Tanker om film - Buddenbrooks: filmatisering av Thomas Manns roman Huset Buddenbrook

Tittel:Buddenbrooks
Språk: Tysk 
Spilletid: 145 
Kategori: Klassiker, Drama, Romantikk
Originaltittel: Die Buddenbrooks
Regissør: Heinrich Breloer
Produksjonsår: 2008
Produksjonsselskap: Warner Bros
Skuespillere: Armin Mueller-Stahl, August Diehl, Iris Berben, Jessica Schwarz, Léa Bosco, Maja Schöne, Mark Waschke, Nina Proll, Raban Bieling  
Buddenbrooks, har undertittelen En Families Forfall, og er vel å regne som hovedverket til Thomas Mann -  en vektig grunn til at han fikk Nobelprisen i litteratur i 1929. Mann var bare 26 år gammel da romanen kom ut i 1901.

Filmen følger en rik kjøpmannsfamilie i Lübeck gjennom fire generasjoner og handler om denne familiens gradvise forfall.

Foto:RandiAa©

Buddenbrooks er blitt stående som en historisk dokumentasjon på en tid og en klasse mennesker i det tyske og for så vidt nord-Europeiske samfunnet på 1800-tallet - "handelspatrisiatet" fra det øverste lag av borgerskapet - en klasse som uten å være adel, levde på adelig vis i slotts-lignende herskapshus og innbød til glitrende ball og omga seg med luksus. Mye er nok ganske dokumentarisk i romanen/filmen. Samtidig er det en kjensgjerning at Thomas Mann var sterkt påvirket av Alexander Kielland, han leste Kielland og sa han ville skrive en  familie-krønike som Garman og Worse (1880).

Hos Buddenbrooks kommer rikdommen og anseelsen av kornsalg. Huset er stort og flott med mange tjenere - det er gleder og sorger, medgang og motgang. Familiens fasade er vellykket og sorgfri, men familiens patriark holder tømmene stramt. Samfunnet er i utvikling og valgene er vanskelige når man vil prøve å opprettholde posisjon og rikdom i en tid som endrer seg. I tredje generasjon er det brødrene Thomas og Christian Buddenbrook som står for familiekonsernet - det begynner å gå nedover. Thomas gjør alt for å berge  familieformuen mens Christian har vanskelig for å opprettholde en god arbeidsmoral.
Romanen er heller ikke uten moralske aspekter: Kan man være en ufølsom, effektiv, oppadstrebende forretningsmann og likevel ha ære og "dyd" i behold? Tredje generasjonen med Thomas Buddenbrook ved roret begynner å tvile på visse sider av forretnings-foretagende, sønnen Hanno går kunstens veg med pianospill og det er ikke akkurat drivkraft for vellykkede forretnings-affærer. Thomas står midt i et dilemma - han er glad i kunst og pianospill, men det hjelper bare ikke på forretnings-fortjenesten. En kynisk, men realistisk tankegang.Filmen var engasjerende og spennende...man får et innblikk i en forretningsverden som på mange måter er tidløs. At pater familias bruker sin egen datter som en forretnings investering blir en gripende hendelse i filmen, her er det nærmest høk over høk - en investering han blir lurt inn i; en vakker datter som ofret sin egen kjærlighet for å adlyde en høyst respektert far. Egentlig blir denne datteren mye hovedpersonen i filmen, det kom til å handle  mye om hennes liv og selvstendighets-utvikling. Både hos Thomas Mann og Kielland kommer temaet om kvinnefrigjøring sterkt inn i bildet.(Se nærmere om dette tema)
Men også forholdet mellom brødrene Thomas og Christian ble bra belyst....kanskje var de egentlig ikke så forskjellige når det kom til stykket, det kommer frem på slutten av filmen. Thomas'   siste ønske når det gjelder "Huset Buddenbrook" er vel en avgjørelse som kanskje burde ha vært overveid tidligere i familiens liv...av og til koster erfaringene altfor dyrt.
Film er film....hvis jeg skulle sette denne opp imot det "originale manuskriptet" - romanen - faller den nok gjennom på mange punkter, romanen får frem flere nyanser av dette livet, filmen vektlegger sitt - på egne premisser - vurderer jeg filmen på frittstående grunnlag, kan jeg vurdere den til: Terningkast:5

Filmklipp:

Nobelprisvinnere i litteratur

Tanker om film: Kongens tale

Originaltittel: The King's Speech
Regi: Tom Hooper
Skuespillere: Colin Firth, Helena Bonham Carter, Geoffrey Rush, Derek Jacobi, Robert Portal, Richard Dixon
Manus: David Seidler
Genre: Drama
Nasjonalitet: Australia / Storbritannia / USA
Språk: Engelsk
Produsent: Iain Canning, Gareth Unwin, Emile Sherman
Musikk: Alexandre Desplat
Lengde: 1 t. 59 min.
Produksjonsår: 2010

Mine tanker om Kongens tale:

Biblioteket er høyt skattet av meg. Denne filmen fikk jeg ikke sett da den gikk på lerretet, hadde ønsker om det. Men så fort den var fristilt, hadde mitt lokale bibliotek den. Da var jeg snar til å låne den. Denne stod så absolutt til forventningene. Jeg er passelig rojalist, men fullblods anglofil og har alltid vært opptatt av engelsk historie, kultur, samfunn og tradisjon. Dessuten - Colin Firth  er jeg stor beundrer av.

