Tanker om bok - Ketil Bjørnstad: Ensomheten

Papirutgave	Lydbok
Tittel: Ensomheten Forfatter: Ketil Bjørnstad Forlag: Aschehoug Antall sider:288 Innbinding:Innbundet Utgivelsesår:2013 Målform:bokmål ISBN:9788203353307	Produsert av: LBF Først utgitt: 03.09.2013 Spilletid: 07:47:48 Antall CDer: 6 ISBN CD: 9788242156440 Innleser(e: Andrea Bræin Hovig, Øystein Røger

(Jeg brukte både papirutgaven og lydboken - lydboken ga en ekstra dimensjon fordi det var en mannlig og en kvinnelig oppleser som så fint vekslet mellom å "representere" de to hovedpersonene, Oscar og Susanne) 

Fra forlagets side:Ketil Bjørnstad - Foto:Lars Eivind Bones

Informasjon om forfatteren: Wikipedia

Fra Lydbokforlagets side:

«Ensomheten» er en roman om mennesker med en forhistorie; en fortelling om kjærlighetens irrganger, om utroskap og om å våge å se seg selv.

Fiolinisten Susanne Hvasser og bassisten Oscar Enger er musikere i Oslofilharmonien. Lenge har de levd rolige og regelmessige liv. Men sensommeren 2012 settes de begge på prøve. Susanne tvinges til å ta viktige valg når hennes skjulte kjærlighetsforhold til en kjent sosialantropolog avdekkes av mannens kone. Oscar, som bor alene etter at hans utroskap gjennom mange år er blitt avslørt, konfronteres med sin fortid og de valgene hans sønn Andreas er i ferd med å ta.

Hva styrer vårt begjær? Hva får oss til å skjønne at vi lever et annet liv enn det vi egentlig ønsker? Hvilke muligheter har vi til å forandre kurs?  

Mine tanker om romanen Ensomheten:

Jeg hopper over referat av handlingen i denne romanen, (det gjør jeg som oftest i alle mine "tanker om bok" - jeg overlater det til noen som gjør det bedre enn meg: forlagets romaninformasjon på web-siden, eller til Rose-Maries alltid ypperlige sammendrag av innhold)
"Ensomheten" - en tittel som er veldig treffende for denne romanen - men jeg følte det lå noe mer i begrepet enn normalt savn og ensomhet, jeg oppfattet dette som fundamental, eksistensiell ensomhet - dette at de fleste mennesker er og blir ensomme, uansett hvor mange forbindelser de oppretter, hvor mye sex de prøver å slukke ensomheten med - her er det flere av hovedpersonene som lar seg "flyte" inn i en tilværelse uten å ta de aktive, konstruktive valgene som de egentlig burde ha tatt.

Kanskje det er dette Andreas, den unge sønnen til hovedpersonen Oscar prøver å gjøre - bryte ut og ta sine egne valg som forhåpentligvis vil gi han et meningsfullt liv basert på egne premisser, og ikke på andres press og valg.

Romanen begynte på en engasjerende måte med bassisten Oscar og fiolinisten Susanne, musikere i samme orkester, som levde hvert sitt ensomme liv - en ensomhet som hverken sex-forhold eller familierelasjoner kunne bøte på. Men kanskje er det disse to som kan ta de rette grepene om livet sitt og finne sammen til en to-somhet - de er i hvert fall harmonisk bundet sammen under samme dirigent, og som livet har ulike faser, med ulik fart og intensitet, så er kapitlene i boken titulert med treffende musikk-uttrykk - betegnelser som gir oss beskjed om hvordan et musikkstykke skal spilles, her blir det nærmest en clue på hvordan livet leves, eller hvordan de ulike fasene i livet vårt kan variere fra Adagio (langsomt) til Allegro (hurtig), Forte (sterkt) osv. Som i mange av Bjørnstads romaner, var også denne et uttrykk for forfatterens kjærlighet til musikken, og selvsagt også et nytt prov på hans kunnskap om musikk -  i tillegg så flyter jo også språket hans som musikk i øret.

Foruten forfatterens musikk-kunnskap, var også romanen preget av hans menneske-kunnskap - ta for eksempel skildringen hans av de notorisk utro mennene  i romanen  (Oscar, Pelle, Holger), utroskap er ganske inngående og realistisk skildret - her våger forfatteren å utlevere denne typen menn på ganske utilsløret  vis - men det "balanseres" rettferdig  med den kvinnelige utroskapen i romanen - fiolinisten Susanne "gjør det" også, om enn med bare én elsker, og nokså diskret. Men i stedet for å "slukke" ensomheten, fører bare utroskapen til mer ensomhet og  i fotsporet til utroskap følger også løgn og svik - Bjørnstad får oss til å tenke litt over hva disse negative "handlingene" (utroskap, løgn, svik) gjør med et menneske - foruten å miste respekten fra en eventuell ektefelle, mister man respekten for seg selv også, og det kan bli vanskelig å bygge opp en verdighet og troverdighet etter ett (eller flere) fall. Interessant fant jeg også dette med Oscar og Astrid - for meg ble dette forholdet liksom "evig eies kun det tapte", at Astrid var Oscars første store kjærlighet som så brått ble revet bort, gir han et glimt av "forståelse" for hvorfor han ikke kan føle den "store kjærligheten" for sin kone eller noen av  de mange "affærene" sine - men om livet hans ville tatt en annen vei om Astrid ikke hadde forulykket? Se det vet man ikke - er det kanskje en ny Astrid vi ser for oss i slutten av romanen - det var jo en usigelig håpefull og "happy ending" da i denne romanen……..

Velskrevet, godt komponert, helstøpt og engasjerende - akkurat slik et vakkert musikkstykke skal komponeres. (Der ble et sannelig sitert fra bloggen mi - jeg står for den der...)

Ketil Bjørnstad er en forfatter som i hvert fall så å si alltid treffer meg
Terningkast:5

Mine omtaler av noen av Ketil Bjørnstads verk:

• Bjørnstad, Ketil: Til musikken, Elven, Damen i dalen - trilogi  
• Bjørnstad, Ketil: Verdens ende 
• Bjørnstad, Ketil: Ensomheten
• Bjørnstad, Ketil: De udødelige 
• Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart
• Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart - Konsert Ringve
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Sekstitallet
• Bjørnstad, Ketil: Boklansering av Sekstitallet
• Bjørnstad, Ketil: Alene ut - dikt 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet I
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet II 
• Bjørnstad, Ketil: Bokbad med Anne Grosvold 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Åttitallet 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Nittitallet  
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Tyvetallet
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Siste tiåret