante forfattere. Solstad har fått Kritikerprisen tre ganger, og i 1989 mottok han Nordisk Råds litteraturpris for Roman 1987. Han har også mottatt blant annet Doblougprisen, Språklig samlings litteraturpris, Aschehougprisen, Gyldendalprisen, Brageprisen og Brages hederspris. For Genanse og verdighet ble han nominert til Independent Foreign Fiction Prize i Storbritannia (2007), til Le Prix Femina i Frankrike (2008), og boken ble kåret til 1990-tallets beste roman i Århundrets bibliotek. I 2009 ble Solstad nominert til Independent Foreign Fiction Prize  i Storbritannia for Ellevte roman, bok atten. I 2011 ble Dag Solstad tildelt Statens æreslønn for sitt forfatterskap. Bøkene hans er oversatt til 30 språk. I 2012 ble Solstad longlistet til Independent Foreign Fiction Prize i Storbritannia for tredje gang for sin roman Professor Andersens natt. Solstad er nominert til Brageprisen 2013 for sin siste roman Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896. 

Mine tanker om Arild Asnes:

En gang for lenge siden skrev jeg  en "analyse" av denne romanen, og da er det vanskelig nå å begrense seg til en omtale - skal prøve.
Et sterkt element som jeg merket meg den første gangen jeg leste romane  er dette med  "vi" og "fellesskapet" - (I skrivende stund oppleves gullrushet under OL-dagene i Sotsji og vi/fellesskapet har relevans i en annen setting) - Arild preges av en lengsel etter å høre til, en lengsel etter fellesskapet, massene, å bli revet med, være der det skjer, være del av noe - ja faktisk mer enn ideologien i "budskapet" i den kommunistiske ideologi.
Boken kom ut 1970 - en sterkt politisk roman var kanskje noe nytt den gangen, og den vakte diskusjon i ulike politiske leire - kanskje litt skremmende med denne unge, "uavhengige", frimodige, forfatter-sosialisten som gikk til ytterpunktet - kommunisme - og hvordan ankommer en internasjonal politisk spire til tigerstaden fra det sentrale Spania? -  Selvsagt med toget - det er synonymt med Dag Solstads fremkomstmiddel - "slangen" som åler seg frem i landskapet - jernhesten - binder byer, mennesker sammen mens alt passerer i revy utenfor vinduene - spennende slike reiser. Man er på sporet så å si, og må holde seg der, man følger togets rytme og man er en del av den moderne industrialiserte sivilisasjonen.
Forfatteren Arild fraterniserer en del med begrepet frihet - han skal skrive romanen Ambivalens om de tre intellektuelle vennene som skal rane Homansbyens postkontor - her tester de grenser og utfordrer normer og borgerlige restriksjoner - dvs forfatteres rett til fri diktning. Men Arild Asnes finner ikke friheten, den forblir illusorisk, eller en myte. Ikke en gang ved å endre språk fra borgerlig uttrykksmåte til arbeiderklassens språk, kan friheten oppnås.
Det nærmeste han kommer er streben etter "Vi-følelsen", fellesskapet i den ytterliggående politiske bevegelsen - men også her er det vel bare basert på det illusoriske - Friheten er i hvert fall ikke å finne der. (Gymnaslærer Pedersen fant den vel heller ikke der) - Selv om forfatteren i intervju fremhever at dette er en politisk roman, vil jeg peke på at den også ligner sterkt på en "identity quest", en leting etter "å finne seg selv" - derfor anser jeg romanen om Arild Asnes vel så mye en eksistensialistisk roman.
Høydepunktet for Arilds søken etter fellesskap og tilhørighet er skildringen av 1.mai.
Solstad gir her en sterk beskrivelse av det å bli revet med, å gå med massene, å være et "vi" mot alle motstanderne - kapitalistene, mot industriherrene, mot grådigheten i samfunnet, her kan følelser som heltemot, stolthet, handling gi han en positiv kraft, men samtidig fylles han av motstridende følelser, det gir ingen frihetsfølelse at noen glor, ler hånlig og at "arbeiderne rister på hodet over disse studentene som løper foran fabrikkportene og taler i tunger" - Arild er ingen fri person, han er splittet mellom småborgerlighet og klassekampens heroiske "fellesskap" - han er ganske forvirret og vet jo egentlig ikke hvor han hører til - (ganske selvbiografisk også denne romanen av Solstad)

Lydbok-utgaven ga litt mer enn papirutgaven, spesielt fordi forfatteren selv leser. Det blir sterkt repeterende og suggererende - ja, faktisk -  jeg følte at forfatteren og oppleseren ble beruset av sin egen roman, sin egen opplesing - han rives med når han snakker om "kommunistisk selvklapping" - jeg følte sterkt at han  ironiserte over denne fanatiske gløden for å være en del av det store. Er det ikke dette vi ser som ung (forvillet) idealisme? Det er viktigst å delta. Og forfatteren polemiserer og  ironiserer like mye over seg selv som over Arild i denne romanen.
Og aktualiteten 40 år etter at den er skrevet? - Det sier seg selv: "massesuggesjon", "fellesskap", å høre til i en "leir", å bli revet med - det er da vel aktuelt til alle tider.......samtidig er romanen en historisk roman, et sterkt "manifest" på en tidsepoke - en ideologi som fenget mange unge.....

Den unge Solstad i 1971 - se intervjuet

Uforståelig var denne romanen da Tore Renberg leste den som 16-åring

Min vurdering - terningkast:5

Mine blogg-poster om Dag Solstad:

• Mann uten fortid - biografiske betraktninger - film
• Professor Andersens natt
• 17.roman
• Arild Asnes, 1970
• Genanse og verdighet
• Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen