Saturday, 7 January 2012

Kapittel 11 - Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet 21.-25.09.2011 - Del III - Festivalens Dag 2: torsdag 22.09.2011 - Tanker om bok - Tomas Espedal: Imot naturen


Tomas Espedal på Kult-kafeen - Foto:RandiAa©
Det ble tid til en tur på den trivelige Kult-kafeen før ettermiddagens tettpakkede program. Jeg hadde med meg Pling i bollen, og var så heldig å møte Ingvild Rishøi der - alltid hyggelig med en forfatterkommentar i bøkene man kjøper.
Tomas Espedal er imot noe i år også, i fjor var det Imot kunsten, i år går han Imot naturen. Dette var første arrangement av ettermiddagens program - og da det skulle være på Kult-kafeen, var det bare å bli sittende der:

Jeg hadde dessverre ikke lest boken enda da jeg var på litteratur-festivalen, bare bladd i den -  men som en liten forberedelse hadde jeg i hvert fall lest på coveret, og på NRK sin kulturside
"Om livet, arbeidet og den store, umulige kjærligheten. Imot naturen er en undersøkelse av arbeidet; arbeidet i fabrikken, kjærlighetsarbeidet, skrivearbeidet. Arbeidet for å leve et liv i samsvar med samfunnet og naturen. Men hva er naturlig, og hvorfor trekkes fortelleren mot det umulige, den umulige kjærligheten, bøkene, mytene, tabuene? Han leser fortellingen om Abélard og Héloïse, om den unge Marguerite Duras og elskeren, den eldre kineseren, og ser at han selv er i ferd med å bli en av dem som lever imot naturen"
Man vet ikke helt om det er noe alvorlig Espedal snakker om, eller om det er fleip…, eller jeg tolker det vel slik at han skriver/snakker om det alvorlige på en "overdekkende" morsom måte. Slik ble møtet med forfatteren denne gangen også, som på Kapittel 10 året før.
Han harselerte litt med "hva er det naturlige", og hvorfor er det slik at vi ikke alltid er på "den naturlige siden", men heller trekkes mot det "umulige" - det"umulige"  i kjærligheten, i "umulige" bøker, myter og tabuer.
Imot naturen er som forløperen (Imot kunsten) et selvbiografisk prosjekt. Espedal forteller litt om hans vei til forfatteryrket:Det begynner kanskje mer likt dagboksnotater som om det bare skal være noe helt personlig, som ikke skal ut til offentligheten; brev er også en tilnærmings-måte for det selv-biografiske. Espedal skriver og snakker om den trange, vanskelige veien til å bli en forfatter….her er det paralleller til både Marcel Proust, K.O. Knausgård m.f.
Om veien er trang og vanskelig, så er det samtidig ens "store lykke", sier Espedal: å kunne tumle med ord og språket - men "helsebringende" er det ikke, tilføyer han.

Han bringer på bane en interessant tanke om dette med å følge i forfedres tradisjon, eller å bryte ut av denne tradisjonen (I den forbindelse nevner han verket Bruddenbooks - en families forfall - av Thomas Mann - et handelshus som går til grunne, kanskje mye fordi den siste generasjonen ikke har handels-økonomiske interesser, men velger fiolinen og kunstens veg).
Slik brøt Espedal selv en tradisjon, sier han, han bryter tradisjonen med arbeider-klassens praktiske arbeid og slit - "jeg skal aldri jobbe", sier han; og presiserer at han aldri har hatt en "jobb", bortsett fra et kort besøk på fabrikk-gulvet i ungdommen.(Og det "grusomme" slitet og den nedarvede plikten som drev han, har han behørlig beskrevet i denne romanen. Konklusjonen hans på den erfaringen ble: "Jeg bestemmer meg for at jeg aldri vil arbeide. Jeg vil ikke ha en jobb".)
Men han tilføyer: Hardt arbeid er det imidlertid også å være gift,- "faste plikter", "din tur" med ditt og datt osv.
Videre nevner Espeland at han ikke finner tonen ved å reise ut for å skrive - han må sitte alene i et lite rom, da kan språket "eksplodere", sier han.
Når det gjelder leserne, og dette å skrive for et publikum, ironiserer han med at en forfatters jobb er å gi leserne hva de IKKE vil ha. Om noen mener: "tenk på leserne"..."ja, vel", sier Espedal, "men leserne har aldri tenkt på meg"..(En annen uttalelse som falt ut nokså kontroversielt, var også dette med å "skrive for en mengde 50-årige kvinner"…)
Bokens sentrale historie er kjærligheten mellom en eldre mann og en ung kvinne.("Skriver om skammen over å elske en ung kvinne" Dagbladet)

