Monday, 11 March 2013

Tanker om bok - Jon Fosse: Et utvalg av hans verker

Jon Fosse -
Foto:Tom A. Kolstad  Samlagets side
Jon Fosse (f. 1959) regnes av mange som en "smal" forfatter, men er vel kanskje den av dagens norske forfattere som står mest sentralt internasjonalt. Jeg vil heller benevne han enestående, spesiell, ulik enhver annen forfatter, enn smal. Ønsker man å tre inn i hans litterære verden, merker man at Fosse leses ikke som man leser andre tradisjonelle romaner……her foregår alt på det eksistensielle, psykologiske plan…
Hans måte å skrive på ser ut til å fenge verden over, hans skuespill og "fortellinger" eller korte romaner er oversatt til mer enn 40 språk, skuespillene er satt opp i utallige land over tusen ganger - og prisene og de rosende omtalene er utallige. Debuten som dramatiker var skuespillet "Og aldri skal vi skiljast" i 1993, men roman-debuten kom ti år tidligere med "Raudt, svart". I 2011 ble han valgt til å bo i statens æresbolig for kunstnere, Grotten.
Jeg har de siste fem årene prøvd å få med meg et utvalg av hans romaner, fortellinger og skuespill - og alt jeg har lest, har etterlatt et varig inntrykk og mange "grublende" tankestunder.
Se listen over alt han har skrevet og alle prisene han har fått
.

Her er et lite utvalg av noe av det jeg har lest…jeg gir bare en kort omtale her i den rekkefølge jeg har lest verkene (Andvake og Olavs draumar er gitt en lengre omtale)
MORGON OG KVELD
Tittel:Morgon og kveld
Forfatter: Jon Fosse
Utgitt:2001
Forlag:Fono forl.
Språk:Norsk Nynorsk
Spilletid:3t. 5min.
Oppleser: Jørgen Langhelle
ISBN     8278441154

Jeg leste boken og lyttet etterpå til lydboken av denne. Morgon og kveld er en roman selv om den er kort, 115 sider - den ble utgitt i 2000, lydboken kom i 2001.

Fra Samlaget's side:

Eit barn, som skal heite Johannes og bli fiskar, blir født.Ein gammal mann, som heiter Johannes og har vore fiskar, døyr.
Mellom dei to ytterpunkta i eit meneskeliv, fødsel og død, spenner denne konsentrert komponerte romanen seg ut i sitt store format. Johannes liv er formidla ved dei to punkta, i eit språk som skriv seg inn mot livets inngang og utgang.
Den første delen følgjer tankane til Olai, som redd og spent ventar på at kona skal føde han sonen Johannes. Den andre delen er forteljinga om Johannes veg over til den andre sida, den dagen i livet hans då alt er heilt likt, men likevel heilt forskjellig.


Mine tanker om Morgon og kveld:

Den er i tråd med Fosses stil, altså ingen action roman på det ytre plan, men en "psykologisk" livs-thriller med mye handling likevel. Hovedpersonen er Johannes - og vi opplever han i to faser av livet - romanens tittel sier også tydelig noe om dette. Boken starter med gutten Johannes's fødsel observert av faren hans. Senere får vi tilbakeblikk på fiskeren Johannes liv - det er etter hans død. Vennen Peter er også fisker og spiller en sentral rolle i romanen - de to vennene går tilbake til steder og hendelser, livet passerer i en vakker film-revy. Det er livs-syklusen med fødsel og død som skildres - og slekters gang, slik som i Andvake - også i denne romanen er det vanskelig å skille mellom drøm og virkelighet, men poetisk vakkert er det i hvert fall. Repetisjonene i teksten og manglende tegnsetting er kjennetegn på Fosse-stilen - man suggereres inn i teksten og følger tankene og drømmene uten stans til veis ende.....Han er vel den mest markante representanten for modernismen innen litteraturen på 1980 tallet, og i tillegg ble hans arbeider preget av sterke religiøse konnotasjoner og symbolikk.
I Morgon og kveld er den bibelske navne-symbolikken klar - Johannes, Peter, Anna, Jakob med flere; likeså er  fiskeryrket en klar parallell til fiskerne blant Jesu disipler.
"Reisen" til dødsriket er også vakkert skildret med båt på havet  - man seiler gjennom livet og man seiler til dødsriket? 
Utrolig hvor mye innhold Fosse likevel får med i sine korte tekster - her skildres en hel livssyklus fra fødsel til død - en usigelig vakker skildring av det å dø - og litt om det som måtte komme etterpå. Den siste reisen er poetisk og metaforisk skildret med den vesle fiskerbåten på det store havet - og hvor fint det er å bli hentet "hjem" av sin beste venn som har gått bort og  funnet veien tidligere. . Og på den andre siden venter alle de man har kjent og vært glad i..(men heldigvis ikke de som var "slemme" eller de man ikke ønsker å møte igjen...Fosse er ikke helt uten humor i alt dette alvorsomme...) 

