Tanker om bok - André Bjerke: Prinsessen spinner i berget - og litt om å lese dikt

Tittel:Prinsessen spinner i berget(dikt)
Forfatter:André Bjerke (1918-1985)
Forlag:Aschehoug, 1953
Språk:Norsk(bokmål)
Antall sider:78 s.
Emne:lyrikk
Dette er en gammel velbrukt diktsamling jeg av og til tar frem. André Bjerke er en av mine norske favoritt lyrikere. Jeg tok den frem nå, for jeg syntes ett av diktene i denne passet så godt i en blogg-post jeg laget i min andre blogg. (Året Rundt). Den ble slik:

Euphorbia Amygdaloides purpurea - Foto:RandiAa©

Foto:RandiAa©

Det er ikke frost enda, det er vann-dråper - den milde november fortsetter, det er 8-pluss-grader. Men det er nok naturens sanne og trofaste gang at frosten snart kommer. Jeg tenker på det vakre diktet av André Bjerke (Fra diktsamlingen Prinsessen spinner i berget, Aschehoug 1953, s. 9):

På jorden et sted

Tro ikke frosten som senker en fred

av sne i ditt hår.

Alltid er det på jorden et sted

tidlig vår.

Tro ikke mørket når lyset går ned

i skumringens fang.

Alltid er det på jorden et sted

soloppgang.

I sannhet et optimistisk og fint dikt - det hjelper å lese det når høsten er på det mørkeste og man lengter til våren og lyset - da blir man minnet på: Våren og lyset kommer igjen. Slik er naturen. Og dette med årstidene merker vi spesielt godt vi som bor på disse breddegrader. Jeg synes det er fantastisk flott å følge Årets gang og Årstids-variasjonene i naturen, selv om våren nok er min favoritt-årstid. 
André Bjerkes datter Vilde Bjerke har formidlet mye rundt sin fars liv og diktning. Blant annet i boken Du visste om et land:

Her skriver hun så vakkert om sin far..ved å lese denne synes jeg at jeg fikk en ekstra innfallsvinkel til André Bjerkes dikt. En varm og nær bok, nokså biografisk også. Den har mange fine bilder som gjør teksten enda mer meningsfylt. Og ikke minst, denne boken er personlig skrevet..uten "påtrengende dyneløfting". Det er en fin, varm, respektfull skildring av en far; krydret med morsomme historier og fornøyelige episoder..til tross for foreldre som kommer til kort noen ganger, slik de fleste foreldre gjør, merket man at kjærligheten mellom far/foreldre og barn var til stede hele tiden. I tillegg var boken spekket med et variert og interessant persongalleri, sett gjennom et barns øyne, avslørende, men aldri på en negativ eller krenkende måte. En virkelig "feel-good" biografi.
"André Bjerke ble aldri ordentlig sett i sin samtid. Ingen hyllet ham for hans mot," sier hun. 
Tilbake til diktsamlingen Prinsessen spinner i berget - en fin liten samling av "episode-dikt" fra livet, mye om barndom og mye nesten eventyraktig, samtidig som den er full av fin livsvisdom. Jeg fokuserer på noe fra denne innholdslisten:

Det første diktet: På jorden et sted, har jeg allerede omtalt ovenfor. Det neste jeg har lyst til å nevne er på s.10 "Barnet, natten og ordet". En genial måte å omtale språket på, hvordan vi har lært det og hvor viktig det er. I korthet hører vi om det lille barnet Tone som våkner om natten da "fyller hun mørket med lyd", og etter hvert blir lydene til sang og ord  - man kommer så å si ut av mørket gjennom språket og ordene, språket er tvunget frem av mørket og uten ord er vi ensomme her er det vel også noe mer fundamentalt i diktet - det er evolusjonen - det er homo sapiens som skiller seg ut fra andre pattedyr ved å ha bemektiget seg språket slik har de trådt inn i lyset - slik forstod jeg det i hvert fall - de to siste versene går slik:

Jeg lytter jeg hører det hende:

Slik fødtes det levende sprog.

Det sprang som en ball av barnets

lykksalige natt-monolog

I natten er sjelen alene,

og mørket er sprogenes mor.

Til mennesker ble vi på jorden

en natt da vi lekte med ord...

Diktet "Styrke" s.12-13 er barnetroen på egen styrke og viktighet når de må fortelle onkler som kommer på besøk hvor gamle de er og da vil de ikke bedømmes som en smårolling, om man er 4 år "pjokken vet svar. Og beskjeden er grei:Jeg er så sterk som i verden jeg.....og..."bare en fireårs pjokk av en mann kan være så sterk som i verden! 

Senere i livet når vi kanskje er kommet i middelalderen, føler man seg ikke så ovenpå - i diktet "Da vi var atten" (s.17-18) kan man tenke på hvor "verdensmestre" man var den gang, da visste man alt og hadde troen på seg selv, de to siste versene sier sitt her også:

Akk, mine venner: forbi er vår ungdoms sublime

åndsherredømme! For kjenn hvordan alderen gjør oss:

Kjenn: vår uvitenhet øker fra time til time.

Snart er vi like dumme som de som kom før oss!

