Friday 17 May 2013

Tanker om bok - Cicilies Doktoravhandling:The Stage is all the World, and the Players are mere Men and Women. Performance Poetry in Postcolonial Paris

The Thesis - More information

14.september 2012 - målet var endelig nådd for Cicilie - flere år med forskning og arbeid og reiser lå bak doktor-disputasen som ble avholdt denne dagen. Både prøveforelesning og disputas ble gjennomført på en interessant og overbevisende måte - at dagen kom til å bli anstrengende, med program fra tidlig morgen til avsluttende festmiddag var nok noe den høygravide doktoranden hadde regnet med.

Universitetet i Oslo - Sosialantropologisk institutt (SAI) - Det samfunnsvitenskapelige fakultet:
Vilhelm Bjerknes Hus - Foto:RandiAa©
Vilhelm Bjerknes hus var stedet for prøveforelesningen først på morgenen, og etter en kort lunch-pause ble disputasen holdt samme sted. Emnet berører mange felter innen sosial-antropology, psykologi, poesi, kultur og demokrati - stikkordet er Slam-poetry, stedet er Paris. I avhandlingen (se bok-cover) får vi grundig kunnskap om hva Slam-poetry er, hvordan dette "fenomenet" utfolder seg, hvem som er deltagerne, og hvilke temaer Slam-poetry berører, hva slags mennesketyper er "slammere" og hvilken funksjon slam-poetry har. 
Bildet viser Grand Corps Malade. Foto: Cicilie Fagerlid©
"Oppdaget et ekte, kosmopolitisk demokrati (intervju)
Hvor mye må man ha til felles for å kunne leve sammen? Hvordan hjelpe mennesker ut av vold og ensomhet? Hvordan fornye demokratiet? Svarene sosialantropolog Cicilie Fagerlid fant i Paris var overraskende enkle".

På instituttets side står følgende sammendrag:
"Poetisk opprør i Paris
Hvordan kan et poesimiljø som forener førskolebarn og pensjonister, sykepleiere og fengselsfugler – og alt imellom – vise oss hvordan et samfunn kan bli mer demokratisk og rettferdig? Hvordan kan det å dele dikt hjelpe mennesker ut av voldelige forhold, rusavhengighet, psykiske problemer eller ensomhet og meningsløshet?

Antropolog Cicilie Fagerlid dro for å gjøre feltarbeid på sameksistens og tilhørighet i innvandrertette deler av Paris rett før opprørene brakte løs i 2005. På leting etter forklaringer på frustrasjonen og sinnet som hersket, kom hun over det franske slampoesimiljøet.

I barer og kafeer i folkelige bydeler samles alle slags mennesker for å lytte til hverandres dikt. Gjennom handlinger og ord skapes et inkluderende miljø hvor alle kan delta, på så like premisser som mulig. På poesiatelierene hjelper erfarne utøvere unge i forstedene, eldre, hjemløse, psykiatriske pasienter eller simpelthen skrivelystne til å uttrykke seg foran et publikum. Ved å bli lyttet til og bli anerkjent som likeverdige mennesker, gjenskapes det fulle menneskeverdet mange har blitt frarøvet. Disse poetene protesterer slik i praksis mot en republikk som ikke holder sine løfter om frihet, likhet, solidaritet og respekt for alle. Se også bloggen Cicilie among the Parisians

Vitenskapelig sammendrag
How can a poetry phenomenon remedy social injustices and democratic challenges as well as being deeply meaningful for the individual participants? In bars and cafés in popular and cosmopolitan areas of Paris, people of all ages and backgrounds come together to listen to each other’s poems. Together, through words and practice, they create an inclusive, convivial community where freedom and solidarity are balanced. I argue that the ethos which encourages participation on strictly equal terms – equal time, equal acknowledgement – creates an atmosphere of democracy, equality and respect more republican than the Republic itself. Parisian “slam poetry” seeks to bring the life of the individual into the limelight and lets each speak for her or himself, in her or his own singular language. Slam thereby reconciles a strong emphasis on a common humanity with recognition of difference. The research is based on 16 months of fieldwork in Northeast Paris, starting just weeks before the riots in 2005 and ending with the election of President Sarkozy in 2007.

I analyse the performance poetry through various angles. First, I situate the phenomenon in its socio-political home, the highly mixed and rebellious neighbourhood of Belleville. Second, I explore in ethnographic detail the content and organisation of a particular slam session as it unfolds. Next, I present personal accounts of how slamming may serve as personal therapy, letting participants reclaim human dignity and reverse denigrating life trajectories marked by postcolonial discrimination and other kinds of violence and abuse. Furthermore, I aim to grasp the creative force (poiesis) of the sessions through showing how performance, like ritual, can reach deep inside of artist as well as audience and “animate at the deepest level,” as a practitioner phrases it.

By comparing Parisian slam with its counterpart in the United States, where competition and identity politics dominate the scene, I bring out specifically French, Republican aspects of equality and solidarity. Through a retired school teacher's poem of historical injustice, a Cambodian child refugee's poem of his flight to France, a local man's poem about the 2005 banlieue riots and a French Fulani's poem of ancestors' nomadic routes among several other examples, I show how France emerges as a bundle of wide-ranging territorial, ideational and migratory lines and relations, with an inclusive basis for belonging and a broad notion of community. Finally, I position the slam scene within two starkly different perceptions of personhood and (national) community, one relational and open, the other closed and essentialist. I suggest that in Europe today these perceptions compete as answers to the same democratic crisis.

Kontaktperson: Anna Holen
Arrangør
Sosialantropologisk institutt "
 

I felten med Poesi-slam - Foreningen les

Interessant radio-intervju med Cicilie her 

Det hadde vært en begivenhetsrik dag, også for en stolt mor - 
Etter forelesning og disputas var det bare festmiddagen som gjenstod - middagen var privat - derfor ingen offisielle bilder - men mat og drikke var av utmerket kvalitet og talene var mange, lange og inspirerende. Stedet var Litteraturhuset, i Kverneland-rommet - et mindre rom i 2. etasje med plass til ca 40 personer. Rommet er oppkalt etter Steffen Kverneland som har stått for originaltegningen til et stort veggmaleri med norske samtidsforfattere. Maleriet er på hele sju meter og dekker den ene veggen i rommet:
Kverneland-rommet - Litteraturhuset -Foto:RandiAa©

Kverneland-rommet - Litteraturhuset -Foto:RandiAa©


Den pekende hånden på bildet tror jeg tilhører denne mannen uten å nevne navn (utklipp fra mitt foto)

Se også "Begivenhetsrike dager i Oslo







 

No comments: