Reading Randi: Tanker om film: Kieślowskis Three Colours - Blue-White-Red

Friday, 4 March 2011

Tanker om film: Kieślowskis Three Colours - Blue-White-Red - Liberté-Égalité-Fraternité

THREE COLORS TRILOGY: BLUE, WHITE, RED (Trois Couleurs: Bleu, Blanc, Rouge)

Regi: Krzysztof Kieslowski

Skuespillere: Juliette Binoche, Benoit Régent, Zbigniew Zamachowski, Julie Delpy, Irène Jacob, Jean-Louis Trintignant(Miramax, 1993-1994)

Jeg velger å se denne film-trilogien under ett - den har en gammel dame som et sterkt symbolsk bindeledd, regissøren er den kjente Krzysztof Kieslowski . Han har også vært med på manus-skriving sammen med Krzysztof Piesiewicz. Zbigniew Preisner har komponert musikken.

De to første i trilogien er på fransk, den siste på polsk. Trilogien fikk flere priser, Rød ble blant annet Oscar-nominert for beste regi, beste kinematografi og beste originalmanus. Dette ble Kieślowski internasjonale film-gjennombrudd, sammen med De ti bud er dette stor filmkunst. Etter Rød trakk han seg tilbake som regissør og døde to år senere. Trikoloren er symbolet for filmene og slik også slagordene for den franske revolusjon: Frihet - Likhet - Brorskap. Kanskje ikke så innlysende å se symbolikken i filmene, ironi og motsetninger er brukt som effekter. Men menneskelige følelser, etikk og moral er vesentlige temaer for Kieslowski.
Blå utspiller seg i Paris. Handlingen i Hvit finner sted delvis i Paris og delvis i Warszawa, mens Rød foregår i Genève.
Selv om handlingene i de tre filmene kan sees hver for seg er det flere momenter som knytter de sammen; i den siste filmen, Rød, er blant annet hovedpersonene fra de tre delene nyhetsoppslag etter en båtulykke de har overlevd.
Gjennomgangsfigur er også den gamle damen som strever med å kvitte seg med en flaske i en container. I Blå blir Julie blendet av solen og sine egne følelser og ser ikke den gamle, i Hvit er det Karol som kan smile arrogant til den gamle damen fordi han tross alt er bedre stilt enn henne.I Rød, "brorskap"gir Valentine den gamle en hjelpende hånd..her ligger det et håp om at barmhjertighet og menneskelig varme kan seire over arroganse og egoisme.
En tydelig moralisme av Kieslowski her. Det er bildene som taler, tolkingen og tankene er overlatt til publikum - det er lyriske bilder, i et dramaturgisk språk.
Farge-symbolikke er også sterk: I Blå - frihet - er fargen like mye symbolikk for sorg og depresjon, Julie (Juliette Binoche) svømmer alene i et blå-skjær i bassenget - en scene av sorg etter at mann og datter er omkommet i en bilulykke. Et mareritt av sorg og tap som er verre enn de fysiske smertene etter ulykken. Likevel får hun også en følelse av Frihet...sin egen frihet til å være i isolasjonen med sin sorg. Hun begynner en prosess for å oppnå en større frihet, selge eiendom, frigjøre seg fra det materielle, bli helt anonym: "Jeg ønsker ingen eiendeler, ingen minner, ingen venner, ingen kjærlighet - alt slikt er en felle", sier hun.
Feilaktig tror hun at friheten finnes ved å kvitte seg med fortid og minner- - mens den kanskje heller ligger i å konfrontere fortiden og realitetene. Da er det mer nærliggende å finne trøsten.
Sorgen i denne filmen er best visualisert i ansikts-utrykk, blåfargen og små bevegelser.
Dette er vakker film-kunst. Vakre fil-effekter - det blå prismeopphenget, solstråler gjennom løv-verket på et utrolig vakkert tre, blå perm med minner og blå "kjærlighet-på-pinne".
Så lever musikken til mannen videre i uferdige noteark som noen tar hånd om, Juliet "tvinges" til å komme inn i verden igjen ved å konfronteres med fortiden, mannens musikk, og mannens elskerinne og ufødte barn... - en fortid som kanskje ikke var den hun mente å sørge over. Jeg synes denne filmen på noen måter ga håp, selv om ikke Julit hjalp den gamle damen med å kaste flasken i containeren..hva slags liv hun velger videre, står åpent....kan man gjemme seg bak blå prismer og ikke konfronteres med livet videre bygd på realiteter og ikke illusjoner...