Ofte når livet for alvor begynner å håne

alderens dumhet som fører meg rent bort i natten,

sukker jeg: Alt gikk nok bra, hvis jeg bare fikk låne

litt av min veldige visdom fra da jeg var atten!

Dette diktet har vel kanskje en liten ironisk brodd i seg også - hvordan ungdommen tror de vet alt og har tro på seg selv og synes den eldre generasjon er "fossiler" og henger etter..... flere tolkningsmuligheter her.

Trosartikler (s.21-22) gjengir jeg i sin helhet, det er da en herlig hyllest til livet og de små ting:

Trosartikler
I
Jeg tror på en morgen
jeg ikke har sett,
som engang vil møte meg
uforberedt.

Jeg tror på en jord hvor
en gud gikk i skjul.
(Og snur du fikserbildet,
ser du en fugl!)

Jeg tror at min jord og
min menneskehud
er et gjemmested for
den unnselige gud.

II
Jeg tror på en lampe,
jeg tror på en ring
med makt over mange
usynlige ting.

Jeg tror på en båt
over sjøen. Jeg tror
på en kjølevannsstripe,
et seil og et ror.

Jeg tror på en hemmelig
sødme som er
i søvn og i honning
i hvalper og trær.

Jeg tror på det land som
vårt syndefall svek.
Jeg tror på en hellig
almindelig lek.

André Bjerke var en stor beundrer av forfatteren Oscar Wilde, han har også et dikt om han i denne samlingen - et noe melankolsk og tragisk dikt med tittelen Oscar Wilde (s.68) og det begynner slik:

Slik talte Oscar Wilde: "En kunstner vet

å leve det totale liv - hvor all

suksess er episode, og hvor fall

og fjasko er en dyp realitet.

Diktet får meg til å tenke på en kostelig episode Vilde Bjerke nevner i sin biografiske bok "Du visste om et land". Scenen er Père Lachaise kirkegårdeni Paris (en kirkegård jeg prøver å besøke hver gang jeg er i Paris....den er meget interessant). Vilde forteller om en biltur til Paris sammen sine foreldre, hun var bare en liten jent. Faren hadde satt på programmet at Oscar Wildes grav skulle besøkes og de var en liten flokk som høytidlig gikk til kirkegården, Vilde forteller:

I Paris traff vi en polsk forfatter som hadde vært forlovet med Knut Hamsuns datter, Victoria Hamsun. Vi gikk til Père Lachaise kirkegården for å lete etter Oscar Wildes grav. Jeg husker det som det skulle vært igår: Pappa lå lent over graven og hulket så voldsomt at hele kroppen ristet. Det gjorde et dypt inntrykk på meg. Da kom polakken og sa at det dessverre var feil grav, Oscar Wilde lå der borte. Stor munterhet blant de voksne. "Jaja, sa far, "så har jeg grått litt på denne graven også!" Flau over å ha gått til feil adresse, knelte han ned foran den store sfinken på Wildes grav og gråt litt til. Jeg forsto ikke hva de voksne lo av. Aldri har jeg sett min far mer ulykkelig, oppløst i tårer som han var over Oscar Wildes fortvilte skjebne. 
Denne "anekdoten" fra virkeligheten er da virkelig kostelig....jeg ser det hele for meg..

Nå har også Vilde Bjerke  lest inn sin fars dikt samlet, se video nedenfor.... så her kan man lytte videre selv, jeg nevner ikke flere detaljer fra "Prinsessen" - men "hoveddiktet" bør nevnes - det har tittelen "Prinsessen spinner i berget" avsluttes på en underfundig måte med disse to linjene (s.48):

Mektig er trollet...Men menneskesjelen spinner

inne i berget en tråd på sin gylne rokk.

André Bjerke i Store Norske Leksikon (utfyllende informasjon) 

Ettersom jeg har vurdert annet jeg har lest med terningkast, setter jeg på denne: 5+

Vilde forteller om lydbok hun har fått laget av hans samlede dikt:

Om å lese dikt, eller å lytte til dikt:

Mange ser ut til å ha visse barrierer når det gjelder dikt-lesing, selv om de som barn kanskje opplevde dikt gjennom rim og regler opplest for dem  - Tror det er viktig at man videre i livet bygger på denne sansen man har for rytme, repetisjon og korte formuleringer. Som mangeårig lektor i videregående skole har jeg erfart at det å lese dikt, å like poesi  er en "trenings-sak". Det er utrolig hva man kan få ut av innholdet i et dikt, diskusjoner i etterkant når man blir satt litt "på sporet",  blir motivert litt. Jeg brukte ofte et fast innlednings-motto til engelsktimer hvor det dreide seg om dikt (det være seg Romantic Poets, Emily Dickinson, eller mer moderne poeter): Let's indulge in poetry...
Jeg opplevde i mine egne skoledager som barn at jeg "fikk hjelp" til poesiens verden, og det har vært noe å bygge på senere. Jeg leser dikt fortsatt, kjøper  eller låner dikt-bøker, men ikke på langt nær i samme omfang som romaner. Jeg synes også det er fint å ha dikt på CD, innlest gjerne av dikteren selv.
Jeg  ser av postene mine i bloggen, at dikt og dikt-samlinger er ikke det jeg har skrevet mest om…men noe under etiketten dikt kan jeg finne.