NOKON KJEM TIL Å KOMME 
Tittel: Nokon kjem til å komme - lydopptak
Forfatter: Fosse, Jon
Medvirkende: Cranner, Morten (reg.) , Lyd:Tormod Nygaard
Skuespillere:  Øystein Røger, Hildegun Riise og Jørgen Langhelle
Språk: nynorsk
Utgitt: Oslo - NRK Lydbokforl. 2002 - 1 kompaktplate (52 min)
Serie: Høyrespel frå Radioteatret
ISBN 82-421-1230-4
Nokon kjem til å komme er et skuespill, foruten å ha lest denne utgaven lyttet jeg til NRK hørespill-utgaven.
 

Fra Samlaget's side:

Han og ho har kjøpt seg eit hus ut mot havet, der dei vil vere aleine med kjærleiken sin. Men draumen blir truga av ei indre uro: "nokon kjem til å komme". Når dette faktisk skjer, og mannen som selde dei huset dukkar opp, blir forholdet mellom dei to utfordra og ingenting kan nokon gong bli som før.

Mine tanker om Nokon kjem til å komme:

Hva handler dette egentlig om? De tre personene i stykket er ikke navngitt en gang - det er nok for oss at de blir kalt Han, Ho/Hun og Mannen.Naboen - Mannen som solgte dem huset kommer virkelig..etter at de har fryktet at noen skal komme og forstyrre dem…men er det noe ytre utenom dem selv som er trusselen? Mannen som kommer er ganske uvesentlig bortsett fra at han virker som en katalysator og påskynder "prosessen" hos Han og Ho.  Det handler vel heller om hovedpersonenes indre angst, sjalusi og psykiske problemer - dødsangst også kanskje? Er det en rival i kjærlighetsforholdet de har ventet på og fryktet? Eller er det kanskje døden de har fryktet og ventet på? Hvordan ender det? Ja, se det er et åpent spørsmål. Hørespillet følte jeg  i hvert fall som en thriller eller gyser - jeg så for meg Munchs mørke maleri "Sjalusi" mens jeg lyttet til dette. Gjentagelser og korte replikker hadde en suggererende effekt - og jeg tenkte: om de reiser  aldri så mange ganger til nye steder, nye hus, så vil nok alltid "noen komme". De kan ikke reise fra sine egne nesten syke sjalusi-følelser; de tror de kan stenge alt ute og bare være alene sammen med sin kjærlighet. Men når de er alene sammen, kan de heller ikke nyte dette...for "noen" er der alltid, kommer, er imellom dem...og sjalusien rir dem og ødelegger alt fruktbart... Og hvordan ender det egentlig? Er det å gå i døden sammen den eneste måten å få være alene sammen? Slippe å vente på noen som skal komme, og "ødelegge" mellom dem?....disse to har det i hvert fall ikke godt sammen....eller med seg selv - menneskelige relasjoner er også her det sentrale.

SONEN

Tittel:Sonen
Forfatter: Jon Fosse
Utgitt:2002
Forlag:NRK lydbokforl.
Språk:Norsk Nynorsk
Spilletid:48 min.
ISBN:9788242112095
Utgave:1. utg.
De som er med:
Mora – Liv Bernhoft Osa
Faren – Trond Brænne
Sonen – Ole Johan Skjelbred-Knutsen
Naboen – Nils Sletta
Produsent: Helge Andersen
Produksjonsleder: Helga Hem
Lyddesign: Tormod Nygaard
Regi: Morten Cranner


Jeg brukte lydbok med hørespill fra NRK på Sonen også.
Sonen av Jon Fosse

Fra Lydbokforlagets side:

Innst i ein fjord der mørket rugar sit faren og mora og ser på det siste lyset i bygda, det hos naboen. Dei lengtar etter at sonen skal komme på besøk. Det er lenge sidan sist. Korleis har han det? Kva har han gjort? Same kva, ein son er ein son. Naboen kjem med bussen frå byen og har sprit og sonen med seg. Naboen meiner å vite at sonen har site inne. Sonen blir sint. Naboen døyr og det siste lyset med han. Sonen reiser og faren og mora har berre mørket der ute å sjå på..

