Tanker om bok - Jørn Lier Horst: Illvilje

Det handler om menneskets iboende ondskap - og om noen som ser ut til å ha mindre kontroll på dette enn andre. En interessant studie.
Illvilje av Jørn Lier Horst, jeg hadde lydfil fra Capitana forlag, utgitt september 2019, innleser Ivar Nergaard, ISBN 9788293671770 - Papirutgaven er gitt ut på Capitana Forlag, 356 sider, bokmål, ISBN-9788293671756

Jørn Lier Horst - Fotograf: Anton Soggju

Om forfatteren - tilknyttet Gyldendal Forlag til 2018, nå Capitana. Horst sin web-side.
Dette er 14. bok om William Wisting, jeg har lest alle:

Mine tanker om Illvilje:

Kort om handlingen: Tom Kerr er en seriemorder som sitter inne – når det dukker opp et partert jente-lik som ligner på Kerrs fremgangsmåte, settes søkelyset på Den andre - sannsynligvis en medhjelper til Tom Kerr. Adrian Stiller fra Kripos har bestemt at Tom Kerr skal taes med ut i terrenget for å påvise stedet han har skjult det tredje av ofrene sine, Wisting blir også med når Tom Kerr skal påvise skjulestedet sitt, fordi det er i Wistings politidistrikt – tilfeldigvis er datteren Line engasjert av Stiller til å fotografere hele ”opplegget”. Så hopper vi rett inn i en spennende begynnelse på denne romanen – Tom Kerr rømmer, det blir skyting og skadde politi-folk – Fordi Wisting er den overordnede ansvarlige ved denne aksjonen, blir han scapegoat når Tom Kerr er på rømmen og så starter jakten på både Kerr og Den andre. Og etter hvert blir denne "Den andre" mer og mer sentral - mer skal ikke røpes av et utrolig spennende hendelsesforløp. 
Og spennende blir det også å følge en nitidig og realistisk etterforskning - systematisk og nesten som en vitenskap. Og Line har en sentral rolle. Det er bra. Jeg liker å følge relasjonen mellom far og datter. Mulig det ikke er helt i tråd med virkeligheten at hun får slik sentral rolle i de fleste av bøkene, men la gå - jeg liker hennes tilstedeværelse, og jeg liker denne far-datter relasjonen. (Det fremkaller gode minner hos meg). Vi får en grundig etterforsknings-beskrivelse også - veldig detaljert denne gangen, vil kanskje noen lesere synes, men jeg foretrekker det slik fremfor mange inngående detaljer på volds-scener og grusomheter. 
Jeg forventet at Line skulle være sentral denne gangen også, og det var hun  virkelig til gagns.  Utrolig hvor mye spennende den unge damen kommer opp i - ofte til bekymring for den omsorgsfulle faren.
Bokens tittel er velvalgt denne gangen også - en politikvinne har gjort en master med tittel Illvilje - og dette ser Line nærmere på. Det føyer seg under et tema som er gjennomgående i de fleste "Wisting-bøkene" - de onde kreftene i mennesket, krefter som forbrytere ofte mister kontrollen på, eller lar seg styre av - (mye interessant psykologi her).
Jeg sier med forfatterens ord i epilogen: "en bekreftelse på at ondskap finnes". Her fristes jeg til et lite filosofisk sidesprang - jeg anser det som ganske sentralt i romanen:
Det er mange som seriøst har filosofert over temaet ”det ondes problem” – og det må vel være tillatt for en krim-forfatter også.
Det viktigste paradokset her kretser rundt Gudsbegrepet og religion – man får det liksom ikke til å stemme at en allmektig gud som skal være godhet og kjærlighet, lar ren ondskap være tilstede i verden og i mennesket. Da tyr man til den oppfatning at mennesket er tillagt en fri vilje til å velge selv mellom ondt og godt, rett og galt.
I denne Wisting-boken spesielt, og i flere av de andre også, ser det ut til at Horst ender opp med å  tilkjennegi at det hos enkelte mennesker finnes en iboende ondskap – at det er menneskene selv som velger å være onde – de har en Illvilje i seg – vel, det er slik jeg velger å tolke dette temaet – da får lesingen av slike kriminal-romaner noe vesentligere enn ren underholdning ved seg.  En studie av slike forbrytere, mordere og ”illgjernings”- menn (personer) er interessant fra en personlighets-psykologisk synsvinkel også, synes jeg.  (Jeg har psykologi i fagkretsen min)
Konklusjon: En gjennomført god kriminalroman, med et tema som er høyst aktuelt i tilnærmingen til en forståelse av kriminelle miljøer. Avslutningen ble forrykende spennende denne gangen - Mulig denne 14.Wisting-boken var en tanke råere og mer voldelig enn de foregående - men jeg aksepterte det, for den underbygget et viktig tema: ondskapen. Og denne tematiseringen fikk meg til å strekke meg til -
Terningkast: 5- 

Bjørnebok har også omtalt denne.

Mine omtaler av William Wisting serien:
Nøkkelvitnet - 2004 - 4
Felicia forsvant - 2005 - 5
Når havet stilner - 2006 - 4
Den eneste ene - 2007 - 5
Nattmannen - 2009 - 5
Bunnfall - 2010  - 4
Vinterstengt - 2011 - 5
Jakthundene - 2012 - 6
Hulemannen – 2013 - 5
Blindgang - 2015 - 5
Når det mørkner - 2016 - 4
Katharina-koden – 2017 - 5
Det innerste rommet - 2018 - 4
Illvilje - 2019 - 5-