Monday 27 July 2015

Tanker om bok - Terje Wangberg: Vandrere på Guds jord - Historien om Forrå-folket

Tittel: Vandrere på Guds jord
Forfatter: Terje Wangberg
Alternativ tittel: Historien om Forrå-folket
Egenbokforlag: [Gan] : Saeculum
Utgitt: 2011
Antall sider: 216 s.
Språk: Norsk (Bokmål)
ISBN: 9788292173763
Emne: Nord-Trøndelag, Sørsamer, Vandring, Fiksjonsprosa

Forside: "Vandreren" malt av Christer Tamnes Tronsmed
Bakside: Portrett av forfatteren, også malt av Tronsmed

Mine tanker om Vandrere på Guds jord:

Her er den flittige, produktive, ordrike, skrivende Terje Wangberg ute med enda en bok - et "prosjekt" med rot i virkeligheten - og mye alvor i seg denne gangen.
Det handler om de som må vandre - sørsamene hovedsaklig, med noe innblanding av taterslekt.
(Mer info)

Det er faktisk en del sørsamer i Nord-Trøndelag. Og det har Wangberg kjenskap til, for han var organist der oppe i Snåsa.
Det sør-samiske språket er muligens best vedlikeholdt også i Snåsa, der brukes det av 5% av befolkningen (100 mennesker) - av en befolkning på vel 2000 innbyggere.
Det jeg kjente til om sørsamer fra før begrenset seg til få tørre fakta:
At Sørsamer er brukt om en samisk folkegruppe over et område som strekker seg fra polarsirkelen i nord og til Hedmark fylke, og over svenskegrensen til Jämtland og Härjedalen.
Denne etniske folkegruppen teller visstnok ca 1000 individer, og språket er ganske spesielt og skiller seg ut fra tradisjonelt "Finnmarks-samisk" - Som andre av samisk herkomst, har også sør-samene vært utsatt for fornorsknings-prosessen og integreringen i storsamfunnet. Et lyspunkt har det vært at det i Snåsa og Hattfjelldal områdene på norsk side, har vært ført en bevisst politikk for å bevare noe av sør-samenes identitet, språk og kultur.

Jeg så på denne boken til Wangberg som en utfordring til å lære mer om mennesker fra denne folkegruppen.

