Tanker om bok - Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz

Tittel: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz
Forfatter: Marit Kaldhol
Forlag: Samlaget
ISBN: 9788252184365
Språkform: nynorsk
Utgåve: 1
Opplag: 1
Utgitt: 2014
Format: Innbunden
Antall sider: 176

(Jeg hadde leser-eksemplar fra forlaget)

Fra forlagets omtale:

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz
Nært og sårt om søsken

To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende.
Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny?

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ein roman om eit nært og sårt søsterforhold, og om det å vere pårørande.

Marit Kaldhol - Foto:Øyvind Eide

Mine tanker om Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz:

Denne boken leste jeg i forbindelse med nomineringen til Bokbloggerprisen for 2014
Et nytt forfatterbekjentskap for meg - og en roman som handler om en liten familie som på mange måter går i oppløsning - om tungt ansvar som havner på unge skuldre.
Allerede tittelen signaliserer at her går ikke livet slik man hadde tenkt seg det. Det er ikke alltid bare sol - og hvorfor Lódz? Jo, der kunne man kanskje finne en far som dro sin vei, en far som kunne ha hjulpet til med å ta ansvar for sine to døtre i Norge.

Boken ga meg lærdom om hvordan det er å håpe når det er håpløst - om smerter og savn - og om om lengsler og drømmer som ikke kan oppfylles - om det å føle seg alene om ansvaret - forfatteren greide å formidle dette på en dypt  medrivende måte.
Hovedpersonen, den yngste av to søstre får erfare at drømmer og planer ikke alltid blir virkelighet - i hvert fall ikke når en musiker-far reiser til hjemlandet Polen, når en kjær søster blir misbruker og blir en helt annen person innimellom - og forsvinner gang på gang. Og når en elsket mor forulykkes i en gass-eksplosjon - Jenny ofrer mye for familien, skolegang og ungdomstid - livet etter mammas bortgang gir henne alt ansvaret for søsteren alene når hun er 20 år - hun er den eneste pårørende - bestefar Olvar som bor i nærheten trenger også etter hvert hjelp når han går mot blindhet.
Gjennom hele boken følger vi også fuglene - deres syklus og deres flukt og vandring. Kanskje de bærer bud om håpet om lysere tider, om at man skal komme igjennom vanskene en gang…..kanskje er søsteren Solrun som en av fuglene - hun drar sin vei, blir borte en stund - men kanskje kommer hun tilbake med våren og solen? - men ikke alle av trekkfuglene greier reisen slik frem og tilbake - Jenny håper at søsteren er en av dem som kan greie reisen…..(Og at hun ikke blir en Janis Joplin - som det er flere hentydninger til i boken, en annen forfatter som også flettet inn Joplin på en fin måte er Ingvild Rishøy i denne novellen.)
Jenny slutter ikke å håpe: (sitat s.170)

Fugle-tråden gjennom boken gir en vakker symbolikk - den binder det hele sammen - det er en trist historie, men samtidig er den vakker også - ikke minst på grunn av vakkert  språk og uttrykksform - og fine naturskildringer.
Sidene er korte - det gir oss glimtvise scener fra livet rundt Jennys familie - det er en veksling mellom nåtid og fortid - men glimtene gir alltid mening, vi ser klart hvor vi er i tid.
Et annet kjent element som er brukt på en fin måte i romanen, er eventyret om Rødhette - Solrun er Rødhette som lar seg friste av ulven (det er dop, vennen Nils  og rusmiljøet) - Jenny skal være rednings-personen som får Solrun ut av "ulvemagen" - se sitat s.176):

Konklusjon - en fin og stemningsfull roman - med et glimt av håp i all sin tristhet.

Terningkast:4