Tanker om bok - Joan Didion: De magiske tankers år - Memoarer

Tittel: De magiske tankers år. Memoarer
Forfatter: Joan Didion
Forlag:Tiden
Originalens tittel: The Year of Magical Thinking
Oversetter: Halvor Kristiansen
ISBN: 9788210050473
Språk/målform:Bokmål
Innbinding:Innbundet
Antall sider:224
Utgitt:2007

Joan Didion - Photo: Brigitte Lacombe

Info "klippet" fra bokens cover:

• De magiske tankers år
• Dagen før nyttårsaften 2003 dør Joan Didions mann i førti år, forfatteren John Gregory Dunne, av et hjerteinfarkt. Han faller bare om på gulvet i stuen. Og så er han død. Etter førti år. En drøy uke tidligere har deres eneste datter, Quintana, blitt alvorlig syk.
• Kampen mot erkjennelsen
• De magiske tankers år er Joan Didions beretning om disse to begivenhetene. Om det å leve i kjølvannet av en stor sorg, mens man samtidig er nødt til å kjempe for sin datter. Det blir år for magiske tanker. Didion klarer for eksempel ikke å kaste John sine sko. I tilfelle han skulle komme tilbake. Og ved sengen på sykehuset tar hun seg selv i å si til Quintana -- det kommer til å gå bra, jeg er her -- for hva annet har man i møte med katastrofen enn sine egne forsikringer.
• De magiske tankers år er en bok om sorg, kjærlighet, ekteskap, barn og minner. Og det tynne skallet mellom galskap og forstand. ”Jeg kan ikke forestille meg å dø uten den,” som kritikeren i New York Review of Books skrev. 
• Om forfatteren, fra forlagets side:
  Joan Didion
  (1934 - )
  Joan Didion (f. 1934) er regnet som en av USAs største samtidsforfattere, og omtales gjerne som Amerikas førstedame innen journalistikk. Hun har skrevet flere bøker som regnes som klassikere i den amerikanske dokumentarlitteraturen, som The White Album (1979) og Miami (1987). Men hun har også skrevet romaner, blant annet Play It As It Lays (1970) og The Last Thing He Wanted (1996).
  I 2005 ga Didion ut De magiske tankers år (på norsk i 2007), og ble med ett folkelesning. Boken høstet stor anerkjennelse både hos publikum og kritikerne, og vant den prestisjetunge National Book Award for non-fiction i 2005. 

Forfatteren i interview med The Guardian.

Opplysninger om ektemannen John Gregory Dunne

Mine tanker om "romanen" De magiske tankers år:

Det var litt tøft å ta fatt på denne boken nå rett etter Gjennom natten, men på noen måter er de i slekt med hverandre - begge med SORG som det altoverskyggende - og de ble fine å lese i en slags "samme kategori-bolk" - jeg liker gjerne å lese ulike romaner som behandler samme tema i en samlet periode…

Da jeg hørte hun skulle komme i Bokprogrammet i mars, ville jeg gjerne lese noe av henne - hun er et ganske nytt bekjentskap for meg:

Hvordan reagerer mennesker i dyp sorg-situasjon? Hvordan greier man å komme igjennom det man i utgangspunktet tror man ikke kan gå i gjennom? Reaksjonene vil vel være ulike. Mulig noen handlinger og tanker kan være allmenngyldige. Men her får vi i hvert fall en detaljert og intens beskrivelse fra en som står midt oppe i det. Det første skrittet ser ut til å være fra det å være i sorgen til å begynne å sørge: "Hittil hadde jeg bare klart å være i sorg, ikke å sørge. Å være i sorg var passivt. Noe som bare hendte. Å sørge, selve handlingen det er å takle sorgen, krevde ens oppmerksomhet".(s.142)