En parallell til middelalderens tragiske historie om Abélard og Héloïse, der hennes familie tvangs-kastrerer Abélard. Denne betagende historien har Espedal spunnet inn i sin roman.
Altså: Ingen happy ending i denne romanen.

"Med det samme han så henne, glemte han sin egen alder" - Han var 48 og "hun syntes han har et ødelagt og vakkert ansikt"
Imot fornuften, eller sunn fornuft kunne kanskje også vært en passende tittel.
Det handler altså mest om kjærlighet denne gangen, men ikke bare den delen som er svimlende lykke. Her er det lidenskap og sorger og en overveiende atmosfære av "la tristesse" - lykken kommer, lykken går, men kanskje kjærlighets-sorg og tapt kjærlighet kan vendes til noe positivt, være en drivkraft for en forfatter…. Pierre Abelard sin "Fortellingen om mine sorger" (Historia Calamitatum), har øyensynlig vært en naturlig inspirasjonskilde slik også Marcel Prousts liv og romaner - "La tristesse" preger i høyeste grad Proust også. Imot naturen er en poetisk, lyrisk roman, skrevet av en forfatter som MÅ skrive, ikke for en lesekrets, men kanskje mest av egne behov. Skrivingen er det viktige i livet, enten det er i  form av brever eller notatbøker eller roman.
Her er det sterke skildringer av smerte, sorg og lidelse ved  tapet av kjærligheten fra en ung-jente, eller det å måtte skilles med en ektefelle som dør, eller en datter som flytter ut.
Det er nesten som forfatteren finner stor nytelse i å skrive om sorgen ved disse tapene.
Espedal dveler ved tanken på at sorgen og smerten fikk Abélard til å skape litteratur, og de vakre brevene som gikk mellom Abélard og Héloïse var skapt gjennom lengsel og smerte.
Mot slutten av romanen gir Espedal en utrolig sterk  og fin skildring av pinslene med å bli forlatt.
Det fikk meg til.å tenke på en roman som Die Leiden des jungen Werthers som jeg leste i ungdommen. Slik har Imot naturen blitt en fin perle innen sjangeren "kjærlighetens og lidelsen blå blomst". På slutten av romanen dveler hovedpersonen ved alt som kan minne om hans tapte, unge elskede.
Lidelsen munner nærmest ut i et religiøst nattverdsmåltid med hvitt brød symbolsk for den unge Jannes kropp, dyppet i den røde vinen - blodet hennes som trekker opp i det hvite brødet…han spiser det så rødt, så hvitt, så hvitt, så rent, så rødt……."nå er hun i munnen min"…"nå er hun min"


Etterskrift: Nå anser jeg meg ferdig med denne, men jeg er i tvil om jeg skal se den som en liten perle innen sjangeren "romantikkens blå blomst" eller anta at den er skrevet som en slags ironisk fleip...vet ikke helt (?).  Han har jo en spesiell humoristisk sans da....har jeg funnet ut etter de gangene jeg har hørt på han. Eller kanskje skriver han for  å understreke her at det må sorg, smerte, lidelse til for å kunne gi alt i det man skriver...finnes utallige eksempler på det innen litteraturen.


Terningkast: 5
 
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 Del I
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del II 
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del III
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del IV 
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del V 
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del VI 
September i Stavanger  
Dag 4 

No comments:

Post a Comment