Forfatter: Trude Marstein
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2018
432 sider
Bokmål
ISBN/EAN: 9788205515284
Jeg hadde lesereksemplar fra forlaget og brukte også lydfil fra LBF: lest av Charlotte Frogner, ISBN : 9788242168238 også utgitt 2018. Boken var lest og lyttet i januar 2019
 |
| Mona B. Riise i samtale med Trude Marstein - Foto:RandiAa© |
Om forfatteren:
Trude Marstein er født i 1973 – hun har allerede rukket å bli en prisbelønnet forfatter. Dessverre har jeg ikke lest noe av henne ( annet enn en oversettelse hun har gjort) før jeg ble introdusert for henne på Gyldendals høstmøte, september 2018 i Trondheim. Her var hun i samtale med Mona B. Riise – en samtale som vekket min interesse og jeg bestemte meg for at jeg ville stifte nærmere bekjentskap med hennes litteratur. Bakgrunnen hennes er både litteraturvitenskap og psykologi og pedagogikk – og hun har skrevet både romaner, noveller og barnelitteratur – her er en oversikt over litteratur og priser.
Men jeg starter altså med hennes siste utgitte roman….
Mine tanker om Så mye hadde jeg:
Plot i denne romanen er ganske enkelt (på overflaten) - det er hovedpersonen Monika som "jakter" på menn - det vil si hun har et forhold til stort sett en mann om gangen, men når et forhold er "ferdig", går hun raskt over til et nytt forhold - det hele er nokså repetitivt.
Monika på hvileløs jakt etter hva? Menn, forhold, lykke, identitet – eller selve meningen med livet. Jeg velger å se denne litt allegorisk, litt symbolsk og allmennmenneskelig – selv om dette er satt på spissen: Er ikke alle på jakt etter noe i livet, det er fjelltopper som skal nås, stadig nye og stadig høyere – vi higer etter noe bortenfor akkurat der vi er nå i livet - og positivt er det at man aldri slår seg til ro, at man har drømmer og mål - men akkurat den lengselen til Monika, den skiftingen av forhold, ble vel nokså frukt-løs og meningsløs – den skapte i hvert fall ikke stabilitet og de beste oppvekstforhold for datteren hennes.
Vi følger henne i ulike faser av livet, og i hennes ulike forhold – fra hun er tenåring og til hun nærmer seg 60. Altså i ca 50 år. Over lengre tid er hun også i et forhold til en mye eldre mann, en professor som en stund var læreren hennes, med Geir bor hun forholdsvis lenge, og får sitt eneste barn Maiken.
Jeg skal ikke gå i detaljer med alle forholdene hennes, de er interessante og spennende nok – og det er karakteren Monika også - man lurer på hvorfor hun ble så annerledes enn de to eldre søstrene sine – de lever mer ordnede og tradisjonelle liv… kanskje det er en slags protest mot dette etablerte og ”normale”…, en stadig fokusering på å bestemme over eget liv og sin egen ”frihet” – hva nå det innebærer. Likevel ser det ut som at hun stadig må ha en mann rundt seg som kan bekrefte henne som kvinne eller menneske. I tillegg skinner det av og til igjennom at hun misunner de rundt seg som innehar "normaliteten" - det gjelder søstrene, og kolleger blant annet. Noen ganger "fnyser" Monika av deres normalitet - andre ganger ser det ut som hun stiller seg selv spørsmålet "Hvorfor ikke hun også?"
Og etter en uendelig rekke av forhold, kommer kanskje klarheten til Monika også, når hun begynner å se i retrospekt på livet sitt og hvor mye hun en gang hadde og hvor mye hun sitter igjen med….For Monika ville stadig ha mer og mer - og så er spørsmålet: Hva sitter man igjen med? Etter hvert forhold kommer tomheten - og den må hun skynde seg å fylle med et nytt forhold ..... og hvordan det hele går til slutt? Det tror jeg er et åpent spørsmål.
Utrolig nok greier Trude Marstein å holde leseren engasjert gjennom alle disse forholdene, som stort sett er ganske repetitiv – hun skriver lett og fengslende, detaljert og dagligdags der dette er på sin plass. Klisjeene hun bruker er ikke til å unngå i settingen i disse forholdene, men de glir også naturlig inn i tekst og handling.
Monika er vel gjerne en karakter symptomatisk for vår tid – et letende menneske som føyer seg inn i tankegangen: ”gresset er alltid grønnere på den andre siden”. Trude Marstein anskueliggjør det generelle – det som skjer i mange forhold etter en stund. Slik blir Monika en stereotyp på de mange som velger den letteste løsningen når forelskelsen går over og man begynner å finne og telle de negative sidene ved partneren – man tar seg ikke bryet med å jobbe med forholdet.
Symptomatisk er det også at det som ikke er så lett tilgjengelig blir ofte det mest interessante – den ene gifte mannen hun ikke helt ”fikk” (Roar), ble den hun lenge ville ha.
Jeg skal absolutt ikke ramse opp og beskrive alle forholdene til Monika – men ett av dem ser jeg litt mer positivt enn de andre. Det var hennes relasjon til Geir som hun fikk barn med – han var der nesten som en klippe en stor del av hennes voksne liv, og han ble i hvert fall en klippe for Maiken, datteren deres. Maiken kom ofte i veien for Monika og ble mange ganger ”valgt bort” til fordel for kjærester, venner, arrangementer osv.
Men på en merkelig måte ble datteren Maiken sørget godt for og det gikk vel ganske bra med henne? Eller ble hun lik med sin mor?
Etter hvert som årene går, ser det ut til at Monika smått om senn erkjenner at hun har ”gått fra noe dårlig til noe dårligere”.
Tittelen på romanen synes jeg er god – den fokuserer veldig på dette med det ene livet vi har og hvordan vi ”forvalter” det – her er vi ved kjernen av eksistensialismen. Jeg synes ofte filosofen Jean-Paul Sartres strenge motto ”We are our Choices” gir god mening.
Monika hadde stadig valg hun stod overfor, det var opp til henne, hun hadde selv ansvar for livet sitt, for sin lykke – og spørsmålet er om hun gjorde de rette valgene….
Og Marstein bruker ”barne-reglen”: Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye fikk jeg igjen. I leken der man har en neve småstein som man kaster i luften, og etter hvert ser hvor mye man sitter igjen med.
Man kan jo også dra det litt lengre og få litt assosiasjoner til bibelens lignelse med talentene (Matt.25, 14-30) – det handler så absolutt om hvordan vi forvalter våre ”utleverte talenter” – hva vi gjør med livene våre.
Hvis man ser det allmenngyldige i denne romanen, så gir den oss unektelig noe å tenke på.
Før jeg oppdaget det generelle i dette, syntes jeg historien om Monikas liv og alle forholdene hennes var trivielt, meningsløst og ganske tåpelig – og et ”boklig” terningkast 3 blinket i tankene – men etter hvert så jeg litt mer mening i denne galskapen og anbefaler romanen på det ”heftigste”
Terningkast:5
Video - Trude Marstein i samtale med Mona B. Riise:
Video - Forfatteren leser selv:
Posts
.png)
.jpg)