Er det "de magiske tankene" som skal hjelpe en igjennom et år med dyp sorg? En god tittel som peker på den følelsen forfatteren var preget av i denne perioden av sitt liv. Merkelig hvor rasjonelt, praktisk og  detaljert man kan tenke og handle. Boken var interessant. Det er en situasjon vi alle har vært i eller kommer i. Jeg synes det var lærerikt. Det ga en slags forberedelse på eventuelle tunge dager i livet. På en måte deprimerende lesing, men jeg fikk et mer objektivt forhold til innholdet etter hvert, mulig jeg stålsatte meg noe. Dette var en handlekraftig, klarsynt kvinne som tok  de riktige grepene, og gjorde det som var nødvendig for å komme videre….. fortsette sitt eget liv På en måte følte jeg at hennes styrke smittet over på meg og jeg tenkte:"Ja slik må det gjøres, ja slik må man tenke". Bare det å tenke på den måten, beskjeftige seg med detaljer ….må jo være med og hjelpe et menneske gjennom slike dager. Samtidig som å være praktisk i nuet og i sorgen er tankene stadig tilbake til positive, aktive øyeblikk i fortiden, øyeblikk der mannen eller datteren visualiseres i episoder som er gode å ta frem nå. Steder og hendelser i nuet ga henne assosiasjoner men hun var ikke alltid sikker på om hun ønsket disse assosiasjonene -minnene var både gode og vonde på samme tid. Hun prøvde å unngå steder og situasjoner som vekket dem. Hun fulgte tett på datterens kritiske sykdom i ukene etter at mannen var død. En vanskelig situasjon...å komme i gang med sorg-arbeidet etter mannens bortgang og samtidig ha angsten og bekymringene for datterens tilstand. Kanskje er det terapi å skrive slike memoarer i romans form, samtidig som det er en måte å møte egen angst for alderdom og skrøpelighet. Man blir redd for å være alene, redd for sin egen sårbarhet og dødelighet:

Man blir nok uvilkårlig minnet om sin egen dødelighet gjennom en slik "roman" eller memoarer -  men det er vel tanker man bør venne seg til først som sist, så blir de kanskje ikke så skremmende….og så får man trøste seg med at her er det ingen grunn til å misunne andre - vi har alle vår tilmålte tid.

En slags oppfølger er utgitt på norsk i år: Blå kvelder:

Tittel: Blå kvelder
Forlag: Tiden
Originalens tittel: Blue Nights
Oversetter: Kjell Olaf Jensen
ISBN: 9788210051623
177 sider
Utgitt: 2012

• Fra forlagets side:
  Blå kvelder
  Memoarer
  «Når vi snakker om dødelighet, snakker vi om barna våre.»
  
  Bare noen uker før utgivelsen av hennes forrige bok døde Joan Didions datter. De magiske tankers år handlet om året i sorg over ektemannens død, og med ett sto hun også igjen uten sitt eneste barn. Hvordan lever man videre med det?
  
  Blå kvelder åpner 26. juli 2010, idet forfatteren tenker tilbake på Quintanas bryllup syv år tidligere. «I dag ville det ha vært bryllupsdagen hennes,» skriver hun, og med blomstene i brudesløret som utgangspunkt, vekkes minnene til live. Med nådeløs ærlighet skriver Didion om datterens oppvekst, og ikke minst hennes egen rolle som mor. Var det noe hun kunne gjort annerledes? Var det tegn hun overså? Og hvorfor la hun ikke merke til det som ble så klart senere? Hennes forsøk på å få sine foreldre i tale. Hennes melankoli. Hennes depresjon.
  
  Som mor var svaret hennes alltid: «Puss tennene, børst håret, hysj, jeg arbeider.»
  
  Det er i alle fall slik hun husker det.

Mine tanker om Blå kvelder:

Dette er en slags oppfølger, om man kan si det slik…på Joan Didions tragiske sorg. Datteren  Quintana Roo dør 20 måneder etter at Joans ektemann falt bort. Datteren ble 39 år gammel…samtidig med sorgen  preges forfatteren av egne tanker om at energien rundt journalistikken blir svakere, hun deprimeres  av tanker på egen skrøpelighet og alderdom. Selve tittelen på romanen er også veldig betegnende her. Hun fokuserer på det blålige lyset mot slutten av dagen -  den blå timen i skumringen. Og i videre forstand blir dette en tid da forgjengeligheten blir synliggjort…man mister sine nærmeste kjære, man blir minnet om egen skrøpelighet og dødelighet..en sorgtung, trist bok, nesten nærmere en dokumentar enn en roman.

Fra å gå fra et trygt yrkes- og familie-liv snudde dette raskt til sorg og tragedie og man får helt andre perspektiver på tilværelsen.

