Tuesday, 15 January 2019

Tanker om bok - Gaute Heivoll: Sang for sekstiåtte forrædere

Absolutt anbefalelsesverdig. Interessant og velskrevet
Tittel: Sang for sekstiåtte forrædere
Forfatter: Gaute Heivoll
Forlag: Lydbokforl.
Utgivelsesår 2018
Format:Lydfil
ISBN13 9788242168597
Språk: Bokmål
Innleser: Henrik Rafaelsen
Jeg brukte også papirutgaven gitt ut på Tiden forlag, 2018, 317 sider, ISBN: 9788210056680 - lest desember 2018

Gaute Heivoll - foto:Paal Audestad fra forlagets side
Om forfatteren - Wikipedia

Mine tanker om Sang for sekstiåtte forrædere:

Den første romanen jeg leste av Gaute Heivoll var Før jeg brenner ned - den leste jeg i desember 2010. Jeg var noe skeptisk til konseptet i den, og startet lytting av lydbok noe forutinntatt. Men her snudde min innstilling ganske raskt – jeg ble revet med av den utrolig smarte komposisjons-strukturen i pyromanhistorien, hvor Heivolls eget liv og vei til forfatter ble så fint vevd inn i historien. En historie så suggererende fortalt at man følte man ble ”sugd” inn i det hele, man var der liksom i hendelsene. Priser og alle mulige rosende kritikker var vel fortjent. (Jeg noterte meg et terningkast 5 på den)
Jeg har også lest Over det kinesiske hav - terningkast 5 på den også.
Disse to romanene tok utgangspunkt i virkelighet og eksisterende personer. Dette ser ut til å være noe Gaute Heivoll er spesialist på - og det er tydelig at det ligger mye etterretning, research og solid arbeid bak denne skrivemåten. Romanen om forræderne i det lille sørlandske bygdesamfunnet er den tredje boken jeg leser av han hvor denne teknikken er benyttet.