Mine tanker om Sonen:

Menneskelige relasjoner, eller helst "sviktende relasjoner" i dette verket også.
Bra dramatisering fra NRK dette.
Samme knappe fortettede stilen i denne også...Fosse er drivende god til å skildre menneskeskjebner i få, men vektige ord. Det er ordene, replikkene som avslører disse menneskene, mer enn handlingene. Her var det forresten litt flere ord i denne, men et knapt persongalleri her også (fire personer)..det er ensomme mennesker som har det vanskelig med seg selv og andre. Sonen kommer hjem på en meget kort visitt og det får fatale følger. Provosert av naboen, behersker han ikke sitt temperament...det mest spenningsfylte og gripende i dette dramaet er vel likevel et foreldre-sønn forhold som fungerer så totalt dårlig. Her mangler helt kommunikasjon..realistisk er det; og man kan spekulere i hvorfor er det blitt slik, er det foreldrene eller sønnen som har sviktet? Hvorfor strekker de ikke til..Jon Fosse er god på dette med å skildre "borderline" karakterer...


JENTE I GUL REGNJAKKE: eit bilete 
Tittel: Jente i gul regnjakke
Forfatter: Jon Fosse
Forlag: Samlaget
Utgitt: 2010
Innbundet
Språk: Norsk Nynorsk
Sider: 87
ISBN: 9788252176100
Utgave: 1. utg.
Genre: Skuespill
Serie: Samlaget drama


Fra Samlaget's side:

Nok eit kritikarrost Fosse-drama

Jon Fosses dramatikk er omsett til meir enn førti språk, og stykka hans er sett opp på sju hundre scener sidan han debuterte som dramatikar. Jente i gul regnjakke er skrive spesielt for Dramaten, og hadde urpremiere på Målarsalen på Dramaten i Stockholm 9. oktober 2009.
I stykket møter vi seks menneske, tre kvinner og tre menn. På grensa mellom humor og sorg, minnet og her og no-situasjonen, skaper dei biletet av jenta i gul regnjakke, ho som bare sto der for seg sjølv, bortkommen i regnet. Kven var ho, var ho du eller eg?

Mine tanker om Jente i gul regnjakke:

Jente i gul regnjakke: eit bilete
Vi gjør oss et bilde av andre, men er det rett? Det handler kanskje om å fremstå blant andre, hva vet vi om andre? Og hvordan skaper man seg tilhørighet blant andre? Hvordan fremstår man som noe mer enn en anonym "Jente i gul regnjakke"? Noen går ensomme og anonyme gjennom tilværelsen, andre finner sammen i par, men er man mindre ensom for det, er det mindre problemer for det? I samvær med andre må man også regne med sjalusi-følelser, misunnelse og andre "normale" sameksistens-problemer man får på kjøpet. Og så er det vel også slik at "Alle må vere ein stad" - "for det går jo ikkje an å ikkje vere nokon stad" -  man må finne sin plass, og det skjer vel ikke så bevisst alltid - mye kan bero på tilfeldigheter.Også her handler det om kommunikasjon mellom mennesker  - og hva som kan komme ut av den - ikke alltid så mye kanskje?


DESSE AUGA:
Tittel:Desse auga:skodespel
Forfatter:Jon Fosse
Forlag: Samlaget
Antall sider:82 sider
Utgitt:2009
Format:Innbunden
ISBN:9788252174335

Fra Samlaget's side:

Ein ung mann og ei ung kvinne møter kvarandre ein stad ved havet; der skal de bygge og bu. Men nokon har vore der før – tidlegare slektsledd, kanskje? Og akkurat som dei gamle, blir også dei unge borte ein gong.
Desse auga blei sett opp på Lundaneset utanfor Stavanger i samband med at Stavanger var europeisk kulturhovudstad i 2008. Stykket hadde urpremiere 19. august, og blei iscenesett av ein av Europas mest spennande teaterregissørar, Oskaras Korsunovas. Det spektakulære utandørsstykket blei ein publikumssuksess, og hadde opp mot 20.000 besøkande.

Bilde og tekst fra NRK Kultur - fra oppsettingen av stykket:"Desse Auga" er natur og kunst i imponerende samspill der det visuelle dominerer. På Lundsneset utenfor Stavanger lar Jon Fosse mennesket komme fra havet. Teksten maler ut sorgen over ivets forgjengeliget der tap av kjære alltid følger. 