Tankene kretser jo også rundt dette med om hun gjorde en god jobb som mor..datteren ble vel kanskje ikke helt i sentrum når begge foreldrene var på jobb, reiste en del, tok datteren med seg til ulike hoteller osv. Her får vi også hele "adopsjonshistorien" av datteren - og hvordan datteren i voksen alder opplever det nokså traumatisk å komme i kontakt med sin biologiske familie. Det er en gripende historie som rører en dypt  -  denne beretningen om en mors forhold til et adoptert barn - man føler sterkt at John og Joan ikke ville ha vært bedre eller annerledes foreldre for et biologisk barn...

I denne "romanen"fokuserer Didion kanskje mest på sitt eget "forfall" og plager og sykdommer - her var det nye dimensjoner som kom inn i hennes liv, selv hadde hun ikke tidligere tenkt på at man skal eldes, man blir skrøpeligere
…men her ser hun realitetene i øynene med en nådeløs beskrivelse.

Det er vanskelig å vurdere disse bøkene på linje med en vanlig roman, men som under-tittelen på begge sier: Memoarer - det gir en mer egnet beskrivelse. Noe roman-preg har de, de forteller  en tragisk historie - og om en som sitter i sorg tilbake......og sorgen og tiden etter at noen nært en går bort er inderlig beskrevet...her kan man ikke unngå å bli dratt inn i forfatterens sorgarbeid; og i det hun beskriver, ligger det mye livsvisdom som alle kan dra nytte av...jeg ble i hvert fall sterkt grepet av hennes memoarer....
Jeg gir denne "romanen" terningkast: 5

PS.Joan Didion døde 23.12.2021

Tanker om bok - Stig Sæterbakken: Gjennom natten

Forlag: Cappelen Damm
Forfatter: Stig Sæterbakken
Utgivelsesdato: 02.09.11
ISBN: 9788202357993
Språk/målform: Bokmål
Innbinding: Innbundet
Antall sider: 272 
Jeg lånte boken på biblioteket, også lydbok lånt på biblioteket

Fra Cappelen Damm og coverets bakside:

"Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden. Man fylles og tømmes. Tusen ganger om dagen glemte jeg at Ole-Jakob var død. Tusen ganger om dagen husket jeg det plutselig. Begge deler var uutholdelig. Å glemme ham var det verste jeg kunne gjøre. Å huske ham var det verste jeg kunne gjøre. En kulde kom og gikk. Men aldri varme. Det fantes bare kulde og fravær av kulde. Som å stå med ryggen mot havet. Iskalde ankler, hver gang en bølge slo inn. Så rant den vekk. Så kom den tilbake.
Tannlege Karl Meyer opplever sitt livs verste redsel da sønnen, Ole-Jakob, tar sitt eget liv. Det tragiske dødsfallet danner utgangspunktet for en mangetydig og rikt forgrenet roman som stiller grunnleggende spørsmål ved erfaringen. Hva gjør sorg med et menneske? Hvordan leve videre med smerten fra et uoverkommelig tap? Hvor langt kan en mann drives i sin fortvilelse og savnet etter et mistet barn?  
Gjennom natten er en mørk fortelling om sorgens og kjærlighetens uransakelige veier, med trekk fra drømmen, eventyret og skrekkromanen". 

Stig Sæterbakken - Bildet er hentet fra forlagets side

Mine tanker om Gjennom natten:

Det er sjelden man opplever en tittel på en roman og et bok-cover som er så 100%-vellykket for bokens innhold og tema.
Man suges inn i noe. Trangt og dystert. Man ser ikke noe lys i den andre enden av tunnelen her. Det går bare en vei - dypere og dypere inn i det mørke - og man går veien så hjerteskjærende ensomt og alene. Det var sterkt å lese denne romanen nå rett etter at Sæterbakken gikk bort så plutselig.

