Tittel: Mere blod
Forfatter: Jo Nesbø
Produsert av: LBF
Først utgitt: 14.08.2015
Spilletid: 05:11:08
Antall CDer: 4
ISBN CD: 9788242170712
ISBN Lydfil: 9788242162335
Målform: Bokmål
Sjanger: Krim og spenning
Innleser: Thorbjørn Harr
Jeg brukte lydfil fra Lydbokforlaget - papirutgaven er gitt ut på Aschehoug forlag, 2015, ISBN 9788203352979, 235 sider
 |
| Jo Nesbø - foto fra forlagets side - fotograf Paal Audestad |
Mer info her, og på hans egen web-side
Det jeg har lest av Jo Nesbø's bøker:
Omtale fra forlaget:
Oppfølgeren til bestselgeren «Blod på snø»!
Etter ti Harry Hole-bøker, «Hodejegerne» og «Sønnen», skapte Jo Nesbø et helt nytt romanunivers med «Blod på snø», som raskt toppet bestselgerlistene. «Mere blod» er den etterlengtede oppfølgeren.
I august 1977 går en mann av bussen i ei ødevbygd på Finnmarksvidda. Han kaller seg Ulf, har ingen bagasje og hevder at han er kommet for å gå på jakt. Blant læstadianere og samer møter han en kultur som både er gjestfri og ekskluderende, hjelpsom og fremmed. Bygdas klokker, Lea, låner ham en rifl e og en jakthytte, hvor midnattssola holder ham våken mens han hvileløst vokter det storslåtte, men monotone viddelandskapet. Og det går etter hvert opp for Lea og hennes sønn Knut at Ulf ikke er jeger, men bytte. Og at jaktlaget er på vei.
Mine tanker om Mere blod
Mine tanker om Mere blod:
Her blir vi raskt satt inn i handlingen - og smått om senn blir noe avslørt om denne rømlingen fra Oslo som har havnet på den lille plassen Kåsund der oppe i Finnmark - vi er på slutten av 1970-tallet - han kaller seg Ulf - han vil dukke under jorden for farlige folk er ute etter han. Det gjelder noe oppgjør i narkosaker - Hvem han er av persongalleriet i Blod på snø, var ikke så lett å oppdage - det samme kunne det være - fokuset er lagt på denne nykomlingen i for han et helt fremmed miljø - det er natur, det er villskap, det er samer, det er våpen og jakting, det er kvinner, det er tro og overtro, læstadianere og spåkone. Den første han møter er den merkelige samen Mattis - en figur som har en sentral plass gjennom hele boken.Ulf har penger med seg, noe å skyte med også. I tillegg skaffer den vakre klokkeren Lea han en rifle. En liten jakthytte blir skjulestedet - men like vel som han greide å unnslippe til ødemarken langt der nord, så greier nok etter hvert forfølgerne hans å oppspore han - og her blir det en spennende "hauk og due"-lek.
Det er vold og grusomheter i denne boken også, men heldigvis ikke så mye som i Blod på snø - likeså raskt tempo og kjapt og slående språk - det som det er mer av i denne enn i Blod på snø, er humor og "slapstick" situasjonskomikk, og det er mer kjærlighet, og romantikk også - nokså sentimentalt og sødmefylt til tider. Helten trekkes til to kanter når det gjelder kvinner - den ene Lea, klokker, vakker og dydig, den andre, Anita, spåkone, nymfoman og hulderaktig - vakker hun også - og hvem han velger? Det går nok bra til slutt her….
Til å begynne med reagerte jeg sterkt på at dette var nok et eksempel på mobbing av samer og kulturen i Finnmark - en arrogant harselering av samer og utkantstrøk - (så vidt jeg husker brukte han ordet "gok" i en forbindelse - og det foresvever meg er noe som er brukt nedlatende om folk og kultur der "langt oppe mot nord")
Og jeg ser i ettertid at dette har vært tatt opp i aviser: Dagladet, Nordlys.
- Uten å røpe for mye, så får da Mattis same en slags "oppreisning" mot slutten av boken.
En viss "bråkjekk" harselering vil vel også noen påpeke i Mere blod når det gjelder religion, kristendommen og læstadianismen.
Litt av en "røverroman" er det - og nok en gang er hovedpersonen beskytter av mishandlede kvinner (Lea) og barn (Knut, Leas sønn) - og nok en gang finnes det øyeblikk hvor alkohol blir middelet til escapisme - ("jeg måtte ha henne eller jeg måtte ha mer sprit" - sier Ulf/Jon en eller annen gang) - og så handler det visst også om en "liksom-krimforfatter" Tom Johansen som skriver denne "ville-vesten-boken" -
Man blir litt forvirret av denne "nye" stilen til Nesbø - jeg er høyst ambivalent til den, her er noen stikkord: røff og voldelig, banal, morsom, kjapp og frisk, "slem" og harselerende - (kunne ha ramset opp en lang rekke her som peker i ulike retninger)
Konklusjon: Litt "mildere" versjon enn Blod på snø, morsommere, kort og velskrevet - men ikke særlig "nyttig" og berikende lesing - skjønt mange vil finne denne frisk og fornøyelig - det som drar den et hakk opp fra Blod på snø, ble for meg mange morsomme situasjoner og "god-ord" fra enkelte av persongalleriet - og i tillegg er det ganske interessant skildring av hovedpersonens forhold til kvinner og hans gode relasjon til barn, gutten Knut - lar den derfor med et nødskrik få terningkast:4
Mine omtaler av andre Jo Nesbø-bøker:
Posts
.png)
.jpg)
Enig med deg at nyttig og berikende er den ikke, men litt uskyldig moro skal en jo unne seg. Jeg syntes heller ikke den var særlig nedlatende. På bergensk er gok et helt stuerent begrep :)
ReplyDeleteDet var helt vanlig å si " langt oppi gokk" på 70-tallet både når jeg bodde i Halden og på Verdaln . Sørpå var alt nord for Sinsenkrysset gokk. I dag brukes der nok også .. Ang debatten om nedsettende mot samer - så må man ta i betraktning at han skildrer 70- tallet og en fyr fra tjukkeste Oslo som havner i Finnmark , med si e holdninger og kultursjokket . Nesbø gjør ikke annet å skildre det realistiske , slik det var .
DeleteEnig med dere her Anita og Tine. Man må ta i betraktning hvilken tid dette skal representere. Jeg bare refererte med linker til debatten det skapte. Og man får ta denne boken for det det er.
ReplyDeleteBortsett fra kommentarene om samer og gokk - som jeg er enig med både Tine og Anita om, var boka en herlig "gammeldags " krim, og godt at den var nesten uten blod! Som vanlig en grundig gjennomgang av boka, Randi.
ReplyDeleteTakker, Åslaug - var ikke så dum den der nei, og en fordel at det var mindre blod, (ikke mer) i forhold til forrige bok.
Delete