Originaltittel: Retour à Ithaque
Regissør: Laurent Cantet
Hovedpersoner: Fernando Hechavarria, Jorge Perugorria, Isabel Santos, Néstor Jiménez, Pedro Julio Díaz Ferrán
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Spansk, flerspråklig
Utgitt: Star Media Entertainment, 2016 . - 1 DVD (1 t, 32 min)
Spilletid: 1time 32 minutter
Sjanger: Drama
Filmen ble laget i 2014
Mine tanker om Himmelen over Havanna
Dette er en film jeg ser raskt igjennom før turen til Cuba.
Vi er med på et gjensyn mellom fem venner - fire menn og en kvinne, festen er til ære for Amadeo som har kommet tilbake etter 16 års eksil i Spania.
Det meste av handlingen foregår på takterrassen i huset til en fra vennegjengen. På overflaten er dette et muntert selskap, men dette stikker dypere - vi blir med til det som skjer eller skjedde under overflaten på Cuba - her mimres det om kriser, og Sovjetstatens oppløsning og Cubas økonomiske isolasjon - det er mange gode minner, men det skurrer snart under idyllen - det er noe som mangler selvsagt når man vokser opp under "systemet" - stemningen er festlig og munter og "lykkelig" i starten - men her brettes det etter hvert ut for oss både personlige tragedier og Cubas tragiske "isolat-skjebne".
Festen og samtalen virker kanskje litt kunstig og krampaktig i starten, men etter hvert fenges man av de tragiske historiene som rulles opp - det er drømmer som ikke er oppfylt, det er forhold som har gått i oppløsning - etter hvert blir ansiktsuttrykkene mer og mer preget av sorg, savn, bitterhet og vemod.
De minnes forbud mot langt hår og trange bukser, forbud mot amerikansk musikk - å lytte til Beatles eller Stones ble kalt for "kulturell penetrasjon" - sommerferier på sukkerplantasjer blir det mimret over, de gjenskaper situasjoner og hendelser - "ler og morer seg" over minnene - men så var det kanskje "et sant helvete" - som en av dem sier.
Noen bilder fra filmen:
 |
| Det mimres over bilder |
 |
| Amadeo, eksil-kubaneren |
 |
| Fire av de fem vennene |
 |
| Det mimres over bilder - slik var de "den-gang" |
Vemod og melankoli preger hele settingen. Alle ser ut til å kompensert for sine brutte illusjoner - Han som eier takterrassen dyrker kaktuser som terapi for alt det leie, en annen har flyktet inn i alkoholisme, men er tørrlagt nå - men kan ikke male mer, Amadeo er bosatt i Spania, men vurderer å prøve å komme tilbake for å bli i stand til å skrive.
Filmen er tankevekkende - her sitter en gjeng med kubanere midt i livet, de er alle desillusjonert - hvor er fremtidshåpene?
Hvor går de videre? Hvor går Cuba videre? - Hadde de tatt feil vei? De selv og landet….
Alle har en tristhet i sitt liv - det blir brettet ut nå i løpet av denne "festen". Festen slutter ved morgengry, etter festen, etter alle bekjennelsene - og her slutter også filmen - og vi sitter igjen med en del spørsmål: Er det i det hele tatt noe håp, en ny fremtid? Det virket ikke slik - en ganske deprimerende film - eller var det to som fant frem til hverandre. (Tania som har "mistet" barna sine til "vesten" og Amadeo som vil vende tilbake etter 16 års eksil i Spania - for å kunne skrive, sier han)
Her er det snakk om å finne sin identitet, og spesielt nå når folk har begynt å stille spørsmålstegn ved valget Cuba tok - noen øyner kanskje håp for et "nytt Cuba" som vil åpne seg for omverdenen.
(Akkurat under vårt ferie-opphold på Cuba nå i mars 2016 kommer jo både den amerikanske presidenten Obama på besøk, og til og med Rockelegendene The Rolling Stones - Er det nye tider og toner som er på vei?)
Filmens originaltittel antyder vel en slags tilbakevending for eksil-kubaneren Amadeo men kanskje også et håp om et gjensyn med et solfylt og lykkelig Cuba - tittelen henspeiler også til Odyssevs hjemreise til hjemstedet øya Ithaka
Filmen var vakker på mange måter, man følte en nærhet til følelsene hos denne venne-gjengen, og man sitter med et sterkt ønske om at livet igjen må fylles av håp og mening og litt mer velstand for et folk og et land som forhåpentligvis går inn i en ny og bedre epoke.
Terningkast: 4
Noen glimt fra filmen:
Posts
.png)
