Tanker om bok - Ari Behn: Inferno

Inferno berørte meg sterkt - gjennom både tekstene og maleriene. En lidelseshistorie i sterke ord og sterke farger.
Tittel: Inferno - Undertittel: Roman med malerier
Forfatter: Ari Behn
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 118
Forlag: Juritzen  Illustrert av Ari Behn
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788233801519
Fotografier av Per Heimly
Innbundet
Biografisk litteratur, malerkunst
Min kilde: Bok fra biblioteket og eget eksemplar

Om forfatteren - Wikipedia

Bokens back-cover

Mine tanker om Inferno:

Jeg stod lenge på bibliotekets venteliste på Inferno - Men jeg er nesten glad for at jeg måtte vente en god stund før jeg fikk tilgang til denne boken - det føltes riktig med litt avstand til det som skjedde med Ari Behn i desember 2019. Men 1.juli 2020 var det endelig min tur til å se denne - og jeg var spent på den. Jeg ble sittende på biblioteket og se og lese - og glemte alt rundt meg. Boken var da over all forventning. Jeg måtte eie boken selv, det var sikkert - jeg kjøpte den straks - for å studere denne nærmere over tid. I stikkords form - her er noen av tankene jeg gjorde meg etter hvert:
Tekstene er korte og intense, de 53 avbildede maleriene er av varierende kvalitet, men jeg likte dem faktisk alle - prangende, men effektfulle - mange portretter, spesielt selvportretter - sterke i fargene. Det er bilder som gir rom for ettertanke og tolkning.
Innholdet i tekstene ser ut til å omhandle ett år i hovedpersonens liv – et skjebnesvangert år - året rett etter forfatterens skilsmissen fra Märtha Louise – Hovedpersonen skildrer et ”annus horribilis”  preget av sammenbrudd, angst, kaos, kroppslig smerte i form av en øre-cyste, innleggelse på sykehus, destruktive tanker, selvportrett både i tekst og malerier. – Selvbiografiske elementer til tross – Ari Behn unngår å bli utleverende når det gjelder kongefamilien eller andre personer som stod han nær. Jeg opplevde både tekstene og maleriene som nådeløst ærlige, selvransakende og sterkt eksistensialistiske.
Han ser ut til å følge Ibsens utsagn til fulle: "Å leve er krig med trolle i hjertets og hjernens hvelv. Å dikte, - det er å holde dommedag over seg selv"
Det kan bli mye til tider – infernoet ”males” om og om igjen for leseren – og man føler seg nesten dratt inn i forfatterens helvete - den virker utmattende denne kampen mot demoner, kampen mot seg selv. Og med bokens tittel-valg hadde nok forfatteren både Dante og Strindbergs smertelige litteratur i tankene. Av andre store diktere er Hemingway et tydelig litterært forbilde, i tillegg blir Hemingway en synlig rollemodell for Ari Behns lidelser og bortgang.

Hemingway - Inferno tekst s.27 - (mobil-foto på biblioteket)

Ari Behns "inferno" slår vel ut veldig deprimerende på de fleste lesere – men faktisk å lese denne ”dødsdansen” fikk meg til å verdsette livet enda mer.
Man kan ikke annet enn beundre en slik rå og modig utlevering - formidlet i en høyst kreativ bok-utforming.

Ari Behn setter ingen grenser her – hverken når det gjelder ordvalg, språklig uttrykksform eller dristige farger og former. Vi føler sterkt krefter som står imot hverandre – liv og død, " Lebenschmerz" og "Weltschmerz" , lyset og mørkret - dette slår imot oss i alle tekstene. Mye virker ganske suggererende fordi det er så repetitiv - både tekstene og bildene - i ettertid så kan man føle at han har malt og skrevet om kapp med tiden.
Og i ettertid skjønner vi kanskje enda bedre hva som står på spill her – han skriver og maler livet og døden, lyset og mørket – en kamp. Og vi vet hvordan denne kampen endte.
Her er (selv)portrettet (s.5 - mangler litt i nederste kant) - A fool for a lifetime - som innleder boken - og teksten som innledningsvis sier "her sitter jeg og venter  på døden" (s.4):
 

På en måte ser jeg denne boken som en forlengelse av hans debutbok, Trist som faen – novellesamlingen som utkom for ca 20 år siden i 1999 - jeg oppfattet også  den som høyst eksistensiell, en samling "triste" mennesker på søken etter identitet og  - de passer ikke helt inn. Og om debutboken og dens karakterer var ”triste som faen", så er hans siste bok Inferno en forsterkning av tristheten og ulykksaligheten....
Inferno ble for meg både realisme og eventyr på samme tid – vi møter Askeladden og vi møter Alice i eventyrland – og kaninen hennes dukker opp i maleriene både her og der, til og med på front-coveret. Til tross for elementer av eventyr, må vel bokens innhold sies å være hard realisme hvor døden står i sentrum med en hovedperson som dveler ved en skjebne som ser ut til å være uunngåelig. Se tekst side 18: "Jeg er døende. Jeg undrer på hvor langt ned det er mulig å komme. Jeg dør. Om og om igjen"  - og tilhørende maleri på side 19 har tittelen "I am alone and want to die" - (jeg merket meg at dette bilde også har et "juletre" med stjerne i toppen - det ga meg visse assosiasjoner)

Scannet fra Inferno s.19, (bildet mangler litt i nedre kant)

Mange vil kanskje føle at død og fortvilelse romantiseres og dyrkes - at det ligner på en gresk tragedie, men jeg så det mer som kampen mange i dagens samfunn fører mot "demoner" og mot seg selv – i ettertid vet vi hvordan kampen i Inferno endte - ikke bare i boken, men også i real life.
Her er noen flere smakebiter fra boken - det føles ikke riktig å avdekke for mye  - boken anbefales både som lese- og se-verdig.

Inferno s.13 - "Selvportrett" - (mobil-foto på biblioteket)

Inferno s.17 - "Røros in my hearth"- (mobil-foto på biblioteket)Det finnes noen "fredsommelige" malerier også

Inferno tekst s.22 -  (mobil-foto på biblioteket)

Inferno s.23 - "Bad big sleep" -  (mobil-foto på biblioteket)

Inferno tekst s.96 -  (mobil-foto på biblioteket)

Inferno s.97 - "Let go" -  (mobil-foto på biblioteket)

Det kan vel ikke sies mer i klartekst enn den siste teksten på s. 118 – her noen linjer fra den:
"Vi dør. For å gjenoppstå……..Jeg er i ferd med  å ta farvel med dere alle. Jeg kommer til å dø……Straks død og begravet….Lagt i åpen kiste."
Og det siste bilde på side 119 har tittelen Gone – og maleriet forestiller i min tolking en familien på fem, hvor en person er ut-krysset og ”Gone":

Inferno s.119 - scannet bile - "Gone"

Man skulle tro at det å skrive denne boken, det å male disse til dels groteske bildene, ville virke som en slags selvterapi – en "purgatory" - renselse - som man ville kommet igjennom som et mer harmonisk og livsglad menneske - men slik gikk det altså ikke i virkeligheten. – Det er å håpe at boken Inferno kan hjelpe andre martrede sjeler/lesere til å finne ut at livet er verd å ta vare på.
Med tanke på omstendighetene rundt boken, og dens evne til å berøre gjennom slagkraftige tekster og malerier, scorer denne langt bedre enn debut-romanen (Trist som faen) hos meg - terningkast:5