Juliette Binoche som Julie i Blue

Hvit (Likhet) er også en sorgtung historie, på en annen måte, den er mer "black humour", en ironisk historie om besettelse og tvang. Karol (Zbigniew Zamachowski) er såret og ydmyket av sin kone Dominique (Julie Delpy), hun vil skille seg med begrunnelsen "impotens". I sin bokstavelige "litenhet" velger han å dra tilbake til Polen, sitt hjemland, smuglet dit i en koffert. Hjelperen hans skal han i sin tur hjelpe med å ta livet av noen, og denne noen er hjelpesvennen hans...men når stunden kommer er det bare et skudd med løs-krutt og vennen får som var den egentlige som ønsket å dø...får livslysten tilbake...mange "morsomme" viderverdigheter på rekke og rad i filmen.... Han gjenopptar sitt tidligere yrke, frisør, går inn i business og samler seg rikdom, han ønsker sin hevn over Dominique. Kieslowski har uttrykt det samme som George Orwell i Animal Farm - at problemet med "likhet" er at alle ønsker å være mer lik....(All animals are equal, but some animals are more equal) Økonomisk vinning og overlegenhet skal gi Karol verdighet og potens tilbake (tror han)..denne filmen har også med eiendeler å gjøre, men her går det motsatt vei enn i forrige filmen, Karol kommer til Polen med to tomme hender, bortsett fra en byste og en kam, bysten for å minne han om hevnen over Dominique. Kammen blir vel mer et tegn på at han har mistet realitets-sansen når det gjelder å sette tilværelsen i perspektiv.Stor symbolikk ligger også i dette at han holder opp kammen og ser gjennom "tennene" som om han sitter i en fengsels-celle - og det gjør han jo også, fengslet i sin egen ensomhet. Han kan ikke se at håpet og gleden ligger i menneskelige relasjoner.
Etter hvert kommer han høyt på strå i eiendom, penger og velstand...men "lykke" det er vel noe annet enn hans besettelse..for hva hjelper det for sjelefreden og ensomheten om rikdommen flyter i livet hans... Han skriver nytt testamente og x-konen Domenique er enearving. Planen er klar. Når han er forsvunnet på falsk identitet og har satt i scene sin egen død og begravelse med et kjøpt lik skal Dominique tilkalles til begravelsen. Men hun står jo og gråter ved graven...derfor venter han på henne etter begravelsen og de finner sammen i stormende sex-rus.Ved å ha "fått" henne tilbake og gitt henne det hun ønsket i ekteskapet, får han endelig sin hevn...når han kan forkaste henne, slik han ble forkastet selv. Men er hevnen god? Det ender i et Catch 22 syndrom, hun fengsles for "mord" på x-mann, han kan stå gråtende i sin ensomhet og ha kikkert-"fjern-kontakt" med henne der hun står bak gitteret i fengsels-vinduet.
Og ensomheten fortsetter - nå for dem begge..


Regi:Krzysztof Kieslowski,Forfattere:Krzysztof Kieslowski, Krzysztof Piesiewicz.Skuespillere:Irène Jacob, Jean-Louis Trintignant, Frédérique Feder

Menneskelige relasjoner - frihet og likhet og brorskap - alle tre idealene kommer sterkest til syne i Rød - her er symbolikken også sterk i rødfargen, kjærlighetens farge, blodets farge, men også revolusjonens farge..og revolusjon kan være så mangt, ikke bare den franske i 1789, men også den som kan endre menneskelige relasjoner..... rødfargen skinner symbolsk gjennom filmen i mange varianter. Fra det enorme modell-bildet av Valentine til genseren hennes, en rød jeep, og en rød sportsmodell, til kulissene i mote-showet, rød spille-automat og rød bowling-sal, ja til og med det røde hunde-båndet - utallige er de røde symbolene.

Litt fyldigere omtale om denne filmen her.

Hovedpersonen Valentine (Irène Jacob)er en vakker modell, hun har en kjæreste som er journalist og mye borte, men i telefonsamtalen overvåker han henne og er sjalu, og hun er ensom. Hun kjører over en hund som hun bringer til eieren, en pensjonert dommer, Joseph Kern (Jean-Louis Trintignant). Han fordriver sin ensomhet ved å tyvlytte til naboers telefonsamtaler..på en merkelig måte får disse to en slags kontakt. Joseph har valgt ensomheten, men på en symbolsk måte holder han døren til kontakt åpen...dører liker han ikke å ha lukket...
Hans hemmelige fortid er kjærligheten til en utro kvinne...og hans kjærlighets-historie veves inn i nåtiden som en merkelig drøm. Joseph får også en ny drøm - den handler om Valentine ..
Valentine er "preget" av rødfargen, altså hun er en varmere mer generøs person enn hovedpersonene i de to første filmene.
På en symbolsk og visuell måte strekker disse to menneskene hendene ut mot hverandre. "Du er kanskje kvinnen jeg aldri har truffet", sier han til Valentine. Et bånd knyttes - brorskap. Men filmen handler vel enda mer om tap og separasjon - noe som ikke "brorskap" kan erstatte fullt ut.
Filmene handler om moral og etikk og menneskelige relasjoner uten å være belærende eller moraliserende og bildet med den gamle damen og flasken som skal kastes, følger alle tre filmene som et sterkt symbol. En visualisering av hvordan de tre hovedpersonene opptrer overfor medmennesker, eller også rent generelt hvordan vi ser på og opptrer overfor våre medmennesker. Man kan føres til eller fra sine medmennesker.....Man har selv valget. Valentine ser den gamle og hjelper henne å kaste flasken.
Og Valentine overlever ferge-ulykken, og Joseph kan se det på TV'n han har fått....og det er flere av hovedpersonene i Three Colours som overlever denne ulykken, livet går videre...og hunden har fått hvalper...de tar Joseph kjærlig hånd om...livet hans har kanskje fått nytt innhold, han ser fremover..

Fransk filmkunst av det ypperste:6

Dagbladet Kultur: Ti-års-minne

Conversation With Juliette Binoche On Kieslowski:

Da har jeg faktisk kjøpt denne interessante boken om filmene, gleder meg til å lese den - ser spennende ut. Jeg leser aldri slike kritikker og analyser før jeg selv har sett filmen, lest boken - gjort meg opp en mening. Men i etterkant er det helt OK: