Thursday, 18 January 2018

Tanker om bok - Julian Fellowes: Belgravia - Hemmeligheter og skandaler i London i 1840-årene

Jeg hadde ikke de store forventningene til denne, men valgte å se nærmere på den fordi jeg hadde likt Fellowes TV-serie Downton Abbey. Jeg forventet en romantisk, sentimental lettvekter – og romantisk var den - kjærlighet, intriger, sjalusi, klassemotsetninger og alt som hører 1800 tallets London til – men den var fengslende, den hadde et meget godt, om ikke originalt plot – den bød på mye spenning og hadde faktisk noe av både Charles Dickens og Jane Austen over seg. Jeg innrømmer at jeg faktisk likte den.

Tittel: Belgravia - Hemmeligheter og skandaler i London i 1840-årene.
Forfatter: Julian Fellowes
Forlag: Lydbokforlaget
Utgivelsesår: 2016
Format: CD
Spilletid: 15:06:26
ISBN: 13 9788242172259
Språk: Bokmål
Oversetter: Halvor Kristiansen
Lest av: Anne Ryg

Jeg lånte lydbok på biblioteket 07.10.2016, men leste den ikke før i mai 2017 – Likevel husker jeg den godt når jeg tar en titt på mine kladd-notater.
Papirutgaven er utgitt på Gyldendal forlag 2016, 448sider,  ISBN/EAN: 9788205494237

Julian Fellowes - Fra Gyldendals side - Foto:Kevin Day © The Orion Publishing Group

Mine tanker om Belgravia:

Julian Fellowes gjorde enorm suksess med sin serie Downton Abbey – og fulgte opp med Belgravia – om han gjør like mye suksess med denne er vel tvilsomt – men det handler også her om det britiske klassesystemet – om enn i noe mindre storslagne former enn i Downton Abbey.
Jeg likte godt Downton Abbey serien, og må faktisk innrømme at jeg falt litt for Belgravia også. Selv om motivasjonen min for å lytte denne hovedsakelig var at jeg  akkurat da trengte en "sømmelig", rolig ”gå-bok” – etter at jeg hadde kommet meg av skrekken med Jo Nesbøs Tørst.
Jeg forventet en romantisk, sentimental lettvekter – og romantisk var denne med vekt på kjærlighet, intriger, sjalusi, klassemotsetninger og alt som hører 1800 tallets London til – men den var fengslende, den hadde et meget godt, om ikke originalt plot – den hadde mye spenning og faktisk noe av både Charles Dickens og Jane Austen over seg. Karakterbeskrivelsene var også gode, her lærte man å kjenne både de ”snille” og de ”slemme” – og så hadde man det håpet hele tiden at det var de snille og gode som skulle ”gå av med seieren” for å si det slik.
Fellowes ville etterligne måten Charles Dickens romaner ble utgitt på - som serier i magazines, (Serialization) - og det fikk folk til å kjøpe disse magazines, for de måtte ha med seg fortsettelsen - hver "bit" hadde da en slags "cliff-hanger" så det ble spennende å følge med videre.
Slik ble Belgravia utgitt som ukentlig serie i 11 episoder – med moderne teknologi tatt i bruk.

Med en "App" og noe betaling kunne man gå inn på "Belgravia" web-side og lese episodene etter hvert som de ble lansert - den første gratis:
Romanen Belgravia begynner med et ball i Brussel tett før slaget ved Waterloo i 1815 – (minner litt om William Thackerays Vanity Fair her - også gitt ut i serie) - og vi skjønner at her ligger noe av kjernen i ”story’n”, ellers er settingen London rundt midten av 1800-tallet.
Vi følger to familier, den ene nyrik og uten den fine klassebakgrunnen – det er familien Trenchard – James Trenchard har penger, er en dyktig forretningsmann – men han skulle så gjerne hatt innpass i de ”fine” kretser - datteren Sophia er vakker og kan kanskje gi familien den rette forbindelsen til for eksempel Brockenhurst-familien (den andre sentrale familien i romanen), overklasse-familie uten særlig med penger. Mellom disse to familiene utspilles en spennende, fengslende historie som har de fleste ingredienser som mange lesere liker – kanskje flest kvinnelige(?) – samtidig med romantikk, kjærlighet, lureri og spillegjeld, hemmelige forhold og graviditeter, søsken-rivalisering, illojale tjenere og familiehemmeligheter, tilføres romanen interessant stoff om en brytningstid i Londons kultur og historie – med tekniske og sosiale endringer. For etter Waterloo-ballet hopper vi frem noen ti-år til London og det ”posh”Belgravia-strøket – en spennende historie avsløres etter hvert – den har sitt utgangspunkt i Waterloo 1815 – her skjer det noe som får store konsekvenser for begge disse familiene.
Å klatre opp til ”aristokratiske høyder” er ikke lett for James Trenchard – men penger er noe de ”fine” ofte er i underskudd av, så her kan det by seg muligheter for rike oppkomlinger.
Julian Fellowes har greid å gjenskape noe av realismen og atmosfæren i Viktoria-tidens England, det er det ingen tvil om.
Kort sagt, dette er en god underholdningsroman. Underveis lurer leserne på om dette går ”rett vei” – om det blir  en lykkelig utgang for de som fortjener det  - men svaret på det skal ikke røpes her. 