Film gjenspeiler vel ikke nøyaktig virkeligheten...men mye så ut til å være nært opptil i denne filmen. Det kom tydelig frem hvordan resten av den kongelige familien og det politiske samfunn så på arveprinsen sin eskapade. Dette var sterkere vektlagt i filmen enn jeg hadde forestillinger om. Likeså var kongens tale-vansker også større enn jeg hadde antatt. Men dette har det vel ikke vært så mye fokusert på i media...ikke de psykologiske årsakene med mobbing og tvangs-omvendelse til høyre-hånds bruk heller. Albert het han opprinnelig, Bertie ble han kalt, de nærmeste la lokk på tale-problemene hans og at de mente at han var nokså "fomlete" av seg. Men når det blir krevd av han at han må ta over for sin bror Edvard som gjorde andre valg enn kongetronen, abdiserte for å gifte seg med den amerikanske skandale kvinnen Wallis Simpson i 1936 blir talepedagogen Lionel Louge (Geoffrey Rush) redningen.

 

Han går utradisjonelle veier for å hjelpe kongen. Når verden og England går inn i krigen i 1939 er "kongens tale" viktig for nasjonen og det blir også på en måte det store gjennombruddet for kongen som fikk navnet Georg VI (1895 - 1952) Han vant folkets gunst og ledet dem gjennom en vanskelig tid.

Jeg ble egentlig forundret over at denne filmen så nær opp til vår tid og levende mennesker i den britiske kongefamilien ble lansert nå. "Dronningmoren", Berties kone Elizabeth døde i 2002, 101 år gammel…Dronningmoren ble født Elizabeth Bowes-Lyon 4. august 1900, som en av 10 søsken. Hennes foreldre var lord ogh lady Glamis.I 1923 giftet hun seg med den unge prins Albert, sønn av George V, og Albert tok kongenavnet George VI. 

 

(Da jeg var 10 år fikk jeg en "søt" bok til jul av min mor: Prinsessene av England; skrevet av deres guvernante Marion Crawford. Originalens tittel var The Little Princesses. Oversatt til norsk av Camilla Tveterås, Dreyers Forlag.  Jeg mistenker min nå avdøde mor for å ville påføre meg litt av hennes interesse for det engelske kongehus. - Hun greide vel kanskje det til en viss grad også - boken om de engelske prinsessene var nok midt i blinken for en eventyrlysten 10-åring - og den har da fortsatt plass i min bokhylle.)

Dronningen ble inntil sin død en samlende faktor i det engelske kongehus. (Helena Bonham Carter fremstilte henne også på en overbevisende sympatisk måte). Datteren, Elizabeth II har sittet på tronen siden hennes far George VI døde i 1952. Kanskje trengte de en slik film for å gjenvinne litt sympati og støtte etter alle skandalene i kongehuset de siste 25 år.
Filmen viser en verdig konge som overkommer sine problemer, eller i det minste takler dem på best mulig måte, med god hjelp av Lionel, talepedagogen som forble en god venn av han resten av livet. Og ikke minst: hustruen Elizabeth stod ved hans side og støttet han solidarisk.
Filmen  har fått 12 Oscar-nominasjoner. Geoffrey Rush spiller glimrende som den uortodokse talepedagogen Colin Firth som kongen spiller med stor verdighet samtidig som han får frem de store problemene kongen hadde, det ser ut til at han levde seg inn i rollen, hans sinne og fortvilelse virker veldig ekte.
Noe annet som tiltalte meg ved denne filmen: Den hadde en fin, stram struktur..det er nestesn slik at man tenkte i klassisismens baner - handlingens, tidens og stedets enhet. Det var stort sett ett enkelt hovedtema - å få kongen til å fungere "talemessig", det foregikk over et kortere tidspunkt og stedet var stort sett London, ofte også bare lokalt på talepedagogens "kontor". Det var også få sentrale skikkelser som var aktører i filmen.

Wikipedia info om filmen

Vurdert til terningkast:6

Tanker om bok - Miguel de Cervantes Saavedra : Don Quijote

 

Boken er utgitt på Aschehoug forlag. Jeg har kjøpt privat eksemplar. Jeg brukte også lydbok i MP3 format, lånt på biblioteket

Mine tanker om Don Quijote:

Mitt lille sommerprosjekt i år er Don Quijote - El ingenioso hidalgo Don Quijote de la Mancha (Den skarpsindige lavadelsmannen Herr Quijote fra La Mancha), hovedverket til Miguel de Cervantes Saavedra (1547-1616)
Påskyndelsen til endelig å sette meg inn i denne sagnomsuste, historiske klassikeren er at bokelskere.no satte i gang et morsomt lese-prosjekt på denne.
Det inspirerte meg.
Jeg fulgte med i trådene på bokelskere.no, og vi har satt opp romanen som sommerens extra-bok i min lille nett-baserte lesesirkel, jeg lyttet  lydboken, og jeg hadde også papirutgaven av romanen og jeg har sett og recorded den russiske utgaven av filmen som  gikk på NRK2.  

