Mine Proust-betraktninger 5: Om Proust - av Samuel Beckett

 

Samuel Beckett:

Om Proust
Solums Smale Serie Bind 1. Denne lille interessante boken om Proust fant jeg på biblioteket.Den er oversatt av Morten Claussen, den er også med hans innledning og notes. Solum Forlag, Oslo 1988. Den var kort (ca 75 sider), men kanskje litt krevende..da jeg har studert en del psykologi hjalp det veldig på forståelsen av Becketts synspunkter å se den litt ut ifra Freud og psykoanalysens tidsalder. (I det hele tatt, så er jo Proust selv nokså gjennomsyret av "freudianismen").Claussen starter med en innledning om Beckett og Proust (s.67-16). Som ung og lovende forfatter skrev den irske Beckett essay om Proust, 1931. Hans arbeid om Proust så ut til å bli bedre mottatt i London enn i Dublin. Daily Telegraph skrev:Proust er en mester som fortjener en analyse som er like intrikat og omhyggelig som hans eget verk. Mr. Beckett viser seg som en virkelig tolker....et utmerket stykke arbeid, og Beckett er en særdeles fremragende ung mann."

Ordet "intrikat" ble brukt om Becketts analyse her, og det må jeg medgi, denne Proust- analysen var meget spesiell og "intrikat". Som irsk akademiker i Dublin og senere Paris; med et nært forhold til James Joyce (som også tilbrakte store deler av sitt liv i Paris), tror jeg Beckett må ha fattet interesse for de mange likheter som kan trekkes mellom Proust og Joyce.
Disse to store forfatterne møttes knapt i et besynderlig selskap en gang og det var tydelig en slags rivalisering mellom dem...og liten vilje til å anerkjenne eller rose hverandre, har jeg forstått..men Beckett var meget opptatt av begge to, og hadde nok stor interesse av å sammenligne dem.  En annen grunn for Beckett til å studere Proust og skrive om han kunne vel også bunne i en egeninteresse for å finne elementer han kunne nyttiggjøre seg i eget forfatterskap.
Som Proust fulgte også Beckett heller den surrealistiske tradisjonen, enn "tradisjonistenes" vektlegging av naturalisme og realisme. Som Morten Claussen påpeker " Kunst er først og fremst å sette fornuftens vaner til side". (innledningen s.9)
(Hans noe absurde analyse fikk meg til å tenke på hans roman Murphy og på skuespillet  Waiting for Godot som ble lest i studietiden...jeg likte godt surrealismen hos Beckett..kanskje derfor også Proust sin stil tiltaler meg så sterkt)
Det ser også ut til at Beckett tiltales av at fantasi, forestillinger og bilder har så stor betydning hos Proust, og at barndommen med sine lengsler og fantasier er så sentral i På sporet av den tapte tid.
"Beckett peker derfor på at På sporet av den tapte tid handler om en retrospektiv opplevelse av barndommen satt i sving av den kjente Madeleinekaken" (M.Claussen s.10)
Claussen påpeker videre at Proust i "På sporet" er mer opptatt av prosessen å skape - av veien til målet, enn  av det ferdige kunstverk.
Beckett i sin Om Proust vektlegger dette med erindringens betydning hos Proust; og kaller det nærmest et mirakel denne erindrings-prosessen gjennom Madeleinekake dyppet i te - seremonien er en  "Prouståpenbaring"
"Ikke bare Combray og hans barndom, men hele Prousts verden utvikles av en tekopp" (Om Proust, s.33) - videre blir Swann den sentrale erindringsfaktor hos Proust: "Swann er hjørnesteinen for hele strukturen og den sentrale personen i fortellerens barndom." (Om Proust, s.34)

Erindringer og betydningen av disse ser jeg på som noe Proust sin samtid er sterkt opptatt av - og det stod sentralt i freudianismen og psykoanalysen.

Beckett påpeker også betydningen av musikk i Prousts verk, særlig musikken til Vinteuil..hvem var så det?
Kan denne fantasi-komponisten hos Proust være den franske komponisten og pianisten  Gabriel Faure?
Komponisten Jorge Arriagada har i hvert fall prøvd seg på en sonate som han mener kan passe til den Proust har fantasert om - Sonate de Vinteuil. Kan Proust sin sonate være noe slikt?  
"Musikk er det katalytiske element i Prousts verk og åpenbarer betydningen av ordet Defunctus" (Om Proust s.71)
Dette avslutter Becketts essay-bok om Proust, påvirket av Schopenhauer låner han dette maleriske ordet Defunctus: "Life is a task to be done. It is a fine thing to say defunctus est; it means that the man has done his task."...med dette vil han vel si at Proust  har fullbyrdet sitt livsverk .......

Tanker om bok - Jan Martin Fongen: Aldebaran

Det er alltid interessant å stifte bekjentskap med nykommere blant norske forfattere. Gjennom bokelskere.no  fikk jeg kjennskap til denne debutanten.
Som alltid ble jeg nysgjerrig på en nykommer i litteraturen, og jeg bestilte straks boken, før lanseringen.

 
Handlingen er vel mest på det psykologiske plan, men noe action er det også, og det  til og med i Istanbul.

Hovedpersonen Kristian Gilder er midt i livet når faren dør - kanskje hjalp han faren til å dø litt raskere, eller gjorde han ikke det? Kristian er ikke helt sikker.
(Les mer her)
Rett etter farens død drar Kristian på en forretningsreise til  Istanbul; business er vel mer et påskudd til å flykte fra seg selv, eller for å finne seg selv kanskje. En reise for å få farens død på avstand, og for å få sitt forhold til Eva på avstand. Men paradoksalt er det vel også en reise for å komme nærmere sin far.