Språket - poesi, selv om det er prosa, noe av det mest elegante man kan tenke seg. Ja, for jeg har den merkelige følelsen når jeg leser Sæterbakkens prosa at det er lyrikk jeg leser…et langt vakkert epos. Lange sekvenser  -  som en fuge i musikken - man mister aldri innholdet og helheten. Det er så klinkende klart og logisk, selv om romanen går inn i en drømmelignende, surrealistisk fase som varer helt til slutt.
Man begynner i en realistisk verden, med de dagligdagse problemene hovedpersonen Karl Christian Andreas Meyer involveres i -  hvordan han sklir inn i utroskapen, en snikende besettelse, forelskelsen som lyn fra klar himmel - og plutselig - fallet fra "den rosenrøde himmelen" - "kjærligheten" er ikke vakker lengre, bare stygg. Ekteskapsproblemene som bare blir forsterket når man prøver å vende tilbake til det normale familielivet.
Men så plutselig er det noe helt annet og mer dødsens alvorlig det dreier seg om enn et "slitent" ekteskap og sidesprang. Det er sønnens selv-mord.
Her får man visualisert den bunnløse sorgen - man går inn i den trange mørke, tunnelen, man går gjennom natten inn i sorgen, man MÅ bare inn dit og kjenne at sorgen tar tak; livet er gått fra dagligdagse jobb-gjøremål, utroskap og ekteskap-krangel og problemer; til noe mye større, mye vondere og mye viktigere: En sorg som blir større enn livet:
"Ville jeg noensinne bli hel igjen? Hadde jeg vært det noen gang?  Det hjalp å elske, og det hjalp å drikke, da fløt det sammen til et slags hele. Men så våknet man fra rusen og gled fra hverandre igjen, som en frukt skåret over på midten". (Sitat, s.84)
Karl Meyer kjemper sin sorg-kamp alene, Eva, hustruen kjemper sin kamp på en annen måte, det er veien tilbake til  "livet vårt, slik det hadde vært før". s125
I den trange mørke sorgens  korridor Gjennom natten går Karl Meyer sin tyngste vei, han stenger alt annet ute. Reiser fra jobben, kolleger, kone, datter, alle mobilnummer slettes bare den døde sønnens beholder han og tar med seg inn i den rare, surrealistiske sorgreisen sin. Romanen forlater realisme, hverdag og ekteskapsproblemer i denne delen. Han holder på minnene om sønnen ved å gå sønnens veier gjennom fotball og musikk og teater interesser. Og så må han til et hus i  Slovakia, dette blir klimaks av sorgprosessen, det er stedet der  ”alt håp blir til skit”.
På denne sorgreisen møter han flere drømmelignende karakterer. Først en  kvinne han tror han redder  fra selvmord på en bro. Men hun står jo bare og fotograferer. Han må erstatte hennes tapte kamera og hun blir et øyeblikk en slags katalysator i selvmordsproblematikken.For første gang snakker han med noen om sønnen, hun hadde en bror som begikk selvmord. Et år er gått, men sorgreisen begynte først på alvor nå.
Hos Caroline, som kvinnen het,møter han litt menneskelig varme i sorgen, hun gir han et innblikk i sorgen hennes familie hadde:
" Fortsett, tenkte jeg. Fortsett å snakke. Vær så snill. Ikke hold opp. Fortell meg hvordan det er. Fortell meg hvordan det skal gjøres". S.181 - Det lille møtet med Caroline er vakkert skildret. Men for henne hadde det vært vondt at foreldrene kranglet etter brorens selvmord og bare viste sinne fordi broren "hadde gjort dette mot dem".
Kanskje det hjalp Karl en smule å høre om Carolines sorg, hvordan hun hadde oppsøkt brorens homofile venn som også gikk med sorg fordi han kanskje hadde skyldfølelse.
Caroline sier de kloke ordene:" Når man velger å ta sitt eget liv, er man alene i verden,.....Man har ingen steder å gjøre av seg. Det er en beslutning som er fattet lenge før det skjer. En dag hender det noe, og man velger å dø". S.182-183
Her kommer det kanskje tydelig frem forfatterens egne tanker, om at det er ingen andre som kan klandres, det er et valg man har tatt.
Et godt møte var dette. Det løsnet litt. Å være sammen henne hjalp. "Et spirende ønske om at noe skulle skje, noe som gjorde det mulig å fortsette å leve. Var det den følelsen jeg hadde trodd aldri kunne komme tilbake, og som jeg hadde tenkt, hvis den kom tilbake, at jeg ville hate?"(s.184)
Men så fortsetter han alene på den mørke, surrealistiske sorgreisen sin - Stedet der håp blir til  skit (s.191)
Han møter mystiske  drømmelignende karakterer på sin veg. Ham må jo fullføre sorgen ved å gå inn i dette uhyggelige huset. Romanen går inn i en ganske symbol fase i denne desperate letingen i huset han måtte gjennomsøke.
Først er han i diskoteket  Neusohl hvor mannen  Zagreb gir han nærmere opplysninger. Dette diskoteket er også et mareritt-sted, med skremmende personer, en galge på dansegulvet - noen heises til og med opp i galgen. Det handler om død og eksistens - til og med Kierkegaard dras inn i settingen - døden og livet kjemper om makten.
Nå skal han begi seg inn i "huset" - for å besøke dette huset kunne bli "som en siste sjanse til å få igjen smaken på livet, før det er for sent!" s.220
Denne delen av romanen synes jeg var ganske smertelig å lese, man føler at her dreier det seg om dødens mørke krefter, og den svarte desperasjonen mennesker kan bære på. Han gjennomsøker det forfalne huset, går fra rom til rom, det er dører og korridorer….han er på leting - jeg synes romanen cover beskriver godt noe av det han møter inne i dette "syke" huset.
Han sier forsiktig og spørrende "Ole-Jakob?" når han går fra rom til rom. - En deprimerende vandring, på leting. Og man må gjøre dette alene: "Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre,som også lever alene. Ikke noe av det som er i meg blir noensinne en del av dem. Det de har blir aldri mitt. Eva, Ole-Jakob, Stine, jeg nådde aldri frem til dem, de nådde aldri frem til meg, vi var bare bilder i hverandres drømmer om hvordan vi ønsket at det skulle være". s.242
Hjerteskjærende ensomt er dette. Det er så trist at man uvilkårlig gråter når man leser det - ensomheten og sorgen er knugende svart.
Karl Meyer får en slags utløsning for fortvilelsen her…tårene kommer.
På slutten av romanen ser han om og om igjen den scenen hvor han føler at han avviste Ole-Jakob som kledde seg ut og var glad og munter,  - de hadde det travelt….
Men nå slutter romanen med "beskjed" fra sønnen:  "Skynd dere. Jeg savner dere så. Jeg holder ikke ut å vente". s265.