Mine tanker om Desse auga:

Mennesket i samspill med naturen - vakkert og poetisk skildret.
"Vi er havet  - også vi er havet -og aldri kan vi vel skiljast frå havet - fordi vi er havet"
Man kan se på det som selve livs-syklusen fra skapelsen og fasene i livet - fra ung til gammel , forgjengeligheten. Repetisjonene føles som bølger som kommer regelmessig, mennesket, havet, naturen blir ett i et evighets-perspektiv. Også her skaper Fosse denne "forvirringen": Er det en drøm? Er det virkelighet? Paret vi møter i stykket går gjennom livsfasene sammen og konfronterer de tradisjonelle eksistensielle spørsmålene - hvem er jeg? - hvor kommer jeg fra? - hvor går jeg?. Klisjeer? Ja, men det føles ikke slik i dette vakre dramaet:
Eg er her
Alltid er eg her 
(Ganske kort pause)
Og eg har alltid
vore her
(ganske kort pause)
men likevel
(ganske kort pause)
eg må jo eingong
ha kome hit
(ganske kort pause)
eg kom hit
(ganske kort pause)
og så var eg her
Og så er eg her
(s.7)
Følelsene paret sliter med gjennom livet - ensomhet, savn, engstelse, og det som truer rundt dem er allmenne for de fleste mennesker, men som de sier: "vi klarer det", "vi er sammen" viser også kanskje at menneskene trenger hverandre og kjærligheten.
Og tittelen? Den sier vel kanskje noe om den tette forbindelsen mellom mennesket, naturen og evigheten - vi ser naturen, vi er ett med naturen, havet og himmelhvelvingen er våre øyne:
"Og havet er i auga våre
 Og himmelen
 er auga våre" 


EG ER VINDEN:
Tittel:Eg er vinden
Forfatter:Jon Fosse
Forlag:Samlaget
Format: Innbundet
Språk:Norsk (nynorsk)
Utgitt:2008
Antall sider:99
ISBN10:8252171893


Fra Samlaget's side:

Eg er vinden speler seg ut i ein tenkt og så vidt illudert båt, og handlingane er også tenkte, og skal ikkje utførast, men illuderast.
I Eg er vinden vender Fosse tilbake til eit kjernemotiv i forfattarskapen: To vener går kvar sin veg. Den eine har flytta eller gått bort, den andre sit igjen og minnes. I dette stykket, kjem den første tilbake. Eller gjer han eigentleg det?
Frå bokmeldingar
"Jon Fosse skal ha for sin dikteriske konsekvens. [...] Fosse balanserer på en knivsegg her, men det funker i hvert fall i denne teksten, for denne leseren."
Espen Grønlie,  Klassekampen
"Jon Fosse er ein meister med dialogen [...] Ikkje rart at Jon Fosse er ein av dei mest sentrale samtidsdiktarane i Europa, og den norske dramatikaren ved sida av Ibsen som er mest spelt."
Margoth Hovda-Lien, Nordly

Fortsettelse

Mine tanker om Eg er vinden:

