Tanker om bok - Tomas Espedal: Mitt privatliv

Tittel: Mitt privatliv
Forfatter: Tomas Espedal
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 136
Språk: Norsk, bokmål
1. utgave
ISBN/EAN: 9788205473164

Fra forlagets omtale:

Mitt privatliv er en fotobok, og en roman. Fotografen er Tomas Espedal, og bildene dokumenterer hans liv og omgivelser de siste femten årene: Her er bilder av Tomas Espedals venner og familie, av husene han har bodd i, skrivebordene han har skrevet ved, hotellsengene han har sovet i. I samspillet mellom fotografiene og teksten som ledsager dem, skisseres en utvikling av et kunstnerliv, av hvordan liv og skrivekunst i Espedals tilfelle uløselig er knyttet til hverandre, ja nærmest hvordan liv og kunst blir ett, slik det er framstilt gjennom bøkene han har skrevet siden årtusenskiftet.
Boken er basert på forfatterens omfattende bildemateriale. Tomas Espedal viser seg å være en eminent fotograf, med et skarpt blikk for å se motiver der de fleste av oss ikke ville finne på å lete etter dem.

Tomas Espedal - Bilde tatt på Kapittel 10 - Foto:RandiAa©

Om forfatteren

Mine tanker om Mitt privatliv:

En bok om ensomhet, om lengsel og savn - og en bok om skriving.

Nå et vel jeg mer fotograf enn forfatter og kan så avgjort si at en slik bok kunne jeg aldri ha laget - Modig gjort med disse dagligdagse og når sant skal sies, "middelmådige" fotografiene.
Jeg var meget skeptisk til dette konseptet da jeg tok fatt på denne "billedboken" - men det tok ikke lang tid før jeg fattet interesse og forstod intensjonen. Etter hvert som jeg leste og studerte bilder, ble jeg mer og mer overbevist om at dette var en god idé - men jeg tror ikke hvem som helst kan kopiere idéen på en vellykket måte.
Tekstene fungerer ikke bare som tittel til bilder - tilsammen blir de til en  dramatisk roman. Dramatisk og alvorlig - men merkelig nok en humørfylt bok på samme tid. Humørfylt fordi bildene er morsomme i sin enkelthet, og de forteller tydelig en historie og oppfyller sin intensjon.
Den minner litt om konseptet til Lars Saabye Christensen i Mitt danske album, men bare litt.
Dette fremstår nærmest som en biografisk dokumentar-roman i tekst og bilder - ikke over hele Espedals liv, men over de siste femten viktige årene av det. (Andre perioder av forfatterens liv er også ganske behørig dokumentert i hans foregående romaner.)
Noen fotograferer for å minnes og mimre, andre gjør det for å glemme øyeblikkene, gjøre seg ferdig med dem - Espedal er vel av den siste kategorien. Selv om tekstene ikke er så lange, så gir de et godt innblikk i disse femten årene av forfatterens liv - samtidig som de ofte peker tilbake på noe vi hører om i tidligere romaner. Og selv om man ikke vet hvem alle de avfotograferte og navngitte personene er, så skjønner man de har betydning for forfatteren - de er fra hans nære krets.
Hvor fikk han idéen fra? Moren? Hun skapte på en måte bilder av "verden" slik hun ville ha den gjennom å forme, klippe til fotografier, og gjennom syingen sin:

