Litterær lunsj med Tove Nilsens roman Nede i himmelen finnes her. Litt om Mikhail Sjiskin og Venushår her.
Her ble mange sentrale temaer berørt: Eksistensialisme, et bygde-samfunns verdier i relasjon til mannsroller, macho-verdier og kvinnerollen - forstillelse og rollespill og ikke minst identitets-problematikk. Karin Haugen stilte de riktige spørsmålene og Tiller fikk sagt mye vesentlig om intensjonen med sin roman - han har lagt vekt på konflikter mellom mennesker som en drivende kraft for handlings-forløpet. Det ligger mye dyp, menneskelig, "dyster" psykologi i Tillers romaner, dette gjelder både Skråninga og Innsirkling I og II. Det er personer på leting etter seg selv, usikre personer som dekker over sin usikkerhet ved stadig å komme med stikk til andre for å fremheve seg selv. "Hovedpersonen" David binder det hele sammen ved at persongalleriet skriver brev til han for at han skal hjelpes til å huske hvem han er...men det er like mye "de andre" i romanen som finner ut av hvem de er, som avslører seg selv gjennom brevene til David; slik virker David som en katalysator for andre til å "finne seg selv". Innsirkling II, i likhet med den første i serien, er en fascinerende psykologisk spenningsroman. Her ser vi frem til en fortsettelse....
Lørdag 25.september fikk jeg med meg fem interessante programmer i tillegg til byvandring og sosiale aktiviteter. Denne dagen startet med mitt første møte med forfatteren Tomas Espedal. (Da mener jeg "live", jeg hadde lest hans mye omtalte Imot kunsten). Å kunne benke seg på det lyse luftige Breitorget med Jon Øystein Flink (bærer sitt etternavn med rette) i samtale med Tomas Espedal ble en overraskende positiv opplevelse. Jeg hadde lest romanen hans med en følelse at den var litt dyster og alvorlig, men sannelig - Espedal var jo full av humor, og slagkraftige, raske svar på Flinks innspill. Nå satt jeg også helt fremst i salen så jeg greide å ta noen bilder og litt video, ikke av beste kvalitet, men brukbar dokumentasjon. (Noen bilder - Made by RandiAa©):
Og det beste av alt - i etterkant av Imot kunsten, fikk jeg nå en langt bedre forståelse og positivt syn på denne "husker du" romanen, husker du i den forstand at dette var Espedals (Proustske-)beretning om hans liv, familie og veien inn i forfatteryrket.
Noen stikkord fra samtalen:
Øystein Flink startet med å si at Imot kunsten var en kompleks bok.Og Tomas Espedal gikk gjennom bokens kronologiske oppbygning....og det hele strukturerte seg mer klart og tydelig enn da jeg leste romanen. Han begynte å skrive når "stillheten tok bolig i huset", og som hos Marcel Proust så kom også Espedal inn på at et sted kunne være fylt opp av følelser - man føler redsel for forandringer og vil helst at alt skal være som før. Det blir et tilbakeblikk på farens liv, en fortvilelse over å bli adskilt fra moren, en familie i arbeiderklassen eller nærmere bestemt NKP, med minner om onkler som var svære og drikkende, og tanter som var gode og runde. Selv jobbet han på fabrikk da han var 15 år, bestemte seg for "aldri å arbeide, og har ikke gjort det siden heller", sier han.Stikkord: Første forelskelse - skriver at det var en gutt- liksom mer "fart i det", men det var egentlig en jente. "Boksing er kjærlighet mellom menn" - derfor skriver han om slåsskamp med en gutt.
Stikkord: farmor - hun vever han inn i familie-teppet.
Stikkord: moren - han har ikke greid å skrive om morens død, men det var moren som var den lesende av foreldrene, det var Doris Lessing og Erika Young - hans oppfatning av forfattere kom slik gjennom kvinnevinkling - han fikk prøve seg som "husmor" i ni år også og kom i kontakt med de andre kvinnelige leieboerne, og var til og med opptatt av blomster - farmoren jobbet i blomsterbutikk.