Cervantes hadde deltatt i krig mot Tyrkiet og vært fengslet og prøvde å flykte flere ganger, ble frikjøpt og endte opp som dårlig lønnet tjenestemann i Spania. Av idealisme og pengenød begynte han å skrive. Don Quijote blir nærmest regnet som tidenes første moderne roman.Den kom ut i 1605, med en tilleggsdel i 1615.
Hovedpersonen er den fattige, idealistiske lavadelsmannen Alonso Quijano, som til bekymring for sine nærmeste leser utrolig mange bøker, spesialiteten er ridder-romaner. Dette blir en besettelse hos han - påvirket av de edle regler innen ridder-verdenen og heltedåd vil han sette ut for å redde verden, mennesker og jomfruer, fanger og dess like. Han "blir" riddereren Don Quijote av La Mancha, ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Naiv er han, men også vennen, bonden Sanco Panza er enfoldig. Men det skorter ikke på spenning og eventyr på deres ferd: Alonso Quijano på hest og Sanco Panza på et esel. Sanco Panza som verken kan lese eller skriver, er vel tross alt litt mer jordnær likevel…og redder sin herre i nød i flere ekstreme situasjoner. Don Quijotes heltegjerninger  blir nok til  tider noe forfeilet, mobbet og ledd av blir han ofte. Tilværelsen er for han en blanding av  idealer og virkelighet, drømmer og fantasier, galskap, krig og romantikk, vold og nestekjærlighet. Hovedpersonen har mange sider i seg som antyder en Jesus-freser-skikkelse, han minner meg også litt om Jeppe på Bjerget, og faktisk også den naive hovedpersonen i Dostojevskijs Idioten.
Don Quijote en herlig roman - noe som gjør den stor for meg, er ideen om FRIHET jeg finner her, Don Quijote frigjør seg på en måte fra fordommer og mennesker rundt seg, han går sine egne veier og følger sine egne idealer - om han får utrettet så mye positivt, se det er en annen sak. Men han står på og mister ikke motet, han blir slått til bakken (bokstavelig talt) mange ganger, men reiser seg igjen og igjen. Dette er i hvert fall noe man kan beundre han for.
Disse  "ridderne" var også svært  opptatt av vakre damer og å "gjøre seg til" for dem synes jeg. Ellers forbauses jeg også over hvor mye som er tidløst av tankegang og relasjoner. Utrolig mange treffende ordtak også...skulle gjort en samling av disse for de er så fantastisk slående.  - Noe slikt som "ikke snakke om rep i hengt-manns hus o.l -  Og Sancho Pacha er et kapittel for seg, ikke så lett å måtte rette seg etter alle herrens avsindige påfunn. Han er da egentlig en smarting i sin naivitet også...takler sin herre bra.
Den godeste Cervantes er en svært ord-rik og detalj-rik forfatter. (Lurer på om Karl Ove Knausgård har hentet noe av sin ord-rikdom fra denne forfatteren også, foruten fra Marcel Proust fra nyere tid)
Jo, jeg må medgi: Ikke noe merkelig at denne romanen er blitt stående i mange hundrede år som et storverk, den har inspirert og påvirket mange forfattere. Det er laget utallige filmer, tegneserier, videoer, musikals og balletter basert på romanen. Den har vært gjenstand for avhandlinger, diskusjoner og bokverk - og den vil nok fortsette å være en av storhetene innen verdens-litteraturen. Til tider er romanen utrolig morsom, satirisk og språklig er den gjennomført elegant. 
Bok nummer to likte jeg vel så godt. Den har en genial struktur, om enn - enda mer elegant språk -  med en handling lagt til en tid da Don Quijote og Sancho Panza er blitt kjendiser etter at en roman om dem er publisert. Sancho Panza er med på å lure sin herre for å gjøre han "normal" igjen. Og Alonso Quijano (Don Quijote)kommer ut av galskapen og blir "frisk". Fantasier og illusjoner er borte, "galskapen" også, men dør han lykkeligere for det? Det er kanskje visdom og god moral i dette: det er viktig å ha drømmer og illusjoner - kanskje litt mer moderate enn Don Quijote sine da, men likevel.....

Romanen vurderer jeg til terningkast:6

Jeg så en god russisk film fra 1957 da den gikk på TV. Jeg likte den godt. Selvsagt var det bare utvalgte episoder den kunne vise fra den innholdsrike romanen, men mye var tatt på kornet. Her var det mange kostelige scener,  gode skuespillere var det også - her er et video-klipp om boken:

Ganske morsom denne tegnefilmen også, det går litt hulter til bulter med den kronologiske handlingen. Den består av to deler. En film, spesilet ikke en tegnefilm, kan erstatte romanen, men når romanen er lest, synes jeg det er interessant å se ulike eksempler på  hvordan diverse filmskapere har brukt materialet fra romanen....

Adam Hiorths veg av Brit Bildøen: En moderne Don Quijote?