I et intervju med Klassekampen svarte  Sæterbakken dette på spørsmålet hvorfor han ville skrive denne romanen om sorg:

"- Jeg ville prøve å skrive om hva sorgen kan gjøre med et menneske, og hvordan sorgen virker som en unntakstilstand fra det man ellers vil beskytte og bevare i livet sitt. Det er en sorg som ender i et slags vanvidd, men også i en form for erkjennelse. Karl innser hvor avhengig han har vært av forestillingene, eller egentlig illusjonene, om andre og seg selv, for å opprettholde å leve et anstendig og meningsfylt liv. Når tragedien rammer, er det som disse illusjonene rives i stykker".

En sterk, uforglemmelig, siste roman av forfatteren, uten tvil: 6

Andre utgivelser av Stig Sæterbakken:

•     Flytende paraplyer. Dikt, 1984
•     23 Dikt, 1985
•     Sverdet ble til et barn. Dikt, 1986
•     Vandrebok. Fortellinger, 1988
•     Incubus. Roman, 1991
•     Det nye testamentet. Roman, 1993
•     Estetisk salighet . Essays, 1994
•     Siamesisk . Roman, 1997
•     Selvbeherskelse . Roman, 1998
•     Sauermugg . Roman, 1999
•     Det onde øye . Essays, 2001
•     Kapital . Roman, 2003
•     Besøket . Roman, 2006
•     Usynlige hender . Roman, 2007
•     Ja. Nei. Ja . Essay, 2009
•     Ikke forlat meg. Roman, 2009
•     Dirty Things. Essays, 2010
•     Umuligheten av å leve. Essay, 2010
•     Gjennom natten. Roman, 2011
•     De Press: Block to Block. Sakprosa, 2011
•    Anmeldelse i Dabladet
•    Anmeldelse i oa
•    Nekrolog i gd.no  
•    Nekrolog i Dagbladet Kultur
•    Nekrolog NRK Kultur
•    Nekrolog Aftenposten-1
•    Nekrolog Aftenposten-2
•    Nekrologg Blogg I. Refsnes

Etterord:

Dette var Stig Sæterbakkens siste roman. Han kjempet for å komme gjennom sin egen mørke natt - men han gikk bort bare 46 år gammel 25.01.2012 . Likevel -  han er ikke borte for oss - han etterlater seg så mange tanker og ord i et vakkert språk i de mange romanene, diktene og essayene han rakk å skrive. Fred over hans minne  - ordene hans lever videre.

