Wednesday, 13 July 2016

Tanker om film: Mannen fra Snåsa - Regi ved Margreth Olin

Tittel: Mannen fra Snåsa
Regissør: Margreth Olin
Språk: Norsk
Spilletid: 99minutter
Kategori: Dokumentar
Produksjonsår: 2016
Medvirkende: Joralf Gjerstad

Om filmen fra Filmweb:

"Margreth Olin har filmet 22 mennesker i møte med Joralf Gjerstad. I løpet av de siste 65 år har 50 000 mennesker reist til Snåsa i håp om å få hjelp. Når en barndom blir ødelagt av mobbing, når det går galt under en operasjon, når man en dag blir akutt dødelig syk, når man får selvforakt i gave fra sine foreldre, når man lever med angst og livet endrer seg i løpet av et møte. Hva er det da som skjer? Kan vi som samfunn lære noe av et menneske sin omsorgsevne? Kan denne filmen si oss noe om vår egen evne til å bære oss selv gjennom sykdom? Når Margreth sitter i sluttklipp av filmen rammes en av hennes nærmeste av alvorlig sykdom.Hvordan skaper vi oss selv på nytt?MANNEN FRA SNÅSA er en film om betydningen av håp i menneskelivet."

Mine tanker om filmen Mannen fra Snåsa:

Jeg "så gjennom" filmen Mannen fra Snåsa nylig, lånte film-DVD fra biblioteket - jeg følte "Snåsamannen" var et "fenomen" jeg burde vite noe om.
Jeg tar ikke noe stilling til "fenomenet" - hva annet er det å si:"det er mer mellom himmel og jord...." enn det vi umiddelbart kan oppfatte eller forklare - ikke vet jeg.
Men jeg synes denne filmen har dokumentarisk verdi, uten å være noe storslagen filmkunst - enkel, stillfarende og beskjeden - men det var vel kanskje tilsiktet av regissøren for å understreke mennesket Joralv Gjerstad og det han står for.
Det ble også et møte med enkle mennesker som stilte opp i filmen for å belyse "saken". Omgivelser og alt rundt Snåsamannen og menneskene han møtte var tonet ned til det helt minimale - det var mannen og gjerningen son var det sentrale.
Joralv's "redskap" er hendene - de utstråler en slags varme, (selv om hendene var kalde i seg selv) - Når han fikk ting til å klaffe, kunne han "se" hvor skoen trykket, og det så også ut til at han kunne lindre - i hvert fall ga "pasientene" uttrykk for det.
Men noen erstatning for helsevesenet ville han ikke være, han hadde stor respekt for legevitenskapen - sa han. Han kunne heller ikke være sin egen "redningsmann" når han hadde helseproblemer..
En enkel mann, selvtillit har han, men arrogant er han ikke - han virket ærlig og full av menneskelig varme og forståelse.
Filmen gjør inntrykk nettopp på grunn av sin enkelthet og de enkle, oppriktige menneskene vi møter -
kanskje bare dette at et medmenneske bryr seg, er legende i seg selv -
Det er vanskelig å tro at disse menneskene i møte med Snåsamannen spilte en rolle - tror ikke de hadde noe å vinne på å simulere at Joralv Gjerstad sin utstrålende varme ga dem hjelp. Det var tydelig at han ga dem troen på seg selv og sitt egenverd. Det var kanskje ikke bare varmeutstrålingen fra hendene hans som hjalp de han møtte - det så heller ut til at det var den sosiale kontakten og hele stemningen og situasjonen - den ga fred og ro, og sikkert også styrke i en stressende, urolig hverdag.

Det som skjer i filmen, taler for seg selv - det er ingen diskusjon og utdyping i etterkant, ingen forklaring av det som skjer, eller psykologiske eller filosofiske teorier - vi ser det vi ser - og så kan enhver tenke litt rundt dette - det er vel heller ikke nødvendig med en tolking eller forklaring - Tryggheten i situasjonen så ut til å være viktig - hverdags-angsten som preger mange av dagens mennesker, skaper smerte - når Snåsamannen hjelper med å jage bort frykten, er mange et godt stykke på vei til "lindring"

Det er lite ved denne mannen og alle hans "gode gjerninger" som skulle gi grunn til å provosere folk - likevel har han vel blitt betegnet som kvakksalver og healer og religiøs drømmer - men enten man "tror" på han eller ikke, så er det vel bare positivt med slike mennesker i denne kaotiske verden vi lever i i dag.

Filmen anbefales - den gir i seg selv en slags ro i hverdagen.

Terningkast:4


Utfyllende informasjon:
Filmklipp:

Friday, 8 July 2016

Tanker om bok - Ketil Bjørnstad: Verden som var min - Bind 2: Sytitallet

Tittel: Verden som var min - Bind 2:Syttitallet
Forfatter: Ketil Bjørnstad
Format: Innbundet
Utgivelsesår: 2016
Forlag: Aschehoug
Språk: Bokmål
ISBN    9788203360817
Antall sider: 796

Omtale fra forlaget:

Ketil Bjørnstad skriver seg gjennom tiårene i livet sitt. Syttitallet byr på Ketils unge voksentid, med damer, nye venner, musikk og politikk i sentrum.

Syttitallet, bok to i romanserien Verden som var min, handler om opprørstiåret og den unge Ketil Bjørnstad fra han er atten til åtteogtjue. Her kan du lese om den unge mannens læring og løsrivelse, vennskap og forelskelser, tilhørighet og svik.
Da syttitallet starter, strever attenåringen med overvekt og ulykkelige forelskelser, og han tviler på seg selv som klassisk pianist. Ketil Bjørnstad var et musikalsk vidunderbarn og Ungdommens pianomester, men med sin følsomme mottakelighet og varhet for inntrykk tar han inn over seg de raske samfunnsmessige og kulturelle endringene i tiden.
Det nye og radikale former ham, og vennskapet med Ole Paus blir et fast punkt i en omskiftelig og på mange måter nådeløs tid. Ole Paus er fem år eldre. Han får Ketil til å løsrive seg fra sin klassiske pianistskolering og bli en skapende komponist og utøver inspirert av jazz, rock og tidens opprørsånd. Ketil frigjør seg fra kjernefamilieverdier akkurat som han kvitter seg med femtiseks kilo overvekt på noen måneder. Ole Paus får ham til å oppdage Hans Jæger og Kristiania-bohemen som et speil for ham selv og syttitallet, og Bjørnstad inspireres til storverket Leve Patagonia. 

Mine tanker om "Syttitallet":

Da er den i rute - Ketil Bjørnstad holder det han lover - den ruvet godt i postkassen i dag. Hyggelig hilsen fulgte også med:

Det ser ut til at storverket fortsetter - nå tar jeg fatt på det neste tiåret. Her skal det bli mye gjenkjenning og mye mimring. Jeg nøt hver side av Sekstitallet - og må bare innrømme at forventningene er store når jeg nå tar fatt på denne - det blir en fin lesesommer - en grundig omtale vil komme når alt er fordøyd.....

Mine omtaler av noen av Ketil Bjørnstads verk: