Tittel: Snakk til meg
Forfatter: Vigdis Hjorth
Innbinding: Lydbok-CD
Utgivelsesår: 2010
Innleser: Cathrin Gram
Spilletid: 7:33
Antall enheter: 6
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202335670
Jeg brukte lydboken - Lyttet 04.01.2011, repetert på blogg-dato - Papirutgaven er gitt ut på Cappelen Damm i 2010, antall sider er 267, ISBN/EAN:9788202335014
 |
| Vigdis Hjorth - fra forlagets side - Foto:Kjell Ruben/Palookaville |
Fra forlagets side
Fra Wikipedia
Noen av Vigdis Hjorts bøker jeg har lest:
En forsiktig middelaldrende kvinne reiser til Cuba og overrasker seg selv. Er det kjærlighet hun opplever? Møtet med kontrastenes Cuba, skjønnheten, fattigdommen, varmen mellom menneskene, rokker ved hennes verdensbilde. Hun reiser hjem, og starter prosessen med å få den cubanske mannen inn i Norge.
Snakk til meg handler om å justere kurs midt i livet, og ta noen uforferdete valg. Om en kvinnes forhold til seg selv, sin fortid og til de myndigheter hun så langt i sitt liv har vært lojal mot. Til en elsker. Og ikke minst til en sønn.
Mine tanker om Snakk til meg:
En sentimental, banal historie - enslig kvinne på jakt etter eventyr, til sol og varme og spennende menn - en søt historie, med romantikk og spenning? Nei, dette er nok på langt nær en karakteristikk av Vigdis Hjorts alvorsfylte og melankolske roman - den tenderer nok mer over i det tragiske.
Hovedpersonen Ingeborg, en tørr, kjedelig middelaldrende, ensom enke er egentlig ikke en tankeløs, naiv lykkejeger - hun har bra innsikt i sin egen situasjon, men er fastlåst i en tilværelse som hun ikke evner å komme ut av - i teorien har hun kunnskaper om sin "situasjon", men i praksis greier hun ikke å endre på livet sitt. Reisen til Cuba er et drastisk forsøk på å "gjøre noe".
Hun greier ikke å kommunisere med sin egen sønn - i fremmede omgivelser blir hun en anonym, og slipper seg løs en stund - men det eksotiske og fremmede blir nok enda mer eksotisk og fjernt når "det" kommer til Norge.
Ensomheten og angsten for selve livet ser ut til å være Ingeborgs byrder - og engstelsen blir vel heller ikke mindre i møte med det fremmede og eksotiske.
Dette synes jeg er den mest intense og den vakreste av Vigdis Hjorts bøker hittil - hun skildrer en hovedperson som vi føler vi kjenner etter hvert - en som vi får sterk medfølelse med.
Den varmblodige Cubaneren Enrique blir "katalysatoren" som lokker frem de varme følelsene i henne, som for en stund redder henne ut av ensomheten, gir henne menneskeverd - eller kanskje enda mer: "kvinne-verd" - gir henne en følelse av å leve igjen. Han er velutdannet jurist, men må underholde turister med sang og musikk for å ha noe å leve av. ( Vigdis Hjorths beskrivelser av Enriques Cuba og livet der var så fascinerende - at jeg bestemte meg for at dit måtte jeg reise.)
Vigdis Hjorth driver frem to interessante historier og relasjoner i denne romanen - det gir leseren litt ekstra å forholde seg til:
Det er relasjonen mellom kulturer - en varm og sydlandsk og en kald, nordisk reservert - en fra den fattige, udemokratiske verden som møter en fra den rike, "vellykkede", demokratiske verden.
Og så er det relasjonen mellom en mor og en ung, student-sønn - eller rettere sagt mangelen på relasjon - moren "snakker" til sønnen gjennom hele romanen - og lengter etter at han skal snakke til henne……hun gransker seg selv for å finne ut hvor det gikk galt, hvorfor hun ikke har lykkes i kontakt med sønnen - hun pines av skyldfølelse.
Mot slutten av romanen øyner man håp - en slags forløsning, Ingeborg har gått gjennom en prosess, en endring - reisen til Cuba har ført til en slags indre reise for Ingeborg - hun er "på vei" - hun har begynt å se omgivelsen og samfunnet, og autoritetspersoner på en "ny" måte - en mer hensiktsmessig måte
Oppsummering og konklusjon
En tragisk, god roman - ikke uten håp - hovedpersonen er på vei, bare dette at hun med sin mistro til mennesker rundt seg, våget å kaste seg inn i eventyret på Cuba, var jo et skritt i riktig retning.
Det hun sier helt til slutt i romanen, underbygger den følelsen jeg hadde av at Enrique var hennes forløser, en katalysator - hun sier noe slikt som (fritt gjenfortalt, jeg brukte lydbok):"Hun respekterte han, og angret ikke, han hadde ledet henne inn i den store, virkelige verden som det kjentes ut som hun hadde vært langt borte fra - at prosessen hun har vært med på har åpnet noe i henne - gjort henne romsligere for seg selv og andre. Hun er "et annet sted" etter dette, og på vei til et sted enda lengre borte - hun er blitt klokere"
Det ligger vel i dagen at hovedpersonen er mer i kontakt med verden og seg selv nå på slutten av romanen - og kanskje står hun bedre rustet til å komme sønnen sin i møte?
Det hadde vært interessant å følge Ingeborg videre - i en oppfølger til "Snakk til meg"
Dette er hittil den beste romanen jeg har lest av Vigdis Hjorth - den anbefales med et terningkast:5
Flere Vigdis Hjorth-omtaler i Reading Randi:
Posts
.png)
No comments:
Post a Comment