Foto:RandiAa©

Tanker om bok - Julie Orringer: Den usynlige broen - Del 2

Forlag:  Gyldendal
Språk:  Bokmål
Format:  Innbundet
Utgitt:  2011
Antal sider:  714

Dette er ikke coveret til Den usynlige broen - men jeg prøver  å få med meg litt informasjon om forfatteren - så derfor dette coveret av hennes debut-bok: novellesamlingen How to Breath Underwater. Mens hun jobbet med denne, samlet hun sine notater i noen interessante notisbøker som hun gir oss et innblikk i.

Lesingen av Den usynlige broen fortsetter med en liten porsjon hver dag - bare 50 sider i dag. Vi har også så smått begynt å diskutere litt underveis i lesingen i Litteratur-forumet. Jeg tror Sissel som foreslo boken, har kommet lengst i romanen....
Jeg har lest litt på forfatterens web-site, man finner mye interessant der. Også sammendrag av romanen:

Julie Orringer Web-site

Julie Orringer er født 12.06.1973. Hun er utdannet ved Cornell University og Iowa Writers Workshop. Hun debuterte med novellesamlingen How to Breathe Underwater - den ble raskt en bestseller. The Invisible Bridge - Den usynlige broen - kom som hennes første roman i 2010.

De tankene jeg gjorde meg  i dag:

Man føler at romanen er ganske realistisk og personlig; hun har vel også spunnet inn mye av sin egen familiehistorie gjennom beretningen av Lévi familien fra Ungarn og de tre guttene i familien (Andras, Tibor og Matyas) som møter jødeforfølgelsene i tiden rundt andre verdenskrig.
Andras sin studietid i Paris begynner som normale, glade student-dager, mens familien hjemme i Ungarn lever et liv i trange kår. Men når tingene tilspisser seg med Ungarn på tysk side i krigen blir tilværelsen raskt en annen for de tre brødrene.
Orringer ser ut til å ha satt seg godt inn i det hun skriver om; hun beskriver alt på en realistisk og visuell måte. Vi blir revet med i dramatikken og spenningen, det er en roman man har vanskelig for å rive seg løs fra - for å bruke den klisjeen.
Interessant og lærerikt er det også med ekstratemaene hun har flettet inn; her lærer jeg sannelig litt mer om arkitektur, jødedommen og jeg blir også enda bedre kjent i Paris.
Jardin de Luxembourg for eksempel blir ofte nevnt:

Leserapport 14.01.2012:
Jeg har ikke hatt tid til å lese så mye i det siste, men er i hvert fall nå kommet til romanens Del III på side 289
Klaras hemmelige historie kom som en brutal avsløring.... man har jo ant at det var noe alvorlig. Men jeg hadde ikke helt gjettet DEN historien.Vi skjønner hvorfor hun gikk fra å være Klara Hász til å bli Clara Morgenstern.

Krystallnatten - november 1938 -  og bakgrunnen for denne hører vi også om. Og ikke minst får man et innblikk i hvordan mange forholder seg helt "ignorant" til tegnene i tiden.

På de siste sidene jeg leste, fridde Andras til Klara...og hvordan det frieriet ble mottatt av henne, og av datteren - det røper jeg ikke her...

Om noen liker litt ekstra tankevirksomhet under lesingen, kan denne siden anbefales.

Leserapport 19.01.2012
Jeg er nå kommet til s.460 i romanen. Den er fortsatt like velskrevet, engasjerende og interessant. Noen strø-tanker uten å røpe for mye:

• På s. 399 hører jeg første gang om den usynlige broen. Uventet kontekst.
• Rørende episode - far sønn s.422, sitat fra boken
  "Men når han nå satt her og så på gutten, den syke og nedbrutte unge mannen, som hikstet så sårt ned mot knærne, skjønte han hva han hadde å gjøre. Han satte seg ved siden av Andras på benken og la armene rundt ham. Hans kjærlighet hadde øyensynlig alltid betydd noe spesielt for denne gutten. Han håpet at den fremdeles ville bety noe".
• Handlingen er flyttet til i Ungarn
• Det er arbeidsleire i forbindelse med krigføring
• Det er mye savn, usikkerhet og adskillelse.
• Det er noen som skal ha barn i disse usikre tider.
• Klara har blitt forrådt og sladret på av en annen kvinne - konsekvensene av dette skaper usikkerhet og spenning - hva blir løsningen på dette problemet tro?

Leserapport 20.01.2012
Dagens lille rapport

• S478 og utover - Andras søker om perm av viktig velferdsgrunn
• Ekkel scene som tok en positiv vending heldigvis. En liten solskinnshistorie trenger man en gang i blant.
• Så mister man ikke troen på menneskeheten. 

Leserapport 24.01.2012
Dagens korte rapport

• Kommet til Del V side 570. 
• Uff,dette blir ulidelig spennende. 
• Hvordan går det med fluktplanene nå da?
• Det kom jo store kjepper i hjulene her i kapitlet.
• Ferden går østover. 
• Hva gjør nå Klara når hun ikke vet noe. 
• Jeg må visst skynde meg å lese videre.
• Jeg leser derfor videre til s 600 i dag.

Leserapport 28.01.2012

Dagens korte rapport:

Jeg har ikke lest så mye de siste dagene, har vært litt "handicappet" på grunn av ankel-bruddet mitt og en del smerter. Men jeg nærmer meg slutten.

• Det har blitt mer og mer intenst. 
• Side 632 begynnelsen av kap 37 var jo ganske godt å lese da.
• Men dessverre - ny krise i mars 1944. S.658. Kapittel 39 Farvel
• Skal begynne på s.667, Kapittel: Mareritt

Leserapport 29.01.2012

Den siste rapporten:

• Da ble jeg ferdig med boken i dag.
  Leste kapitlene Mareritt, De døde, Et navn
• Det var mye som skjedde her mot slutten
• Epilog og Takk - forteller litt om familiehistorien. 
• Sterkt.
• Skal komme med en mer utførlig vurdering senere når vi har diskutert den i lese-forumet.

Avsluttende vurdering og oppsummering:

Dette er en roman som vil fenge de fleste, skrevet i et lett flytende, nesten poetisk språk…den virker helstøpt, gjennom-arbeidet og vel-komponert. Dessuten makter den å holde leseren i ånde helt til siste slutt….og ikke minst: til tross for mye negativt og vondt som skjer, man mister ikke troen på det gode, eller på kjærligheten.
Her er det familiebånd og vennskap som også står sterkt i fokus - gripende skildret, parallelt med krigens grusomheter.
Julie Orringer mestrer uten klisjeer å skildre dette på en realistisk måte. Det er de som går bort og det er de som overlever,og det er nye generasjoner som fødes -  det er dramatisk, men ikke overdramatisert. Orringer har også gjort hovedpersonen Andras til en veldig troverdig person, det er ikke alltid lett for en kvinnelig forfatter å ta utgangspunkt i livet til en mannlig helt. Men dette bærer på ingen måte preg av "dameroman".
Det er ikke vanskelig for leseren å leve seg inn i Orringers verden, det være seg jødefamilien hun skildrer, vennegruppene, eller soldater, arbeidstjeneste og krigens grusomheter…vi møter onde mennesker, men heldigvis også er det gode mennesker i persongalleriet…slik at man ikke mister troen på mennesket eller vår verden.
Jeg må innrømme at jeg har lest en god del romaner som berører den andre verdenskrig og holocaust, så jeg var litt skeptisk til "enda en" - kan det være noe nytt å fortelle?
Men å lese denne, ble en ny opplevelse av det hele…det var Julie Orringer sin personlige beretning og ikke en kopi av de utallige andre romaner som finnes om emnet…vevd naturlig og vakkert inn i det hele, en kjærlighet mellom de to hovedpersonene som  er i tråd med den vakre "Kjærlighetens Høysang": "Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt"   
Som nevnt tidligere, er også temaet arkitektur på 1930-tallet beskrevet med overbevisende kunnskaper om emnet, likeså får vi et glimt av teater-liv og ballett-undervisning, og ikke minst en gryende fremvekst av en jødisk stat, Israel, som kunne gi jøder verden over et voksende håp om "gjenforening" og en slutt på den "jødiske diaspora"

Jeg gir denne romanen terningkast: 5

Julie Orringer: Den usynlige broen - Del 1
Julie Orringer: Den usynlige broen - Del 2