Tanker om film: Jeg har elsket deg så lenge

Originaltittel:Il y a longtemps que je t'aime

Skuespillere: Kristin Scott Thomas,(spiller Juliette) Elsa Zylberstein,(spiller søsteren Léa) Serge Hazanavicius,(spiller Luc, Léas mann) Laurent Grevill,(spiller Michel) Frederic Pierrot,(spiller Faurét) Lise Segur, Jean-Claude Arnaud, Mouss Zouheyri, Souad Mouchrik, Catherine Hosmalin, Claire Jonhston, Olivier Cruvellier, Liliy-Rose

Manus og regi:Philippe Claudel

Språk:Fransk

Produsent:Sylvestre Guarino

Musikk: Jean-Louis Aubert

Lengde:1t.57 min.

Produksjonsår: 2008

Jeg har elsket deg så lenge….egentlig en banal tittel som gjorde meg litt skeptisk til å se denne filmen, men jeg fikk den anbefalt av Solfrid - hun hadde likt den, jeg ble litt nysgjerrig på den. Setting er Nancy, Frankrike.
Åpningen vekket nysgjerrigheten enda mer…her sitter en "grå" kvinne i sin beste alder på en flyplass, kjederøkende og ventende..…hva venter hun på? Jo, det er lillesøsteren, en kvinne full av liv, venner, barn, kolleger som travler av gårde for å rekke alt i livet, også å rekke å komme til flyplassen for å møte en søster som hun ikke har hatt mye kontakt med…grunnene får vi vite etter hvert.
Akkurat hvorfor det klisje-betonte ordet elske er brukt i tittelen, fikk man en forklaring på, etter-hvert..og særlig helt på slutten... En del mystikk var lagt inn i forkant før alt etter hvert ble avslørt.
Kristin Scott Thomas  spiller Juliette, som ikke har andre å gå til etter 15års fengsel enn sin livlige og energetiske lillesøster Léa. Kontraster er disse søstrene ved første øyekast: Juliette er taus, innesluttet, trist med et blekt og usunt utseende, stadig røkende og ingen glede å spore hos henne for at soningen er ferdig.. Lillesøsteren er rask, kjekk, vakker, munter... men det viser seg gjennom filmen at de kanskje ikke er så forskjellige likevel. I hvert fall er det fint å se slik søskenkjærlighet som hadde overlevd 15 års adskillelse.
I starten er det ikke lett for Léa å få denne "sære" søsteren inn i livet sitt, hjemmet sitt…her har hun fullt opp med ektemann, to adoptivbarn en skral svigerfar, i tillegg har hun en krevende undervisnings-jobb.
Ungene er forventningsfulle til å få en ny tante å bli kjent med, men kontakten opprettes ikke umiddelbart - etter første jobb-intervju må hun avsløre hva hun er straffet for; da skjønner vi hvorfor hun ikke prøver å kommunisere med sine tante-barn...men med litt piano-øving sammen går det langsomt fremover med kommunikasjonen. Léas mann er veldig skeptisk og fordoms-full til å begynne med, og han støtter ikke Léa i denne saken...det blir krangling mellom ektefellene fordi Juliette er tatt inn i familien. (Det tar tid, men Luc, Léas mann ser ut til å være av de som kan endre oppfatning)
Juliette har en vanskelig vei foran seg tilbake til samfunnet, alle ser ut til å ha slettet henne fra livet sitt - foreldre, eksmann og venner."Mor og far drepte deg i tankene", sier Léa. Men Léa har ikke gjort som de andre og slettet søsteren av sin bevissthet.
Juliette fortsetter imidlertid å være i fengsel, nå sitt eget mentale fengsel, hun er innesluttet og følelseskald på sitt "egoistiske" gjemmested. …å komme ut av dette gjemmestedet ser ut til å bli en vanskelig prosess. Vi undres hvilken forbrytelse Juliette har begått - 15 års fengsel får man ikke for bagateller etter vest-Europeisk lov-verk. Men burde ikke forbrytelsen være  sonet ferdig og tilgivelse gitt nå…vi blir ikke kjent med forbrytelsen før langt ut i filmen, og forklaringen på "hvorfor" kommer ikke før filmen er ved veis ende. Er forklaringen plausibel? I hvert fall kan man i ettertid se på filmen fra en ny vinkel…
Juliette har blitt hard og følelsesløs…den eldste datteren til Léa stiller spørsmål, Juliette er ikke samarbeidsvillig…hun er motvillig til å tre inn i livet igjen. Hvor usympatisk og uvennlig hun er fremstilt fra begynnelsen av filmen, får vi likevel sympati for henne…jeg satt med en sterk følelse av at det fortsatt var følelser og menneskelighet under det tykke, harde, kalde skallet hun hadde greid å produsere i løpet av fengselstiden. Her er det virkelig tatt i bruk effekter for å skape mystikk rundt denne "innhyllete" hovedpersonen…jeg ventet i spenning på historien som skulle avsløres etter hvert. Kristin Scott Thomas gled fint inn i Juliette-rollen og ga et troverdig bilde av denne traumatiserte kvinnen. Søsteren  Léa, som er den som kommer henne mest i møte, gjør også en fin karakter (Elsa Zylberstein )
Familierelasjoner, sykdom, kjærlighet, er temaer som berøres i  filmen; likeså fordommer og fordømmelse i et samfunn som vender ryggen til et menneske som skal "tilbakeføres" etter fengsels-straff. Men heldigvis viser også filmen hjelpsomme, omsorgsfulle mennesker.
I starten var det ikke lett for Juliette å få jobb heller...vi hører at hun faktisk er utdannet lege, men må nå søke på helt andre typer jobber som sekretær eller lignende. På sitt første jobb-intervju som går greit i starten,snur det hele om når hun må avsløre hvem hun har drept..da blir det straks: "pakk deg ut!"
Litt kontakt får hun med en annen i familien, det er Léas svigerfar..han sitter nærmest også i et fengsel, stenger seg inne på rommet sitt og leser for det meste, sykdommen har tatt  taleevnen hans..Juliette greier å åpne seg litt for han, forteller om noe fra fengselsoppholdet. Også sosialkuratoren som hun må møte hos ukentlig ser ut til å være en naturlig vei inn i samfunnet igjen.
Vi får glimtvis se hvordan Juliette smått om senn forholder seg til livet utenfor, etter litt tilfeldig sex med en fremmed på et hotellrom, forteller hun faktisk søsteren muntert om dette..det gir oss håp om at hun er på "vei inn" igjen.
Filmskaperen viser oss på en fengslende måte disse små stegene tilbake i samfunnet: Kunstutstilling med Léas kollega Michel (Laurent Grevill), kurator-møtet på kafé i stedet for på kontoret,(Frederic Pierrot,spiller Faurét - det viser seg at hun får ny kurator for Faurét er blitt "borte" - han hadde sine egne store problemer som hun ikke hadde lagt merke til..), barna vekker også minner, et lite steg i retning av relasjon når svogeren lar henne kveldslese for den største; og nok et steg når han foreslår en kveld at hun kan sitte barnevakt. Hun tar steg for steg inn i verden - riktig så idyllisk er scenen der de to søstrene spiller og synger sammen ved pianoet, Léas datter danser og svigerfaren lytter i godstolen - alle klapper etter "konserten" - Juliette er på vei - det lysner - Juliette smiler - det var godt å se.