Men egentlig var det jo "en skam å skrive - og så bruker han jeg-form - og i tillegg skriver han om det å skrive bøker." Men Espedal presiserer at det å skrive er et arbeid, han har eksperimentert med ulike uttrykksformer - dagbok, brever osv. Han har endt opp med han må uttrykke seg "selvbiografisk" når han skriver - og at det viktigste for en forfatter er å skrive god litteratur og ikke primært for å selge bøker og tjene penger.
Noen videoklipp fra programmet med Tomas Espedal - Made by RandiA©
Lørdag 25.september fortsatte en stund til på Breitorget. Klokken 14 fortsatte det med dikt der. Her presenterte Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness sin storslagne diktantologi: Verden finnes ikke på kartet. Her fikk de i hvert fall vist at verden finnes i poesi. Denne diktsamlingen er en nyvinning i genren synes jeg...Noen av poetene var kjente...som for eksempel Wole Soyinka, men for meg ble det også møte med mange nye, spennende, modernistiske diktere fra eksotiske strøk...dette vekket min nysgjerrighet..diktning med kritisk søkelys på vår samtid. Her er det lesestoff til ettertanke og fordypning.
Kult.kafeen var neste stasjon på denne program-spekkede lørdagen. Her var det Kritikersalong med temaet Litteratur og kollektiv hukommelse. Samtalepartnerne til Marit Eikemo var Henrik H. Langeland, Tor Eystein Øverås og Selma Lønning Aarø.
Øverås startet med fokus på det norske som en kollektivt erfaringsramme for norske forfattere, da reflektert gjennom avis-mediet; Lønning Aarø nevnte dette at man husker det man ønsker å huske, og slik kan noe av det man skriver fremstå som løgn for andre. Langeland nevnte trender i det man husker, og gjenkjennelse som en viktig faktor i den kollektive hukommelsen... og dette med en forfatters ansvar for å fremkalle den rette hukommelse, å skrive mest mulig "riktig, sannferdig" Spørsmålet om hvem som definerer den kollektive hukommelsen ble også berørt. Er det forfatterne? Eller er det kritikerne? Man kunne også enes om at "gjenkjennelses-effekten" er et viktig element i leseprosessen...viktig å skape en slik effekt hos leserne....
Scenen endret seg klokken 16, samme sted: Herskap og tjenere - Aslak Sira Myhre i samtale med Harald Birkevold.
Her startet samtalen med litt polemikk i tilknytning til A.S. Myhres nylanserte "oppvekst-bok" i olje-Norge. Her er det altså "hukommelse" rundt en oppvekst i takt med fremveksten av Olje-Norge i sentrum av begivenhetene. Et spørsmål kan stilles: "Hvorfor kaller han seg fortsatt kommunist?" har han sviktet sine idealer og sine egne ved denne boken? Det har fremkommet utsagn som "Jeg føler et voksende ubehag ved å være en del av den norske venstresida." "Myhre er en likskjender." "Myhre er i grøfta sammen FRP." Mens det fra FRP-hold roses med : "Myhre treffer spikeren på hodet." Myhre selv peker på vår velstand i dag som avhengig av f.eks polske arbeidere - at den norske arbeiderklassen i dag begynner å bli "de andre", altså innvandrere. Likeså kommer han med kritikk av bruken av oljefondet, kapital som sprøytes inn i likt og ulikt av internasjonale foretak og så tror man at man kan si man har rene hender i denne kapitalinvesteringen - Myhre sier nærmest "ja" til en avskaffelse av oljefondet - man kan jo heller ikke sette alt inn i norske investeringer, da får man inflasjon.
Når det gjelder innvandrere som arbeidskraft, ser han positivt på det, men de må "få bli norske". Og på spørsmålet om han ikke lengre er kommunist, svarer han at han er like mye "sosialdemokrat som alle andre." - Egentlig går det vel ikke an å være kommunist i Norge i dag, men Myhre er det ufortrødent likevel....På spørsmål om han har pause fra politikken, og i så fall hvor lenge pausen varer, konstaterer han at han fortsatt tenker på politikken; men på den annen side er det lettere å "tenke og skrive fritt når man ikke er politiker", han ønsker større rom for det som skal være "lov å si."
En liten video-snutt fra programmet med Aslak Sira Myhre - Made by RandiA©:
Her startet samtalen med litt polemikk i tilknytning til A.S. Myhres nylanserte "oppvekst-bok" i olje-Norge. Her er det altså "hukommelse" rundt en oppvekst i takt med fremveksten av Olje-Norge i sentrum av begivenhetene. Et spørsmål kan stilles: "Hvorfor kaller han seg fortsatt kommunist?" har han sviktet sine idealer og sine egne ved denne boken? Det har fremkommet utsagn som "Jeg føler et voksende ubehag ved å være en del av den norske venstresida." "Myhre er en likskjender." "Myhre er i grøfta sammen FRP." Mens det fra FRP-hold roses med : "Myhre treffer spikeren på hodet." Myhre selv peker på vår velstand i dag som avhengig av f.eks polske arbeidere - at den norske arbeiderklassen i dag begynner å bli "de andre", altså innvandrere. Likeså kommer han med kritikk av bruken av oljefondet, kapital som sprøytes inn i likt og ulikt av internasjonale foretak og så tror man at man kan si man har rene hender i denne kapitalinvesteringen - Myhre sier nærmest "ja" til en avskaffelse av oljefondet - man kan jo heller ikke sette alt inn i norske investeringer, da får man inflasjon.
Når det gjelder innvandrere som arbeidskraft, ser han positivt på det, men de må "få bli norske". Og på spørsmålet om han ikke lengre er kommunist, svarer han at han er like mye "sosialdemokrat som alle andre." - Egentlig går det vel ikke an å være kommunist i Norge i dag, men Myhre er det ufortrødent likevel....På spørsmål om han har pause fra politikken, og i så fall hvor lenge pausen varer, konstaterer han at han fortsatt tenker på politikken; men på den annen side er det lettere å "tenke og skrive fritt når man ikke er politiker", han ønsker større rom for det som skal være "lov å si."
En liten video-snutt fra programmet med Aslak Sira Myhre - Made by RandiA©:
Noen bilder jeg tok av Oljemuseet i Stavanger.
Siste arrangementet på denne kultur-rike lørdagen var møtet med en irsk personlighet: Patrick Maguire i samtale med Annette Groth fra NRK. Boken hans, "My Father's Watch", og den terapi det hadde vært for han å skrive denne, å se tilbake på noe som brått endret hans liv for alltid - ble et sterkt møte med temaet "Hukommelse" på denne litteratur-festivalen.
I samtalen med Annette Groth fortalte Maguire hvordan livet hans ble fullstendig endret og ødelagt da han i 1974 som 14-åring ble sendt i fengsel, - familien ble straffet som medskyldige i IRA Guildford bombingen, hvor fem mennesker ble drept. Familien ble kjent som "The Maguire Seven" mens de i 20 år arbeidet for å bevise sine uskyld.
"In his working-class family he lived a happy life in a loving home - then suddenly his childhood stopped," sier han. Han forstod ikke hvorfor dette skjedde, hvorfor han ble kastet i fengsel, begge foreldrene og hans bror ble alle kastet i fengsel. Han ble urettmessig dømt for å ha laget "explosives." I fire år satt han i fengsel, foreldrene ble der ti år lengre. Han ble stadig banket opp av politiet, han ble en sint og følelsesløs ung mann...det som kom etter fengselsoppholdet var verre enn selve fengslingen, sier han. Han greide ikke å bli del av familieenheten slik foreldrene , broren og søsteren stod solidarisk sammen, Patrick "stayed a loner", og det smerter å snakke om det i dag. Patrick forteller at det å ha fått tre barn, en datter og to sønner har greid å slå hull på skallet hans. I to år skrev han alene på denne romanen, og så kom sammen-bruddet, livet ble hardt, bestod av cocaine og brandy, sier han. I 1991 fikk han en liten oppreisning, det hjalp ikke stort...han hadde ventet i 20 år på å høre at han var urettmessig fengslet. Denne tragiske begivenheten i hans liv har blitt en del av hans personlighet, han kan ikke "legge det til side". I seks måneder har han også forsøkt å gå i terapi for å få skikk på livet sitt, og bok-skrivingen har hjulpet noe, livet har bedret seg en del. Han har også fått en "apology" fra Tony Blair, forteller han - Blair skrev i boken hans: "Sorry it took so long."
Tittelen på boken - My Father's Watch - står som et symbol på det som holdt han oppe i disse årene, klokken til hans far som han ofte fikk lov til å trekke opp som barn, og som faren fikk gitt han i fengsels-cellen.