Romanen anbefales som "hygge-lesing" - som sådan kan jeg gjerne gi den terningkast:5

Video-klipp som annonserte dette som en digital serie i Charles Dickens stil:


Tine har også omtalt denne i bloggen sin




Saturday, 13 January 2018

Tanker om bok - Nathan Hill: Nøkken

Denne falt virkelig i smak hos meg. Selv om man får assosiasjoner til forfatteren John Irving eller romanfiguren til Winston Groom fra 1986 i filmen Forrest Gump fra 1994 så skal det sies at Nathan Hill er ganske unik og står godt på egne bein.
 

Tittel: Nøkken
Forfatter: Nathan Hill
Oversetter: Vibeke Saugestad
Produsert av: LBF
Målform: Bokmål
Original tittel: The Nix
Spilletid: 23:48:55
Først utgitt: 24.04.2017
ISBN Lydfil: 9788242164841
Innleser: Kim Haugen
Jeg brukte lydfil fra LBF - lyttet 24.05.2017 - Papirutgaven er gitt ut på Gyldendal forlag 2017, 688sider, ISBN/EAN: 9788205488694

Nathan Hill fra forlagets side av Michael Lionstar
Bakgrunns-informasjon:

Nathan Hills hjemmeside 
Wikipedia 
Nøkken-Gyldendal Forlagsomtale

 

Mine tanker om Nøkken:

Våren 2017 ble Nathan Hill sin debut-roman, The Nix,  utgitt på norsk - jeg hadde store forventninger til denne.  Jeg hadde lagt merke til at amerikansk presse lovpriste romanen da den ble utgitt i USA sommeren 2016 – og jeg  hadde lest noe utdrag av den amerikanske utgaven. Jeg la også merke til at det dukket opp sammenligninger med John Irving og Charles Dickens – og selvsagt inspireres alle nålevende forfattere av samtidsforfattere og forgangne forfattere – men jeg synes nok at Nathan Hill har skapt sitt eget ståsted – med en hovedperson, moren i historien, som er en slags female Forrest Gump – det var min assosiasjon da jeg fikk lest litt av den amerikanske utgaven.
(Det er åtte måneder siden jeg leste/lyttet denne romanen – og jeg er sørgelig klar over at tanke-oppsummeringen min nå kommer nokså hulter til bulter – med mange gjentagelser, for jeg skriver med  en lang kladdliste med stikkord foran meg – den jeg gjorde mens jeg lyttet romanen)
Romanen lar oss  ”sveipe” innom historiske epoker, 68-ere og studentopprør, Vietnamkrig og Beat-generasjonen med Allen Ginsberg som en sentral figur. ”På sporet av moren” skjønner vel Nathan etter hvert at Faye har har levd seg igjennom en "identity quest" – på jakt etter tilhørighet og røtter. Og Samuel leter etter et svar på ”Hvem var denne moren hans? Samtidig blir det også Samuels egen "identity quest" vi følger. Sønnen er preget av at moren forsvant, det ble et traume og en besettelse – selv om han hadde fortrengt en del følelser for å kunne mestre tilværelsen -  og tross alt greide han seg veldig bra i livet, men dessverre sløvet han gjennom en god del, unngikk mye viktig i livet - og levde et "side-life" gjennom dataspillet sitt.
Jeg tok det ikke så "høytidlig" at han gikk så sterkt ut med tanken om å "utlevere" moren fullstendig når anledningen bød seg – jeg så det heller som symptomatisk for oppførselen hans forøvrig - den var jo ikke alltid helt gjennomtenkt, han lot seg lett påvirke av andre - til og med den store kjærligheten stod han lite handlekraftig overfor....
Dette var en roman som overrasket og ga meg mye – kanskje spesielt fordi jeg fant så mange tilknytningspunkter som var ”minner” fra fortiden - 68 og studentopprør, Allen Ginsberg – men selv om vi assosierer med Dickens og Forrest Gump, så vil jeg nok likevel si at mest av alt har Nathan Hill skapt sin egen "voyage" her - om den er noe lang, så kunne det vel ha vært noe mer på slutten av romanen - kanskje det kommer en oppfølger?
Gjennom livshistoriene til Samuel Andresen-Anderson og moren hans Faye – de to sentrale karakterene i boken – får vi et livlig bilde og en tidskoloritt av USA i en femti-års-periode fra midten av 1900-tallet.
Handlingen i korthet er at Samuel ble morløs da han var 11 år gammel – moren Faye forlater sønnen og ektemannen uten noen umiddelbar, øyensynlig grunn – på forhånd har hun i lengre tid ”smuglet” ut av huset bilder og en del som hun vil ha med seg. Faye er helt borte fra Samuels liv i 20 år før han plutselig en dag oppdager moren igjen – han har greid seg uten, fått god utdanning, og prøver å være forfatter – men han har vel aldri sluttet å være bitter på moren som dro. Moren blir plutselig ”media-kjendis” – hun kan sees på TV og i aviser når hun kaster en stein mot en republikansk presidentkandidat. (Hvem steinen egentlig skulle ramme? Det er en del av den spennende historien om Fayes liv - og mer vil jeg ikke røpe om dette).
Samuel vet veldig lite om sin mors bakgrunn – men steinen fikk så å si det hele til å rulle – nå avsløres bit for bit av Fayes liv, bakgrunn, og historie – en intelligent kvinne som har opplevd litt av hvert.
Nå avsløres etter hvert mange spennende episoder, og Samuel er vel noe i villrede om hva han skal gjøre med det han avdekker etter hvert – han hadde en dobbelt-sidig agenda: å skrive en bok om morens ”forrykende”liv som en slags hevn fordi hun dro, og på den annen side gjøre suksess som forfatter – et forlag forventer noe fra han, han har lovet det. Han underviser ved et college, men jobben der er ikke drømmejobben – han vil noe annet. Samuel griper sjansen når en advokat kontakter han og gir han valget enten å bli saksøkt for ikke å ha levert en roman som han har lovet eller å lage en sensasjonell historie om moren Faye  som har ”steinet” en politiker.
Når Samuel går på ”oppdagelsesferd” tilbake i tid,  husker han også  morens underlige fortellinger om the Nix – Nøkken – en mytisk, norsk eventyr-figur hun har med seg fra den norske arven sin – og Nøkken har virkelig gjort inntrykk på Samuel  - moren har fortalt skremmende historier om denne skapelsen som kanskje til og med bortfører barn – og kanskje det var Nøkken som bortførte moren hans også – det er vel tanker som har streifet Samuel – som en forklaring på at hun ble borte så plutselig.

Theodor Kittelsens fremstilling av nøkken - 1892 - Nasjonalmuseet
Samuels "reise" i morens fortid tar oss med på mye interessant innen amerikansk aktivist-bevegelse  - fra studentopprørene i 1968, og politiske hendelser i Chicago og til “vår tids” Occupy Wall Street bevegelse i 2011.
Romanen er spekket med all verdens spennende temaer: Politisk historie, media-"kjør", dataspill-avhengighet, barndoms-sorg, mor-sønn forhold, familie-hemmeligheter – det kunne lett ha blitt bare kaos, men Nathan Hill har faktisk greid å skape en helhetlig roman som er både interessant og morsom – den veksler hyppig mellom tragedie og komedie. Dessuten har denne forfatteren virkelig grepet på det å fortelle historier – slik er han nok på linje med både Dickens og John Irving.

