Mine Proust-betraktninger 14: Filming av Marcel Proust's verk - Del 2 - Time Regained

Le temps retrouvé, d'après l'oeuvre de Marcel Proust.
Denne filmen er Del II i en sammenligning jeg gjør mellom filmatiseringer av Marcel Proust sitt verk. Del I var en TV versjon
Time Regained DVD
·  Time Regained (Le Temps Retrouve)
·  Produksjonsår: 1999
·  Setting: France, Italy
·  Spilletid: 169 mins
·  Regissør: Raul Ruiz
   Produsent: Paulo Branco
Basert på: In Search of Lost Time by Marcel Proust
Skuespillere:
Catherine Deneuve som Odette de Crécy
Emmanuelle Béart som Gilberte
Vincent Perez som Morel
John Malkovich som Le Baron de Charlus
Pascal Greggory som Saint-Loup
Marcello Mazzarella som Marcel
Marie-France Pisier som Madame Verdurin
Chiara Mastroianni som Albertine
Arielle Dombasle som Madame de Farcy
Édith Scob som Oriane de Guermantes
Elsa Zylberstein som Rachel
Christian Vadim som Bloch
Dominique Labourier som Madame Cottard
Philippe Morier-Genoud som Monsieur Cottard
Melvil Poupaud som Le Prince de Foix
Patrice Chéreau som Voice of Marcel Proust
Alain Robbe-Grillet som Goncourt
Bernard Garnier som Cambremer   
Music: Jorge Arriagada
Språk: Fransk
Ingen lett oppgave å lage film av drømmer, minner, følelser. Regissøren Raoul Ruiz har på mange måter gjenskapt mye av atmosfæren og stemningen i Prousts verk her.
Marcel Proust (1871-1922) ligger for døden - å se på bilder vekker minner om barndommen, ungdomstid, forelskelser, og hvordan første verdenskrig endret mye. Regissøren har gjort et klokt valg ved å ta utgangspunkt i siste bind av Prousts verk:

Det faller naturlig å gjøre tilbakeblikk i alle foregående bind. Tilbakeblikkene kommer ikke i kronologisk rekkefølge, det er springende frem og tilbake i tid. Men det illustrerer fint hvordan tankenes og drømmenes verden følger sine egne, uforutsigbare veier.
Marcel som hovedperson opptrer i ulike aldre sammen Odette, den vakre Gilberte og hennes fortapte ektemann; den gledes-søkende Baron de Charlus, Marcels elskede Albertine, og flere andre.
I minnene er også alltid  Marcels elskede mor og bestemor til stede. Det virker som om å leve er å huske og det å fange minnene er å skape et stort kunstverk.
Catherine Deneuve og John Malkovich er med å gjøre dette til en severdig film - Som sagt - ikke så lett kanskje å se noen kronologisk rekkefølge og sammenheng i handling og scener, men det blir en fin opplevelse av hovedpersonens "stream of consciousness"
Den vakre åpnings-scenen i filmen er symbolsk vann (og sirkelen er sluttet med vann i siste scene også), deretter ser vi Proust på dødsleiet, året er 1922, han må skrive ferdig livet sitt, og rekapitulerer det ved å se på fotografier - og han "blir" fortelleren Marcel (Marcello Mazzarella) Som i et drømmesyn dukker barndom og persongalleri opp - vi er vekselvis i fortid og "nåtid" ved sykesengen -  Marcel er  både observatør og medvirkende i handlingen. 
Et vell av scener viser Marcel som hvirvles inn i et liv i sosieteten i Paris, Robert de Saint-Loup introduserer han i  "the Guermantes’ social circles",
men  han står ofte på sidelinjen beundrende (?) eller er det forakt han viser overfor den franske elite.
Scener fra Sodoma og Gomorra bindet er også fint flettet inn i filmen hvor han bivåner sitt gamle bekjentskap Baron de Charlus (Malkovich) da han i mangel av drosje går inn i et hotell som egentlig er et mannlig bordell .
Kontrastene i denne filmen blir kanskje drømmene, minnene om en idyllisk barndom og krigen som verden nettopp opplevde, en annen kontrast til krigen er det overfladiske sorgløse livet til den franske overklasse
(Litt The Great Gatsby assosiasjon fikk jeg her - den romanen kom i 1925).
Prousts kjærlighet til musikken har også fått en sentral plass i filmen - sonaten komponert av den fiktive Vinteuil, (her Jorge Arrigada)har Ruiz regissert vakkert inn i film.
Her skapes illusjon av flyktige drømmer og minner som vekkes i Marcel, Albertine kommer i fokus igjen.
Filmen greier også å få frem hvordan Marcel står på siden av virkeligheten og de andre personene, hvordan han ser det absurde og groteske i en del av persongalleriets levesett,
og hvordan det er nødvendig for han for å bli en stor kunstner, en stor forfatter å stå som en "drømmefigur" og observere…han ser mer enn det masken på personene viser.
(Jeg får faktisk litt assosiasjon til Garborgs Haugtussa her - å stå utenfor og på en måte observere og gjennomskue maskene andre har tatt på seg - å se inn i personlighetene)
Hele filmen har en komposisjon og et drømmeslør som gjør den til et vakkert dikt nærmest…kanskje mangler det en del som kunne ha bundet drømmeriene bedre sammen - det dukker opp noen intetsigende scener innimellom som heller forstyrrer enn å binde sammen. Helt vellykket er vel ikke denne filmen heller, men når jeg sammenligner den med fjernsynsfilmen i to deler (À la recherche du temps perdu ) synes jeg nok at hovedpersonen her er mer lik den Marcel jeg har forestilt meg…(se film-klipp og sammenlign), her er et bilde av den "ekte" Proust:

Avslutningscenen var spesielt vakker i denne filmen…Marcel vandrer gjennom en labyrint - vakker bakgrunnsmusikk, en slags hage med vakre skulpturer - er det livet han vandrer igjennom? - samtidig er det opplesing av skulptørens død - Salvine. Labyrinten åpner seg om munner ut ved havet, bølgene (Balbec/Cabourg) og den modne Marcel møter gutten Marcel som leker ved stranden ved bølgene - ringen er sluttet - verket er ferdig og Proust er rede til å møte døden…
Filmen slutter med vann slik den begynte.
Her noen bilder fra filmen:

Og et par fine video-klipp:

Ganske forskjellig denne filmen fra 1999 og TV filmen i to deler fra 2011. Men faktisk vurderer jeg begge til terningkast: 4

Se også:

Filming av Marcel Proust's verk Del 1