Under det spennende, korte oppholdet i Istanbul er han samtidig stadig "på reise" inn i fortiden, på leting etter relasjoner til sin far. Hvem var egentlig denne Bo, hans far, og hva slags forhold har han hatt til faren, og hvilket forhold hadde Bo i sin tur til sin far, Hestmannen?  Her dreier det seg om det evigvarende temaet fedre og sønner.
Kristian fortsetter med å analysere og finne ut av dette når han kommer tilbake fra Istanbul. Han melder seg for "drapet" på sin far, og føler en viss tilfredsstillelse ved å bli holdt i varetekt en stund mens politiet funderer på hva dette egentlig dreier seg om - og det vil også leseren spørre seg selv om.
I fengselet får i hvert fall Kristian mer tid til sine "studier": å skrive ned og finne ut av fars-personen og far-far-relasjonen. 
Jeg likte den stramme, ryddige konstruksjonen av denne romanen - vekslingen mellom "nåtid" og fortid fungerte godt - man visste alltid hvor man var i tid.
Språket var klart og konsist, fløt godt, og velsignet fritt for klisjéer og unødvendigheter; her var det rett på sak. Persongalleriet var oversiktlig, og det som ble gitt av opplysninger om bi-personer, var akkurat nok til å danne seg et bilde av dem. Kristians partner, Eva blir også slik en biperson, hun opererer i periferien - her er det ikke mye som kommer inn og forstyrrer det viktigste temaet i romanen: far-sønn relasjonen. 
I små avslørende glimt får vi vite mer og mer om Kristians far, her synes jeg forfatteren har brukt en effektiv taktikk som fanger leserens interesse og nysgjerrighet...slik får man etter hvert glimtvise avsløringer av forholdet mellom Kristians far og farfar også. Men mye forblir tilsløret, og det er fint betegnende for den letingen som foregår, Kristians leting etter en far han ikke kjente særlig godt, og samtidig er han vel litt på leting etter seg selv også. Som leser lurer man på om Kristian etter sin reise til Istanbul, etter en reise "inn i seg selv" og inn i sin fars liv og historie - etter sitt opphold i enecellen - vil han ha funnet noe av svaret på "hvem var min far egentlig" - og "hvem er jeg"?
Jeg følte sterkt dette var en slags eksistensiell "identity quest".  Reisen til Istanbul, oppholdet i fengsel - står for meg som en slags pilegrimsreise, en slags botsgang for en skyldfølelse han har fordi han ikke gjorde nok for å bli kjent med sin far mens han levde, og nå er det for sent...men så prøver han desperat å bli kjent med faren i ettertid; om Kristian lykkes med dette, kan man bare spekulere i.
Man kan selvsagt peke på flere temaer i denne romanen, men for meg ble denne "jakten på faren" altoverskyggende, den var vevd inn i historien på en intens og vakker måte hele veien. 

Jeg velger å plukke fram noen linjer fra romanen for å underbygge mine tanker om den, Kristian har tenkt mye på dette med å følge sin fars råd, å la seg veilede av en far, eller å stake ut sin egen vei:"Hvorfor var det så vanskelig å forstå at jeg måtte velge min egen vei? Bo burde forstått, han som ble sendt av sin far til et Oslo i krig for å velge tallene framfor jorda. Dessuten var det ikke bare jeg som skapte avstanden mellom oss. Kanskje jeg ville ha lyttet om han hadde forsøkt å veilede meg. Men det var denne frykten for ikke å gjøre det rette, en overdreven redsel for å dirigere mitt liv, en misforstått sjenanse i forhold til meg, hans eneste sønn. Nei da var det nok enklere ikke å gjøre noe som helst. Selv hadde han ikke noe valg. Ingen gjorde noe annet enn det Hestmannen sa." (side 153)
Og Kristian ved farens begravelse:
"Det var bare jeg som sto uberørt og fortalte om Bo, om hvor lite jeg kjente han, og om en avstand jeg ikke forsto. Så tok jeg tak i kisten og bar den nedover kirkegulvet sammen med mine onkler og to av deres sønner. Kisten var tung. Jeg kjente smerten i overarmen. Fingrene glapp. Hvorfor var det alltid så vanskelig å løfte han?" (side 165)
Denne siste setningen her, synes jeg var spesielt vakker og viktig: Konkret så var kisten tung og vanskelig å løfte, men i livet er det mange sønner som strever med å leve opp til en fars ønsker, å tilfredsstille forventinger fra en far...og spesielt vanskelig blir det når egne behov og ønsker går i andre retninger.
Slutten av romanen synes jeg var spesiell fin og oppklarende, Kristian har oppnådd en slags fred med seg selv..det er jul og Sølvguttene synger om "sjelens glade pilegrimssang", "Men nå er jeg klar.....Min egen pilegrimsvandring er over, fra Oslo til Istanbul og tilbake igjen, men sangen er der fortsatt." (side 262)
Som for å understreke sin soningsvilje, forbarmer Kristian seg over en uteligger og sørger for at han får mat og varme på selve julaften. (side 269)
Aldebaran - stjernen som betyr Følgesvenn er en fin fortelling om en mann på leting, farens død får han til å stoppe opp litt i sin tilværelse og reflektere over "slekters gang", over fedre og sønner, og kanskje er det ikke så dumt å ha våre forfedre som vår Aldebaran, uansett vil det kanskje gi en viss form for tilhørighet og trygghet....
 
Denne boken vurderer jeg til terningkast:4.5