Konklusjon:

Samuels opplevelse av morens fengslende liv blir også en slags tidsreise for Samuel selv – han får innblikk i morens oppvekst i landlige omgivelser i Iowa – Reisen blir samtidig hans egen identitets-reise, mens han prøver å finne svar på hvem moren hans egentlig var – han havner også langt nord i Norge, der morens far kom fra - her finner han en slags røtter. Vi får glimt av hippie-tiden og ungdomsopprør på 1960-tallet (Chicago 1968), politisk aktivisme, og USA på sitt beste og på sitt verste….temaene er mange – først og fremst kjærlighet, men også bitterhet, savn og lengsel – humor og håp – relasjoner – her spesielt mor og sønn-relasjonen –  media-styr og forlagsvirksomhet – og etter hvert avsløres mer og mer om Faye, moren hans – en spennende kvinneskikkelse, med en komplisert bakgrunn.
Det som ”varmet” meg mest som leser var en ubeskrivelig fin atmosfære-stemning, og Kim Haugens lesing gjorde stemningen enda mer opplevelsesrik. Romanen ga en sjelden fin lese-opplevelse.
Den norske oversettelsen fungerer bra i forhold til den opprinnelige teksten. Og Kim Haugens stemme formidler historiene på en fengslende måte.
En tv-serie basert på boken er under arbeid, med bla. Meryl Streep som produsent og skuespiller – det ser jeg frem til.
Terningkast:5
 

Meet Nathan Hill:

Wednesday, 10 January 2018

Tanker om bok - Edvard Hoem: Liv andre har levd

Her kommer siste boken av Edvard Hoems store slekts-krønike. Krøniken er diktning, men det er også virkelighet i dette – personene har levd, Edvard Hoem har gitt sine forgjengere nytt liv – han har brukt det som kan oppspores om dem, resten har han diktet inn – og for leseren blir det en historie om virkelige mennesker i realistiske omgivelser  - de gir oss hundrede år av levd liv.

Tittel: Liv andre har levd
Forfatter: Edvard Hoem
Produsert av: LBF
Målform: Nynorsk
Spilletid: 13:03:13
Først utgitt: 30.11.2017
ISBN Lydfil: 9788242165381
Innleser: Edvard Hoem
Jeg brukte lydfil fra LBF og papirutgaven fra Oktober forlag, 505 sider - Lest 04.12.2017

Edvard Hoem foto fra forlagets side av Paal Audestad
Om forfatteren:
Fra forlagets side. Fra Store norske leksikon.

 

Mine tanker om Liv andre har levd:

Slektskrøniken om familien fra Norge, nærmere bestemt Molde-området, går her inn i sin fjerde roman – og jeg følger med på ”lasset” like interessert som fra første bind Slåttekar i himmelen, til videre gjennom Bror din på prærien og Land ingen har sett til nå denne fjerde romanen Land ingen har sett – vi har vekslet på å være i Romsdalen og i Canada – men vi har også fulgt slekten i South Dakota og i København. Det er mange personer, unge og gamle av slekten til slåttekar Knut Hanson Nesje vi har møtt opp gjennom tidene – i hundrede år - i krønikens første bok – på 1870-tallet, er det slåttekaren, han som var oldefaren til forfatteren Edvard Hoem, som er hovedfiguren – i de tre neste bøkene følger vi hans etterkommere, med Eilert Knudtson som en sentral gjennomgangs-figur.
I denne siste boken har den høye, staute Eilert blitt enkemann – vi starter i 1927, og Eilert ser frem til endelig å treffe igjen sin bror og andre slektninger som han ikke har sett siden han dro fra Norge for over tretti år siden. Sorgen etter kona Martha er stor der han sitter igjen med åtte barn på farmen i Alberta. (Info: ca 440.000 canadiere har norsk, etnisk bakgrunn, ca 150.000 av disse bor i Alberta) - Han bestemmer seg for å reise på besøk til Norge – reisen er motivert av et håp om å finne en ny kone, men også etter utallige år med savn etter de som fortsatte å bo i Norge, spesielt broren Anton Edvard, – han er også nysgjerrig på hvordan det har gått med gamle-landet siden han dro.
Etter besøket i Norge drar han ikke alene tilbake til Alberta, men han har med seg sin 16 år gamle nevø Lars som lengter bort fra Norge – han vil søke lykken i Canada  - men i denne romanen får vi nøye kjennskap til den økonomiske krisen og depresjonen på 30-tallet. I tillegg følger vi Lars inn i hans depresjon og sykdom og asyl-opphold – det er ”familiesykdommen” som har slått til, mens Eilert fører sin kamp om jorda og farmen som byr på store økonomiske problemer i de harde 30-årene. Et lyspunkt blir det at han fant enken Kate Ness som han gifter seg med i 1930– men tilværelsen er hard og krever sin mann – Eilert er ”Fighteren” som aldri gir opp. Og slik har det vært i hele denne slektskrøniken – vi har møtt mennesker som er helstøpte og besluttsomme, mennesker som aldri slutter å håpe, mennesker som beholder troen og rettferdighetssansen og stoltheten – Hoem har laget et epos over egen slekt som han er stolt av, samtidig er det mange lesere som lar tankene gå til egne slekter som har ført en lignende kamp og levd et lignende liv – og det er mennesker som vi føler stor takknemlighet til – de har ført utviklingen og samfunnet videre inn i lysere tider for etterkommerne. Det er av slike skildringer av enkeltpersoner og enkelt-historier vi kommer nærmere inn på fortiden og virkelig skjønner mer av fortid og nåtid. Og i dette bindet følger vi en rivende utvikling fra 1927 gjennom depresjon og de harde tretti-årene, en ny krig og inn i 1950-årene med en rivende utvikling og lysere tider for mange. 

Selv om det er småkårsfolk vi møter i denne slekts-historien, synes jeg  det har vært noe storslagent over serien –  Man leser med en sterk følelse av ” Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang,” – slik vi synger i ”Deilig er jorden”
Edvard Hoem bruker sin slektshistorie til å gi oss historisk lærdom om en tidsepoke og om en stor gruppe av den norske befolkning som ikke så annen utvei enn å søke lykken der de trodde det ville gå bedre enn i Norge. Han levendegjør mennesker, steder, slit og sorger, men også gleder og gudstro og kjærlighet og samhold. Samtidig som dette er Edvard Hoem sin personlige slekts-krønike, er det mye allmenngyldig over bøkene hans. Gjennom hans grundige research får vi kunnskaper om utvandring, innvandring, livet på prærien, jordbruk og redskaper, husbygging og kirkegang og gudstro, sykdom og annerledeshet og mye mer. Leserne får kanskje også motivasjon til å se nærmere på egen slekt bakover i tid - de fleste av oss har aner som "dro". (Selv har jeg drevet slektsforskning i et par ti-år, og har fulgt mine foreldres aner i fire oldepar-retninger til 1600-tallet. Da jeg "sveipet" innom Geni, hvor jeg er medlem og har en del aner "liggende ute", fant jeg også slekten til forfatteren lagt ut i dette programmet - her er noen av "Nesje-slekten" jeg fant der:)

Konklusjon:

Slektskrøniken er diktning, men det er også virkelighet i dette – personene har levd, Edvard Hoem har gitt sine forgjengere nytt liv – han har brukt det som kan oppspores om dem, resten har han diktet inn – og for leseren blir det en historie om virkelige mennesker i realistiske omgivelser  - de gir oss hundrede år av levd liv. Det positive ved denne siste boken er den gode skildringen av en tidsepoke og skildringen av hovedpersonens strevsomme, men meningsfylte liv, og ikke minst hans ”hjemreise” – besøket i gamlelandet etter over tretti års fravær.
Det som trakk noe i negativ retning var alle navnene og personene som noen ganger virket som ren oppramsing (sikkert fint for direkte slektninger, men kanskje kjedelig for "utenomslektslige" lesere) – noe "repetisjonsaktig" ble det kanskje også med mange sorgtunge begravelser, noen vil vel også reagere på at denne siste boken hadde enda mer tyngde på troen, kristendommen, og da spesifikt av indremisjons-karakter – et positivt trekk for en god del lesere også kanskje…..
Men alt i alt – dette er en høyst lesverdig serie, interessant og lærerik.
Terningkast:4


Mer om denne i Rose-Marie sin blogg

Mine omtaler av Hoems slektskrønike:
1. Slåttekar i himmelen
2. Bror din på prærien
3. Land ingen har sett
4. Liv andre har levd