Litteraturfestival: Alle postene
Del V er siste blogg-posten om Kapittel 10. Det skjedde mye denne siste dagen min på Litteratur-festivalen, og derfor ble denne delen et maraton-langt referat . Mulig jeg burde ha delt det opp i flere....men det får stå slik nå....kanskje det blir nye blogg-poster med Kapittel 11 til høsten. Jeg håper å delta da også.....
Kapittel10
Kapittel18
Siste arrangementet på denne kultur-rike lørdagen var møtet med en irsk personlighet: Patrick Maguire i samtale med Annette Groth fra NRK. Boken hans, "My Father's Watch", og den terapi det hadde vært for han å skrive denne, å se tilbake på noe som brått endret hans liv for alltid - ble et sterkt møte med temaet "Hukommelse" på denne litteratur-festivalen.
I samtalen med Annette Groth fortalte Maguire hvordan livet hans ble fullstendig endret og ødelagt da han i 1974 som 14-åring ble sendt i fengsel, - familien ble straffet som medskyldige i IRA Guildford bombingen, hvor fem mennesker ble drept. Familien ble kjent som "The Maguire Seven" mens de i 20 år arbeidet for å bevise sine uskyld.
"In his working-class family he lived a happy life in a loving home - then suddenly his childhood stopped," sier han. Han forstod ikke hvorfor dette skjedde, hvorfor han ble kastet i fengsel, begge foreldrene og hans bror ble alle kastet i fengsel. Han ble urettmessig dømt for å ha laget "explosives." I fire år satt han i fengsel, foreldrene ble der ti år lengre. Han ble stadig banket opp av politiet, han ble en sint og følelsesløs ung mann...det som kom etter fengselsoppholdet var verre enn selve fengslingen, sier han. Han greide ikke å bli del av familieenheten slik foreldrene , broren og søsteren stod solidarisk sammen, Patrick "stayed a loner", og det smerter å snakke om det i dag. Patrick forteller at det å ha fått tre barn, en datter og to sønner har greid å slå hull på skallet hans. I to år skrev han alene på denne romanen, og så kom sammen-bruddet, livet ble hardt, bestod av cocaine og brandy, sier han. I 1991 fikk han en liten oppreisning, det hjalp ikke stort...han hadde ventet i 20 år på å høre at han var urettmessig fengslet. Denne tragiske begivenheten i hans liv har blitt en del av hans personlighet, han kan ikke "legge det til side". I seks måneder har han også forsøkt å gå i terapi for å få skikk på livet sitt, og bok-skrivingen har hjulpet noe, livet har bedret seg en del. Han har også fått en "apology" fra Tony Blair, forteller han - Blair skrev i boken hans: "Sorry it took so long."
Tittelen på boken - My Father's Watch - står som et symbol på det som holdt han oppe i disse årene, klokken til hans far som han ofte fikk lov til å trekke opp som barn, og som faren fikk gitt han i fengsels-cellen.
Litteraturfestival: Alle postene
Del V er siste blogg-posten om Kapittel 10. Det skjedde mye denne siste dagen min på Litteratur-festivalen, og derfor ble denne delen et maraton-langt referat . Mulig jeg burde ha delt det opp i flere....men det får stå slik nå....kanskje det blir nye blogg-poster med Kapittel 11 til høsten. Jeg håper å delta da også.....
Kapittel10
Kapittel18
ahh, både Tiller og Tove og - og Selma.
ReplyDeleteHøres ut som du hadde en fantastisk og lærerrik opplevelse. Veldig fin rekonstruksjon også, veldig fint for oss som må klare oss med bøker og cd-plater :-)
Takker....ja, Kapittel 10 var en stor opplevelse. (Dette er del V av mitt referat - akkurat ferdig nå et halvt år etter begivenheten. Presser inn alt her i siste innlegg, har igjen litt video og mer stoff om Maguire - men jeg blir i hvert fall ferdig til Kapittel 11, september i år.) Lurer forresten på om videoen min med Espedal vises her for alle, for jeg satte "privat" på den på YouTube, det går ikke å laste inn så store filer direkte i bloggen så man må ta de i YouTube først)
ReplyDelete