Høsten 2018 leste jeg flere romaner og dokumentar-bøker som omhandler siste verdenskrig – alle med forskjellig vinkling, og alle interessante på sin måte. (Blant annet Simon Strangers Leksikon om lys og mørke, og Marte Michelets Hva visste hjemmefronten?)  Det er ganske utrolig hvor uutømmelig den kilden - andre verdenskrig - er for historikere og forfattere.  Gaute Heivolls ”lokalhistoriske” roman ble jeg (som gammel historie-lektor) selvsagt nysgjerrig på - og det første positive inntrykket den ga meg var nettopp dette at det ”lokale" i dette lille bygdesamfunnet med så mange forrædere samlet på ett brett, også greide å gjenspeile noe allmenngyldig i krigens negative sider, motstandsfolk og angivere, et splittet samfunn – som kanskje gjenspeiler et bilde av hele Norge under og like etter krigen – i tillegg får vi glimt av krigen der ute - domkirken som rammes og andre begivenheter lengre unna.
(9. april 1940 ble tårnet på Kristiansand domkirke truffet av en granat fra et tysk krigsskip. Spiret falt ned. Bilde)
Forfatteren  er ekspert på dokumentar-roman-teknikken som tar utgangspunkt i virkeligheten – historiske hendelser og eksisterende personer – ikledd romanens språk og skjønnlitterære kvaliteter. Dette gir leseren mer nærhet til stoffet  enn  en ren dokumentar-fremstilling kan skape.
Innholdet i korthet: (Varsel - på slutten avslører jeg en del av handlingen) Handlingen er satt til andre verdenskrig i en liten bygd på Sørlandet - Den sentrale skikkelsen i romanen er gutten Andreas – som gjennomgangsfigur binder han det hele sammen, uten at karakteren blir for dominerende. Og det er Andreas som står for sangen og musikken – kirke og bedehus er samlings-stedet for denne form for kultur i bygda.
Etter hvert opplever bygda en stor-mønstring av medlemmer som slutter opp om NS. Det er butikkeieren Gerhard Andersen  som er den drivende kraften – på butikken er det lett å nå frem til folk - andre hjelper Gerhard med å oppsøke folk og "varm-snakke" alt det fantastiske nazismen skal tilføre bygd og mennesker om de bare skriver seg inn i ”protokollen" og tar imot "budskapet" (Jeg minnes Ronald Fangens mesterlige roman "En lysets engel” - her er det nazismen som er forkledd som en lysets engel, og ikke bygda, men to fettere som splittes på hver sin side – den ene lar seg besnære). De sekstiåtte teller mange kjente navn i bygda - også Sigvard, Andreas sin far kommer på den ”gale” siden. Han er lærer og klokker, musikalsk han også. Splittelsen i bygdesamfunnet fører til baksnakkelser, mistro, angiveri, uhygge og tortur og fengsling for mange. Ved juletider blir åtte gode menn arrestert på grunn av angiveri - splittelsen og uhyggen øker. Over det hele toner Andreas sin musikk – men er den sterk nok og god nok til at folk kan tilgi hverandre, til at splittelsen kan heles? Det litt spesielle med nazismen og denne bygda er vel at 68 nazister er en uvanlig stor prosent av et bygdesamfunn på rundt 200 innbyggere - også i denne romanen har som sagt Gaute Heivoll funnet materiale med rot i virkeligheten – og skildringene er ganske realistiske og allmenngyldige når vi aner hvilke konsekvenser splittelsen i bygdesamfunnet får, og hvilke følelser som utløses – og man undres hvordan livet kan gå videre i normale former etter krigen - kan Andreas og musikken hans virke forsonende?
Gaute Heivoll stiller indirekte spørsmålet: Hvorfor ble så mange i denne vesle bygda NS medlemmer? – Noe direkte enstydig svar på dette kan han nok ikke gi, det er mange både forfattere og historikere som har stilt seg det samme spørsmålet – svaret, eller rettere sagt svarene er nok ganske sammensatt - og ikke enstydig for alle som ble NS medlemmer - beveggrunnene var forskjellig - i denne bygde spilte nok stort og smått inn, helt "ned til" litt gratis tobakk fra handelsmannen til gjennomtenkt idealisme, til masse”suggesjon” - à la vekkelsestilstander og for noen spilte rene tilfeldigheter inn. Men det skjer store omveltinger i det på overflaten fredelige bygdesamfunnet – der bedehus og kirke var ryggmargen i samfunnet, ble plutselig nazismen en brannfakkel som en stor flokk sluttet opp om – også sentrale skikkelser som handelsmannen,  ordfører, klokker, og lensmann.
Her er det mye interessant som vekker leserens interesse, men likevel følte jeg at Heivoll ikke helt hadde tatt ut alt potensiale som ligger i denne bygda og det som skjedde – jeg likte godt Andreas og hans fokusering på musikk og sang – men dessverre så ble vel heller ikke dette "redningen" for bygda i retning av tilgivelse og samhold. Som karakter ligger han der som en "tone" i bakgrunnen - uten å dominere særlig. Men jeg følte han er det som en slags observatør hele tiden. Og musikken hans er som en tråd gjennom det hele, den binder historien sammen. Etter krigen "toner han ut" av lokalmiljøet og reiser for å skaffe seg en musikkutdannelse i hovedstaden.
Helt mørk er ikke bygdas lokalhistorie i krigsårene  - vi hører også litt om folk som gjorde motstand og tok avstand fra nazismen – men som sagt: sekstiåtte forrædere i et lite lokalsamfunn setter nok spor etter seg.
Og de som kunne komme hjem fra fengslings-redslene etter krigen, hadde sitt å fortelle - og historiene deres gjorde ikke kløften mindre. Også rettergangene mot forræderne nørte opp under hatet og splittelsen etter krigen.
Konklusjon:
Absolutt anbefalelsesverdig. Interessant og velskrevet - Og så sluttet det med musikk og sang for sekstiåtte forræderne - "Her kommet dine arme små". - Det virket nesten som et krampaktig forsøk på å tvinge frem en forsoning - men jeg er ikke så sikker på at en forsoning der i lokalsamfunnet var nær forestående.
Denne romanen var kanskje ikke så ”helstøpt" som de to andre romanene jeg har lest av Heivoll -  for ideen, konstruksjonen og historien vurderer jeg den til terningkast 5 – men resultatet forøvrig vurderer jeg til -
Terningkast:4



Min omtale av Over det kinesiske hav

2 comments:

  1. Flott omtale Randi! Jeg likte denne godt, men så liker jeg hans litt famlende måte å skrive på. Han er ikke så tydelig i det han gjør, og etter å ha møtt forfatteren på et arrangement har jeg fått bekreftet at som person er han ganske tilbakeholden selv. Jeg gleder meg til å lese mer av ham i alle fall :)

    ReplyDelete
    Replies
    1. Takk for kommentar Tine- jeg har lest flere bøker av han, og som jeg sier i omtalen her, så synes jeg de to foregående "dokumentar-romanene" er bedre. Men mye bra i denne her også.

      Delete