Her er enda at verk om naturelementene i relasjon til mennesket, det er vinden og det er havet  - spesielt havet står sentralt i mye av det Fosse har skrevet - selv om båten bare er et tenkt sted - likeså havet og handlingene, så gir teksten en sterk illusjon om virkelighet. Alt blir fortettet og intens, spesielt fordi stykket har bare to personer - "Den eine" og "Den andre". To venner som står ved et skillepunkt i livet - i høyeste grad handler det om livet, døden og eksistensen i dette stykket også….den ene velger å ta sitt eget liv, eller har kanskje allerede gjort det. Slik er det i Fosses verden - det er illusjoner, det er drømmer og det er den ytre virkelighet som man selv må forestille seg - man vet ikke alltid hvor man er i denne settingen. Men hovedpersonene er sterkt knyttet til vinden og havet…det er dette som driver Den eine til å tore å ta skrittet så å si ut i elementene, å hoppe i døden…å bli ett med naturkreftene.
Den gamle mannen og havet av Hemingway er en av de vakreste bøkene jeg har lest - kommer til å tenke på denne - her er det også det lille mennesket som er stilt opp mot kreftene, havet og den store (symbolske) fisken han må greie å fange, få herredømme over for å kunne leve som en mann med respekt for seg selv.
Og "Den andre" - hvilken funksjon har denne vennen? Her gis det rom for flere alternativer - kanskje hovedpersonen er splittet og i monolog med seg selv i overveielsen av  å velge døden eller å leve videre - eller den andre er en reell venn som prøver å få hovedpersonen fra å ta skrittet inn i døden - eller - slik jeg velger å se personene, situasjonen - den andre er en mytisk person, en slags fergemann som leder mennesket til dødsriket.
"Den eine" har redsel for å leve - er som en tung stein som ville synke, eller en støpt mur som slår sprekker.....Den andre virker en stund som en hjelper og trøster, får Den eine til å føle at han er noen,oppmuntrer og motiverer han....
De snakker om havet som både vakkert og skremmende - slik er jo livet også .
Her merker man depresjonen og livsleden hos hovedpersonen som "blir ein stein" - sterkt bilde på det tunge han bærer på som trekker han ned, det blir lett å synke til havets bunn når man er som en stein. Men samtidig er han redd  sin egen dragning mot det å hoppe i døden - men vinden "hjelper" han til å ta skrittet  - "No er eg borte - Eg er borte med vinden - Eg er vinden" - Akkurat dette er både skremmende og vakkert synes jeg. Vinden tar valget for han og han blir ett med naturen og blir hjulpet i døden.
Båt og hav er gjennomgående symbol-bilder eller metaforer i flere av Fosses verker - dette med to personer i en båt, en venn som kanskje hjelper den andre er nokså likt med en situasjon man finner i Morgon og kveld (men her var det mer en naturlig bortgang det dreide seg om). Jeg synes denne var langt mørkere enn Morgon og kveld
Ut i fra tittelen "Eg er vinden", gjorde jeg meg forhåpninger om noe positivt, jeg hadde det vakre diktet til Olav Hauge i tankene:Du var vinden (Eg er ein båt utan vind. Du var vinden)...bare man hadde vinden med seg på livets segl-tur så går alt så fykende og bra, men slik var det visst ikke her...
Stykket gir meg sterke bilder av dette å være i det "farlige, vanskelige" livet når man er på havet, i sin lille båt.
Angsten for å leve overskrider kanskje angsten for å dø - så blir valget for noen litt enklere.
Hvis jeg skal se noe vakkert og positivt i dette stykket, så handler det kanskje om at døden er noe man må mestre og akseptere…..likeså man kjemper hele livet med sin eksistensielle angst, - og forsoner seg til slutt med sin mortalitet.
 

Omtale fra en oppsetting av stykket. 

NAUSTET: 
Tittel: Naustet
Forfatter:Jon Fosse
Utgåve:1
Opplag:1
Omfang:142s
Utgitt:1989
Format:Innbunden
ISBN:9788252131888

Forlag: Samlaget
Jeg så også videoen som er laget på denne - den var god, men gir best utbytte når boken er lest først:

Fra Samlaget's side:

Naustet er spennande som ein kriminalroman, skriven i ein repeterande, sugande stil, enkel og vanskeleg på same tid. I løpet av tre dager utspelar det seg ei trekanthistorie mellom ein eg-person, barndomskameraten Knut og kona til Knut. Det handlar om venskap, kjærleik, sjalusi og død.

Mine tanker om Naustet:

Romanen har tre hovedpersoner jeg-personen eller "skriveren", hans barndomsvenn Knut og Knuts kone.Han treffer igjen Knut etter flere år og Knuts kone viser han interesse og dette får fortiden til å tre frem igjen - uroen øker; og han må skrive om dette i en roman.
Naustet - bilde fra videoen
  - Og så får dette en dobbelt-mening, for det han skriver er denne romanen vi leser….og han skriver om barndomskameraten Knut som har giftet seg og fått barn, mens han selv er ugift og bor hjemme hos sin mor - allerede i barndommen var det en udefinert tre-kant historie mellom Knut og og det som nå er Knuts kone og "forfatteren" - dette har preget livet til "forfatteren" og han har liksom ikke kommet videre. Nå i skriveprosessen tilspisser det hele seg, og "forfatteren" isolerer seg. Selv om fortelleren eller skriveren er hovedpersonen, kommer vi på en merkelig måte inn i historien fra Knut og kona sin synsvinkel også…eller dette blir en forvirrende roman hvor fortellerens og Knuts synsvinkel blir sammenvevet og får et slags symbiotisk preg.
Likevel er det fortellerens sjalusi og uro som gjennomsyrer denne romanen - han har det ikke godt med seg selv - usikkerheten, sjalusien og uroen gir seg også fysiske utslag med kroppslig verk i arm og fingre - mye av "trekant-rivaliseringen" og misunnelsen fra barndom og ungdom er fortrengt, men skaper nå kaos og depresjon i livet hans….å føle begjær for barndomskameratens kone er noe som martrer han og ødelegger vennskapet….at Knuts kone dør skaper ingen avklaring i "forfatterens" uro og ubesluttsomhet…vi vet ikke hva som vil skje videre med han - mest trolig finner han vel ingen løsning - kanskje han må gjøre et destruktivt valg.