"Hvem er Juliette? - Den mystiske Juliette? - Åndenes Juliette - mørkets Juliette" - her presses Juliette i et selskap til å avsløre hvor hun har vært, og gjestene synes hun er en spøkefugl når hun forteller sannheten...Michel er den eneste som forstår at det ikke er noen spøk.Han har undervist 10 år i fengsel, (slik som regissøren av filmen), han har fått innsikt: "Jeg så at alle jeg møtte bak murene var som meg"..sier han.

Smått om senn, ved hjelp av det fine forholdet til søsteren, til Michel - går det den rette veien, Juliette blir bokstavelig talt vakrere, hun går fra grå, trist, dyster, kald til likeglad men også videre til lys og smilende og åpner seg for søsterens familie, for vennene.

Overraskelsen venter også på fødselsdagen hennes, hun ringer Michel og vil treffe han, han "kan ikke", trist går hun hjem, men gleden blir stor når hun møter alle som Léa har samlet til "surprise party" - Michel er der også selvsagt.

Så kommer dagen da det hele avsløres: Et bilde, et brev som tilfeldigvis blir funnet av minstejenta - en "medisinsk kode" som Léa lar en legevenn se på og forklare....det kommer til en konfrontasjon mellom søstrene - Léa forstår hvorfor Juliette har måttet kjempe denne kampen alene...

Ingen fullstendig avsløring av slutten her av meg - men rart egentlig med den dommen hun fikk - men Juliette hadde nok ikke avslørt sin smerte og sin kjærlighet - hun regnet ikke med å bli forstått. Nå 15 år etter blir hun kanskje forstått...

"Ja, jeg er her"...sier hun i hvert fall i slutten av filmen.

Det er Philippe Claudels debut som regissør med denne filmen, han er både romanforfatter og litteraturprofessor, og slik vet han å fortelle en historie. Claudel (f.1962) har undervist i skole og universitet, også i fengsel (i fransk, i antropologi, litteraturkunnskap)..og han skriver for fjernsyn og film..og altså manuset til denne filmen.

Hva likte jeg ved denne filmen? Egentlig ganske mye: temaet,skuespiller-prestasjonene, det langsomme "tempoet" - langsomheten passet godt til den møysommelige prosessen for å føres tilbake til samfunnet - språket, den franske settingen, og ikke minst det fordekte som man får avdekket så dvelende langsomt....noe annet som var vakkert i denne filmen: det fine forholdet mellom de to søstrene..Det var harmoni og helstøpt struktur over filmen.

Gode skuespillere, viktige tema, vakker filming: 5

Videoklipp:
 
Her er mer om filmen