Tittel: Verden som var min - Syttitallet
Forfatter: Ketil Bjørnstad
Produsert av: LBF
Serie: Verden som var min
Først utgitt: 29.07.2016
Spilletid: 27:36:16
ISBN Lydfil: 9788242163882
Målform: Bokmål
Sjanger: Romaner
Innleser: Anders Ribu
Jeg brukte papirutgaven fått fra forfatteren (se forhåndannonsering) og Lydfil fått fra Lydbokforlaget.
Innleser er en av mine favoritt-innlesere - og her gjorde Anders Ribu en formidabel jobb - det hørtes virkelig ut som han levde seg inn i handlingen, som lytter ble jeg helt hensatt til Ketil Bjørnstads verden på syttitallet.
Omtale fra Lydbokforlaget:
Etter suksessen med «Sekstitallet» fortsetter Ketil Bjørnstad å skrive sin egen historie fra han er atten til tjueåtte år opp mot den tiden han levde i.
«Syttitallet» handler om opprørstiåret og den unge mannens læring og løsrivelse, vennskap og forelskelser, tilhørighet og svik. Ved inngangen til syttitallet sliter attenåringen Ketil med overvekt og ulykkelige forelskelser og tvil på seg selv som klassisk pianist. Han var et musikalsk vidunderbarn og Ungdommens pianomester, men med sin inntrykksvare og følsomme mottakelighet oppfatter han de raske samfunnsmessige og kulturelle endringene i tiden. Han formes av det nye og det radikale og vennskapet hans med Ole Paus blir det faste punktet i en omskiftelig og på mange måter nådeløs tid. Den fem år eldre vennen får Ketil til å løsrive seg fra sin klassiske pianistskolering og bli en skapende komponist og utøver med inspirasjon fra jazzen, rocken og tidens opprørsånd. Han frigjør seg fra kjernefamilieverdier akkurat som han kvitter seg med femtiseks kilo overvekt på noen måneder. Ole Paus får ham til å oppdage Hans Jæger og Kristiania-bohemen som et speil for ham selv og syttitallet og Bjørnstad inspireres til storverket Leve Patagonia.
Ketil Bjørnstad (1952) er pianist, komponist og forfatter. Bøkene hans er oversatt til 17 språk, og flere av romanene har vært bestselgere i Norge, Frankrike og Tyskland. «Sekstitallet», første bok i hans påbegynte selvbiografiske romanserie «Verden som var min», ble både en salgssuksess og en kritikersuksess.
Bakgrunns-info fra forfatteren
NRK's dokumentasjon av begivenheter på syttitallet.
Mine tanker om Syttitallet:
Ketil Bjørnstad mestrer kunsten å sjonglere mellom litteraturen og musikken - hva som kommer først? Jeg er litt i tvil om hva jeg skal holde en knapp på - litteraturen kanskje? Men jeg tror han har kommet til en konklusjon selv - han sier "ja takk, begge deler" - og lever godt med det, til tross for bange advarsler fra for eksempel Karsten Alnæs om nødvendigheten av å velge for å bli seriøst godtatt i litteraturverdenen - Jeg tror Ketil Bjørnstad er et glimrende bevis på at man kan opptre med suksess på to kultur-arenaer samtidig - eller i hver fall veksle på å prioritere det ene eller det andre området. |
| Eller musikken? - Foto:RandiAa© |
 |
| Litteraturen? - Foto:RandiAa© |
Her en liten "promotion" video fra forfatteren selv:
Lesingen/lyttingen av Syttitallet er avsluttet - jeg skal ikke si "endelig", for selv om romanen var lang var den aldri langdryg - selv om det var mange ord, mange mennesker, mange navn, mange "kjendiser", så tippet den aldri over og ble kjedelig - at romanen tok slutt, føles heller som et savn. Men jeg føler også at den krever en del "etterarbeid".
Det var mye som skjedde i "Syttitallet" både i den store verden og i Ketils egen lille private verden. Ikke alt var like interessant kanskje - skjønt de fleste av menneskene som var med i Bjørnstads syttitalls-verden, var fascinerende å møte, aå ble noen bare navn for meg.