Det er vakkert, estetisk, poetisk…men direkte glad og i godt humør av å lese Jon Fosse det blir man ikke - likevel er han vel verdt å lese - det er litteratur med menig og dybde.

Naustet er skrevet i 1989 mens Fosse underviste ved Skrivekunst-akademiet i Hordaland (1987-1993).

Ganske betegnende det han selv sa i et intervju i Gula Tidend i forbindelse med denne romanen, til journalistens:"Dei har det sjeldan særleg greitt, dei du skriv om?", svarer Fosse:"Eg har ingen illusjon om at livet skal vera greitt. 'Tenk positivt' er det verste eg høyrer"


Og dette passer da sannelig for de fleste av Jon Fosses verker....  


Les E-bok

Jeg har også sett en videoversjon av denne. Den var bra. En smakebit.  

Tore Renberg intervjuer forfatteren

Mine terningkast:
6 på Andvake og Morgon og kveld
4 på Olavs draumar
5 på alle de andre  

Tittel:Jon Fosse. Poet på Guds jord
Forfatter: Cecilie N. Seiness
Forlag:Samlaget
ISBN:9788252172522
Utgåve:1
Opplag:1
Omfang:344 sider
Utgitt:2009
Format:Innbunde

Fra Samlaget's side:

Nært portrett av ein sky, genierklært forfarfattar

Jon Fosse har hatt ein eineståande suksess med skodespela sine i inn- og utland og er den mest spelte samtidsdramatikaren i Europa i dag. I dette portrettet kjem vi nærmare innpå den sky, men genierklærte forfattaren.
Journalist Cecilie N. Seiness har hatt ei rekkje samtaler med Jon Fosse om liv, kunst og dikting. På ein lettfatteleg måte presenterer ho dei ulike diktverka til Fosse og fortel historia om eit uvanleg talent med ei urokkeleg tru på eiga skriving.
Me følgjer Fosse frå oppvekst med gitar og danseband i Strandebarm til cocktailparty i Paris, frå 12-åringens hemmelege skriverom til dei store teaterscenene i Europa.

Kommentar: Jeg har lest denne "biografien" og ser den som en grei, enkel innføring om forfatteren Jon Fosse. Den gir oss et glimt av denne sammensatte forfatteren, og er  oversiktlig og lettlest. Det jeg kanskje savnet, var en mer dyptpløyende vurdering av forfatteren...........

Her blir Jon Fosse intervjuet av Cecilie N. Seiness:
 Anmeldelse i Dagbladet Kultur
Google-Jon Fosse


Andre verker av Jon Fosse jeg har omtalt:
Og så kan hunden komme - dramatisering
Dei døde hundane og Sa ka la

Mine omtaler av Jon Fosse verker:

 

2 comments:

  1. Hei!
    Jeg må bare bøye meg i støvet for det arbeidet du har lagt ned i dette fabelaktige innlegget! Jeg har akkurat lest Andvake-trilogien, og er overraska over at Fosse ikke har fått mer oppmerksomhet blant bokbloggerne! Enestående forfatter- jeg gleder meg til å lese mer, og da skal jeg ha dette innlegget som veiviser ;o)

    ReplyDelete
    Replies
    1. Tusen takk for kommentar. Fosse er en interessant forfatter som jeg har prøvd å få med meg det meste av. Men det er ikke alt jeg har hatt tid til å blogge på da - som dramatiker er han vel nesten mer anerkjent internasjonalt enn i Norge, noen regner han for litt "smal" her, men det synes jeg ikke han er. I Wikipedia kan leses: "hans utgivelser er oversatt til over førti språk. Fosses dramatikk har blitt oppført i store deler av verden, blant annet i Tyskland, Frankrike, Polen, USA, Japan og Malawi. Han har mottatt over 35 priser for sine bøker og skuespill, og flere ganger blitt omtalt som en av vår tids viktigste dramatikere" - Er spent på synspunktene dine når du har lest mer av Fosse, jeg har lånt det meste på biblioteket. Kom gjerne tilbake med kommentarer på det du leser av han.

      Delete