Mitt privatliv - siste avsnitt s.9

Men han fremhever at det fortsatt er forfatter han er - han fotograferer her for å "tjene" sitt forfatterskap først og fremst.
Selv om fotografiene er ganske akseptable, vil jeg ikke helt berømme han for disse - men sammen med tekstene er de helt perfekte.
Og de gir et inntrykk av begivenheter, flyttinger, arbeidssteder i forfatterens liv, og litt om det han liker å ha rundt seg, lamper og blomster for eksempel.
Vi "flytter med" til flere steder - og skrivebordet er der også, på flere steder - ganske ryddig og velordnet. Og om flyttingene sier forfatteren: "Jeg liker ikke å flytte, og likevel flytter jeg", (s.12) - og om han ikke likte det, så det ut til å bli en naturlig del av livet hans etter hvert.
Som aleneforsørger får vi høre at han måtte jo finne tid til å skrive for å kunne forsørge barna - men på den annen side ga barnebråket også inspirasjon til skrivingen
Og mennesker han har kjær eller hadde kjær - og om tap og sorg. Det er spesielt to tap som står sentralt, det er moren til datteren Harriet, og det er kjærlighetssorg etter Silje som dro.
Mange av bildene rører nok ved leserne - for eksempel bildet av lille Harriet som var blitt morløs - og teksten sier at hun finner ingen grunn til å skynde seg hjem fra barnehagen.(s.23)
Den første vinteren med barna var kald, mørk og sorgtung - men en ny vår med fuglesang og blomster gjør kanskje tilværelsen etter tap noe lysere, og sommeren skildres med roser og liv og røre i hagen, livet går tross alt sin gang - og man lever utelivet i pakt med naturen.
Forfatteren skriver om de vanskelige årene på Askøy - om seks år i huset på Ask - som likevel kunne kalles "de beste årene i livet mitt (s.38).
Han sier : "jeg savner ikke det som har vært, jeg savner det som ikke lenger er mulig." (s.40)

I ensomheten og sorgen skildrer forfatteren dagene som likevel blir meningsfylte med husarbeid, vask, matlaging og omsorg, og skriving, skriving, skriving.

Skrivebordet i Dreggen. 2001 - illustrasjon s.18

Flere av bildene i boken er "skrivebordet" (tror jeg telte 18 bilder av skrivebord, arbeidsbord) - og "oppdekkingen" er gjerne noe som er knyttet til skrivingen. Her for eksempel er det "Ronda-skrivingen" (s.58-59):

 

Og Ronda kan jeg godt forstå er et inspirerende sted for skriving. (Et sted i Andalucia som også har fascinert meg. Omtalt i en av bloggene mine.)
Lamper, blomster, bøker, møbler er med i billedserien - de "konstruerer ensomhet" sier han. (s.61)

Ved siden av ensomheten, er lengsel og savn gjennomgående temaer: "Lenge pleide jeg å gå til sengs som om du fremdeles var her. Jeg formet dynen etter kroppen din, puten etter hodet, og holdt rundt deg til jeg sovnet" (s.65)

"Jeg skriver romaner. Jeg er en romantiker" slår han fast (s.87)

I siste delen av boken skildrer han reiser og hotellrom og senger - han leser i sengen. (s.90)

"Etter tre år på reise, på flukt, vet jeg at det ikke er mulig å legge kjærlighetssorgen bak seg." (s.123)

Ikke alle lesere liker å fråtse i forfatteres privatliv som blir offentlig-gjort gjennom diktningen deres, jeg var redd for at dette ble for intimt og nært - men utrolig nok fungerte det veldig bra - jeg synes Tomas Espedal har vært en balansekunstner her - dette ble varmt og nært, men ikke pinlig og avslørende. Bilder og tekst ga meg noe å tenke på,  jeg ble berørt av det jeg leste og av bildene jeg så, men samtidig følte jeg behørig avstand til og respekt for det private her. Og så ble det faktisk kunst av dette - det er det mest fascinerende.

Det er kanskje ikke et eksepsjonelt liv han skriver om, men det er en forfatters liv i femten år, og ikke alle kan skrive så poetisk og vakkert om det dagligdagse…..

Og hvordan det går videre med forfatterens liv - ja, det kommer vel i en ny roman om ikke altfor lenge…….

En ganske annerledes "roman" dette - Terningkast:5

Andre bloggere som har omtalt denne:

• ellikkens bokhylle

Et videopptak (nokså dårlig kvalitet jeg gjorde ved en tidligere anledning) - det viser at forfatteren ikke bare er alvorsfylt - Video:RandiAa©:

Intervju og video fra Bokprogrammet, her ser vi "hjemme hos"