Det skal godt gjøres at man er like engasjert gjennom alle 800 sidene - men Bjørnstad har en evne til stadig å putte inn høydepunkter akkurat der det er på nippet til å bli litt kjedelig. Det er hele tiden Ketil Bjørnstads eget liv og utvikling som står i sentrum - men han mestrer å sette sitt eget ti-år i et elegant samspill med den store verden på den tiden - han filosoferer over teknologi, ideologier, ulykker og alt som skjer av stort og smått både i Norge og verden for øvrig - det er utrolig hva han har fått plass til i dette Syttitallet - begivenhetene skulle tilsi at man trengte 8000 sider minst og ikke "bare" 800 for å gi et bilde av eget liv og alt der ute i den store verden.
Noe annet som slår leseren er modigheten til forfatteren - usminket avslører han både det ene og det andre om seg selv - mens han er hensynsfull forsiktig med det han avslører hos persongalleriet for øvrig.
Vi følger forfatterens unge år - identitets-søking - finne-seg-selv - gå fra gutt til ungdomstid og til moden mann - det er mye man må prøve og utforske da. Samtidig får vi et innblikk i syttitallets kultur-elite på flere arenaer - litteratur, musikk, billedkunst osv.
Min eneste innvending mot Syttitallet - det er en følelse av unødig lengde - den ville kanskje ha blitt enda bedre med litt "strengere" komprimering - men jeg må innrømme at denne unødige lengden i Syttitallet ble overskygget av K.B.s veltalenhet og mange "dristige" episoder og beskrivelser.
Å fatte seg i korthet når man skal gi en liten omtale av denne kolossen av en bok, er sannelig ikke lett.
Jeg velger å fokusere på det jeg fant mest sentralt i romanen - nemlig at det er her i Syttitallet at Ketil Bjørnstad tydelig trer frem som både forfatter og musiker - skjønt det er musikken som dominerer mest i denne romanen - i tillegg følger vi hans vei til moden mann.
I dette ti-året følger vi også "løsrivelsen" fra det trygge barndomshjemmet på Frogner til et annet trygt og fredelig sted - Sandøya ved Tvedestrand.
Ungdomshjemmet på Frogner (Foto:RandiAa©, brukt med tillatelse):
"Syttitallet" portretterer også forfatterens famlende leting etter forelskelsen og kjærligheten - fra avstandsforelskelsene i franske filmstjerner dukker det opp mer "hjemlige" "mystiske" hunkjønn som han svermer for - det er Aimée som han overøste med azaleaer i potter, og led som Goethes Werther i lange tider og det er Birthes lillesøster Ida og det er Rødhette fra Orkanger - og sikkert noen andre også, til han ender opp med "Den andre" på Sandøya.
Den lange perioden på denne øya - fra 1975 til 1991 ser ut til å være år som formet K.B. både som menneske og som musiker og forfatter - romantikken blomstret de første årene, idealismen også - her var det enkelhet og Rousseauske tanker om å leve "i pakt med naturen" som rådde.
Her vokste også hans store fascinasjon for Jæger og Kristiania-bohemen frem og det vakre musikkverket Leve Patagonia ble til i 1978 - Sommernatt ved fjorden er kanskje den vakreste komposisjonen av de 30 på albumet. (Her en liten smakebit)
I dette ti-året tar han også grep om "problemet" sitt - han får kontroll over overvekten - går drastisk fra 132 til 76 kilo og det har vært noe som har opptatt han mye, både på sekstiallet og inn i det neste ti-året - (på slutten av "Syttitallet" tar vel kontrollen helt overhånd når han avslører sin bulimi for leseren)
K.B. viser oss dette tiåret som en frigjørings-periode både på det seksuelle området og på det politiske - her var det unge radikale som visste å "leve livet" - men skyggesidene i tiåret med AKP-ml-egalisering og ung terror ute i Europa var noe de kjente til. Når det gjaldt politisk tilhørighet, fremstiller K.B seg selv som noe splittet - faren gir han mange impulser fra sosialismen og både far og sønn kjøper Klassekampen - selv om de bor på beste vest-kant - men K.B blir mer en observatør enn en aktiv idealist med politisk ståsted - det var musikk og litteratur som tok mest plass - og så den gode vennen han fikk i Ole Paus (info) fra begynnelsen av ti-året - her begynner et vennskap og et samarbeid som ble varig givende for begge parter.
Skildringen av vennskapet med Ole Paus er nesten rørende - vennen ble inngangsporten til mange spennende bekjentskaper, et vennskap som ga han impulser og støtte.