Bokens layout er på 72 tettpakkede kapitler - så det første som slo meg, var at den kunne trenge litt luft på sidene ...
Bare noen tanker før jeg med åpent sinn startet gjennomlesingen av Wangbergs verk - jeg var klar for å lære noe nytt om sørsamer - hadde noen vage kunnskaper fra historie- og samfunnskunnskap-faget mitt - ervervet for mange, mange år siden - og det var helt klart på tide med en repetisjon av temaet eller en påfylling av nytt stoff.
Wangbergs bok fikk meg forresten ytterligere interessert i emnet - jeg søkte på mitt lokale bibliotek på det som fantes om sørsamer - jeg fikk 77 treff på emnet - så det er jo noe å kikke på for å sette seg inn i emnet - kanskje ikke alle er så personlig skrevet som Wangbergs tilnærmings-måte:
I denne boken følger vi noen personer som vi blir kjent med,  og det blir nært og interessant.
Jeg hadde en litt feil pre-oppfatning på "Vandrere på Guds jord" - jeg forestilte meg den var en slags dokumentarisk bok på sørsamene.
Men så var det faktisk en slags slektsroman med utgangspunkt i en sentral familie - halvt samisk, halvt av taterslekt.
Jeg ble ikke skuffet, heller positivt overrasket - og Wangberg har et fortellertalent som nærmest "flyter over" til tider.
Språklig er det en del som kunne vært finpusset - noen rare kommasettinger og annet "rusk" er det rom for forbedringer med - inntrykket av noe uferdighet slår en, litt innstramming og nærmere "gjennomgang" ville skapt en mer "ferdig" roman.
Men ellers var dette fin lesing - og god bruk av dialekt innimellom der det passer i dialogen - morsomt var det også å lese om steder som jeg en gang for lenge siden har besøkt - jeg kjenner igjen mange navn, jeg fornemmer bilder av vakker natur og en stemning av fred og ro - og så var selvsagt orkideen Fruesko/Marisko  (Cypripedum Calceolus) flettet inn i innholdet - den er jo kommuneblomsten i Snåsa, der mange sørsamer holder til.
Det var også fint å følge enkeltmennesker - først og fremst Elen og Mattis i starten - og Mattis sine etterkommere senere. Litt vanskelig var det å tidfeste dette - men jeg gikk ut ifra det hele utspilte seg på slutten av 1700-tallet til å begynne med. Jeg kan vanskelig fastslå hvor autentisk og realistisk fortellingene om de "farende folkene" - av sameslekt eller taterslekt vi hører om i boken er - men dette er i hvert fall skildret på en levende og troverdig måte - at  trangboddheten i gammen gjør nærheten ikke bare til noe positivt, er vel heller ikke så usannsynlig - overgrepshandlinger og fysiske tilnærmelser er ikke særegent for "de farende" - så skildringer av seksuell karakter i boken kan vel ikke regnes som "stigmatiserende" for en etnisk folkegruppe….. sårt var det i hvert fall for Mattis det han opplevde når han besøkte ungdomskjæresten Elen hjemme hos hennes foreldre Nikolai Martinius og Malena på Gressåsen.
Og Nikolai fikk vel egentlig "sin straff" for dette - hvordan skal jeg ikke røpe.
"Familiekrøniken" starter med ungdomskjærestene Mattis og Elen som bor en "halv dags gange mellom husa" - og Mattis som gjør seg ærend hjem hos Elen - men ungdomsforelskelsen blir forstyrret av Nikolais stadige tilnærmelser - en plage for Mattis med skyldfølelse som resultat.
Ellers i fortellingen får vi innblikk i kultur, mat, natur, mygg, folkelighet, tradisjoner, skikker kirkegang og klesplagg - og ikke minst fordommer fra storsamfunnet - for å nevne noen stikkord. ("La ingen få opplev joikinga di" - sier Elen når hun tar farvel med ung-kjæresten. s.24)
Det mangler heller ikke på spenning i skildringene av Mattis hans etterkommere og folket hans....
Mattis drar "ut i verden" - og han møter Sara - og hvordan det går med ungdomskjæresten Elen? - Det avslører jeg ikke her.
Samen Mattis og Sara av taterslekt får i hvert fall et "ektefødt" barn, Iver. "Til skam og ergrelse for noen, og glede og stolthet for andre." (s.41)
Vi følger Iver videre - farende ble han, med arbeidsoppdrag på gårder i Overhalla, bredskuldret, kraftig og vakker var han, og jentetekke hadde han. Og han setter opp stabbur på den største gården - på lørdagsdansene var han "ikke velsett av mannfolkene. Ungjentene svermet rundt han - det samme gjorde de godt voksne, aleneboende kjærringene." (s.44) Men det var Dorthea han var interessert i - men da Dorthea blir med barn, blir han jaget fra stor-gården der Dorthea tjente - gårdsfolket var barnløse og Dorthea og barnet får bli.
Iver får kjøpt seg et hjem av en "finnkaill" - "Iver hadde fått seg en heim. For første gang i livet." (s.53) - han blir fastboende:"Eg er nok ingen resandes kar lenger - du kan kalle meg en fastboende fant, om du vil det." sier han (s.56) - og så begynner et nybygger-liv, som en slags "Isak Sellanrå" i Markens grøde.
Og etter syv år er han tilbake ved gården i Overhalla for å hente kone - Dorthea og sønnen Dønnes - en solskinnshistorie, de blir et ektepar - for en stund, og Lille-Dorthea blir født, men kona Dorthea faller fra - senere blir det ekteskap med Beret for Iver.
Og sønnen Dønnes går det også bra med når han treffer Thea (s.90) - hun var faktisk barnebarnet til den gamle i finnbua som faren Iver hadde kjøpt hus av.
Et møte med fortiden blir det også for Iver da Daniel, en beiler til Thea blir forulykket - skal ikke røpe Daniels bakgrunn....

Jeg har prøvd å gi et lite glimt av det som skjer i denne innholdsrike romanen - spennende lesing som anbefales - den er frodig og varm, full av kjærlighet, natur og menneskelige følelser, og "levende" karakterer - vi følger flere par i mange gode dager, og noen ikke fullt så gode dager. Det er mennesker på "siden" av "mainstream-samfunnet" som ikke alltid er velkomne i det "gode selskap" - vi følger flere menneskeskjebner - og akkurat hvilket årstall vi er i, var kanskje ikke helt lett å oppdage alltid - men hva gjør vel det - menneskene er vel stort sett de samme til alle tider - med lengsler, håp, kjærlighet og sorger. Det er en familie-slekt vi følger, levende mennesker, og ikke noe generell beretning om sørsamer - slik var boken litt annerledes enn jeg tenkte meg fra starten..
Anbefalt lesing - Alt i alt terningkast:4


Andre bøker av Wangberg jeg har omtalt:

2 comments:

  1. Takk for innsikt i en spennende bok. Som du sikkert husker er min manns familie fra Snåsa og samenes tilstedeværelse er noe alle lever med der. Skiltene står først på samisk deretter på norsk, og de er nærmeste nabo til sameskolen og internatet. Tenker jeg skal ta en titt på denne boken, takk for supert tips!

    ReplyDelete
  2. Ja, Tine - mange steder i området der er nevnt. Også kommune-blomsten. Forfatteren var organist i kirken der og kordirigent.

    ReplyDelete