Tanker om dikt - Sir Thomas Moore: The Last Rose of Summer

The Last Rose of Summer - Bonica - Foto:RandiAa©

Det er Oktoberfest i Akam foto-forum - ett bilde hver dag - og da dette er en tid på høsten da jeg ofte tar frem denne noten på "The Last Rose of Summer" - litt melankolsk, litt trist, men slik føler man det ofte når en sommer er over - høsten kommer sigende med morgentåke, rim og en hage som går inn i dvale. (Min "Last Rose" er Bonica, en  Floribunda fra  Meilland 1985 - utrolig nok har jeg en gang tatt bilde av den på selveste julaften, i blomst, det var i 2006)
Men tilbake til dagens litterære tekst: The Last Rose of Summer er egentlig et dikt av den irske poeten Thomas Moore - faktisk  en venn av både Byron og Shelley. Moore skrev diktet  i 1805 og senere, i 1813, komponerte Sir John Stevenson musikk til det - og gjorde det til en kjent og kjær melodi.

Thomas Moore 1779-1852

Flere kjente komponister har vært inspirert av denne:Ludwig van Beethoven brukte temaet i en komposisjon for fløyte og klaver , op . 105  - Felix Mendelssohn komponerte en Fantasia i E-dur , Op . 15 , basert på (1827). Friedrich von Flotow brukte sangen i operaen Martha - og utallige andre har vært inspirert av den.
I moderne tid er kanskje Celtic Woman's bruk av sangen mest kjent (se video)
Forfattere har også brukt hentydninger om sangen, f.eks Jules Vernes i The Vanished Diamond, James Joyce nevner den i Ulysses. Diktet og melodien er også brukt i utallige filmer  (1955 Alec Guinness - The Ladykillers) og TV-serier.
Hva handler så diktet om? Selvsagt er det symbolikk her, som i de fleste dikt - rosen i seg selv er et velbrukt symbol - på kvinner og på kjærlighet blant annet - So soon may I follow when friendships decay - .... - When true hearts lie withered and fond ones are flown - Oh who would inhabit this bleak world alone? -This bleak world alone
Dette får kanskje tankene inn på vennskap som ødelegges, kjærlighet som dør - eller man mister en kjær venn, eller sin elskede - Og tristheten man føler når noen blir borte.....

Her er teksten:
"The Last Rose Of Summer"
'Tis the last rose of summer left blooming alone
All her lovely companions are faded and gone
No flower of her kindred, no rosebud is nigh
To reflect back her blushes and give sigh for sigh

I'll not leave thee, thou lone one, to pine on the stem
Since the lovely are sleeping, go sleep thou with them
Thus kindly I scatter thy leaves o'er the bed
Where thy mates of the garden lie scentless and dead

So soon may I follow when friendships decay
And from love's shining circle the gems drop away
When true hearts lie withered and fond ones are flown
Oh who would inhabit this bleak world alone?
This bleak world alone 

 

Etterord - 06.11.2017 - Austinrosen L. D. Braithwaite er også en av disse som blomstrer seg inn i vinteren - her står den i november 2017 og trosser sludd og snø:

The Last Rose of Summer - L.D.Braithwaite - Foto:RandiAa©