Spennende er det også å følge musikkdebuten i 1971 med rent klassisk program på menyen, og hans videre overgang til jazzmusikken. Alt dette med konserter og musikkanmeldelser tok så mye plass at videre skolegang ble skjøvet helt ut i det blå.
Tidlig på syttitallet slår romantikeren Bjørnstad til med sin første diktsamling (Alene ut, 1972 - arbeidet med denne var så interessant berettet i "Syttitallet" at jeg måtte se litt nærmere på diktsamlingen - min omtale) - Og et par år senere kommer den første romanen. (Nattsvermere)
Underveis i lesing og lytting av Syttitallet, lurte jeg ofte på hva som var biografisk og hva som var fiksjon - spesielt ved lyttingen til Anders Ribu's innlevende opplesing føltes det som dette var levd liv - man ble revet med og ble nesten en del av Bjørnstads verden….. fortellerstemmen til Bjørnstad ble godt formidlet gjennom opplesingen, man ble revet med av humoren, selvransakingen, melankolien, selvforakten og selvironien til forfatteren - det var mange sympatiske trekk i all selvsentrertheten, selvrealiseringen, "snobberiet" og "kjendiseriet" - I Syttitallet får vi hele kultur-eliten fra tidsepoken brettet ut - litt dyneløfting kanskje, men det går aldri over en kritisk grense - sladre-avsnittene krydrer kapitlene, og er interessante for alle kjendis-interesserte lesere. Men Bjørnstad er meget hensynsfull her, ingen behøver å føle seg "stygt" utlevert - de navngitte har gitt sitt samtykke til omtalen, mens andre som ikke har samtykket, er blitt omskrevne skyggekarakterer med nye navn.
K.B. blir med på det meste på 70-tallet - det er konserter og reiser, det er kontakten med folkehøyskolemiljøet, det er "piker, sang og kjærlighet" - distanse-avstanden fra familien på Frogner og Amalie Christie og Lindholm gir mer "frihet" - og det tror jeg var meget viktig å finne for hovedpersonen i denne perioden.
K.B. tar form av omgangskretsen rundt seg, de fleste har han møtt gjennom bestevennen Ole Paus - barndom og naivitet blir stadig fjernere - men ballasten fra det trygge barndomshjemmet, Steinerskolen og en harmonisk oppvekst tar han med seg inn i manndommen - og inn i romanens jeg/han protagonist. K.B. greier etter hvert å løsrive seg fra andres forventninger og krav til seg - han beskriver det som en tung prosess, men det er viktig for han å følge sine egne behov og ønsker - den veien han tar innen musikken og forfatterarenaen er først og fremst hans egen - men impulsene fra andre har vært mange - spesielt da fra vennen Ole Paus - noe han selv presiserer sterkt i "Syttitallet".
Kaotiske strøtanker føler jeg at dette ble - Jeg må konkludere med at jeg fant det var vanskelig å omtale denne kolossen på en hederlig måte - man kommer i tanker om så mye i ettertid - og jeg er ikke tilhenger av å gjengi for mye av innholdet i en roman - det bør være "nytt" for enhver annen leser - jeg legger heller vekt på de tanker en roman vekker hos meg.
- Jeg tror ikke Syttitallet blir noe mindre suksess, enn Sekstitallet (som hadde over 35000 solgte bøker)
- Det er nesten slik at Ketil Bjørnstads "Verden son var min"-serie skaper en avhengighet hos leseren - nå må jeg bare videre til Åttitallet.
Terningkast:5
Andre bloggere om Syttitallet:
Mine omtaler av noen Ketil Bjørnstad verk:
- Bjørnstad, Ketil: Til musikken, Elven, Damen i dalen - trilogi
- Bjørnstad, Ketil: Verdens ende
- Bjørnstad, Ketil: Ensomheten
- Bjørnstad, Ketil: De udødelige
- Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart
- Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart - Konsert Ringve
- Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Sekstitallet
- Bjørnstad, Ketil: Boklansering av Sekstitallet
- Bjørnstad, Ketil: Alene ut - dikt
- Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet I
- Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet II
- Bjørnstad, Ketil: Bokbad med Anne Grosvold
- Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Åttitallet
- Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Nittitallet
- Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Tyvetallet
- Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Siste tiåret
Posts
.png)
