Tanker om bok - Gaute Heivoll: Over det kinesiske hav

Bokomslaget - Front

Tittel: Over det kinesiske hav
Forfatter: Gaute Heivoll
Forlag: Tiden
Utgivelse: medio august 2013
Antall sider: 248
ISBN:9788210053269
Språk/målform:Bokmål
Innbinding:Innbundet

Jeg brukte også Lydboken lånt på biblioteket - god opplesing av Erland Bakker

Fra forlagets side - om forfatteren:

Gaute Heivoll (13.03.1978 - )
Gaute Heivoll er født i 1978, og oppvokst i Finsland utenfor Kristiansand. Han har utdannelse fra forfatterstudiet i Bø (2001-2002), har i tillegg studert jus ved Universitetet i Oslo og psykologi ved Universitetet i Bergen. Heivoll har også jobbet en tid som lærer.

Han begynte tidlig å skrive, oppmuntret av en norsklærer som gav ham lov til å utfolde seg kreativt. Han debuterte i 2002 med samlingen Liten dansende gutt. Året etter kom hans første roman Omars siste dager, og Heivoll ble av Lars Saabye Christensen beskrevet som "en betydelig stemme i den unge samtidslitteraturen." I 2005 fulgte han opp med den fantastiske og ambisiøse romanen Ungdomssangen.

Høsten 2010 opplever Heivoll sitt litterære gjennombrudd med romanen Før jeg brenner ned. Boken ble hyllet av lesere og et samlet pressekorps. Romanen er solgt til 18 forlag i 17 land. I 2011 kom den krititkerroste romanen Kongens hjerte og i 2012 kom hans første skuespill; Jeg kommer tilbake i kveld.

I tillegg til bokutgivelsene har Gaute Heivoll også bidratt med noveller, dikt og essays til flere antologier, aviser og litterære tidsskrift. Han har holdt en rekke skrivekurs, både for ungdom og voksne, i Norge og i Frankrike, og jobbet en tid som litteraturkritiker i dagspressen. I 2006 var han Norges representant ved det europeiske litteraturfestival-prosjektet Scritture Giovani, og ble i den forbindelse oversatt til engelsk, tysk, italiensk og spansk.

Gaute Heivoll bor i Songdalen i Vest-Agder.

Priser:
2003: Tidenprisen
2008: Sørlandets litteraturpris
2009: Sørlandets litteraturpris
2009: Songdalen kommunes kulturpris
2010: Brageprisen
2011: Sørlandets litteraturpris
2011: Sultprisen

Fra forlagets side om Over det kinesiske hav:

En nådeløs historie som river, rører og ryster. En lysende roman som reiser det grunnleggende spørsmålet om hva det vil si å være menneske. Forfatteren av Før jeg brenner ned er tilbake!
Like før krigen får et ektepar reist sitt eget forpleiningshjem for «åndssvake» i den vesle bygda helt sør i Norge. Snart fylles rommene med pasienter; den religiøse grubleren Christian Jensen, den tause, alltid ruggende Matiassen, og Onkel Josef, som er blant de mest beleste i bygda. En søskenflokk på fem barn flytter inn i «galehuset» som det blir kalt. Josef kaller dem bare «tullingene fra Stavanger», men de blir likevel raskt en del av familien. Krigen tar slutt, men den usedvanlige familien skal få alt annet enn fred. For snart rammer en stor tragedie som kommer til å forfølge dem alle resten av livet.
Med en ny historie basert på virkelige hendelser og autentiske personer har Gaute Heivoll skrevet om mennesker som kanskje kan kalles «åndssvake», men som gjennom sine liv og sine handlinger viser et hvert menneskes verdighet og iboende styrke.
Gaute Heivoll (født 1978) fikk sitt gjennombrudd med romanen Før jeg brenner ned i 2010, en bok han vant Brageprisen for, og som siden er blitt solgt til over 20 land. Over det kinesiske hav er hans sjette roman.   

Mine tanker om Over det kinesiske hav:
Gaute Heivoll hadde jeg stiftet bekjentskap med ved hans suksessrike "Før jeg brenner ned".  Jeg var nokså skeptisk til "konseptet" da jeg startet å lese den så det var med en kritisk innstilling. Men det snudde fort...jeg ble revet med, og det var en utrolig smart komposisjons-struktur, pyromanhistorien og Heivolls eget liv og vei til forfatter ble vevd sammen til en harmonisk, naturlig enhet....vel, selve pyromanien var jo ikke så harmonisk da....
 
Da jeg fikk tilbud fra forlaget om å lese Heivolls nyeste bok før utgivelsen, ga jeg etter for nysgjerrighet - det var av interesse å se "fortsettelsen" på denne forfatteren - dessuten har jeg psykologi i min fagkrets, og Heivoll vet jeg berører emner som er av interesse for psykologifaget...
Han skuffer ikke i denne romanen heller, den var så fengslende at jeg leste den fra perm til perm før boken ble lukket.
"Over det kinesiske hav",  i likhet med "Før jeg brenner ned",  tar utgangspunkt i virkelighet og eksisterende personer. Dette kan forfatteren, en teknikk han overrasket meg med i sin prisbelønnede roman Før jeg brenner ned. Han har lagt ned  mye tid og solid arbeid også i denne romanen. Temaet kan virke noe grotesk, her som i Før jeg brenner ned. Her er det ekteparet som våger noe, å oppdra åndssvake barn sammen med sine egne to - tiden er 1940-årene og historien får vi gjennom sønnen i huset - Heivoll har møtt han og gjort sine opptegnelser. Her er det ikke bare fortellingen om de åndssvake vi blir fascinert av, men også den tragedien som rammer denne familien. Som i Før jeg brenner ned, driver Heivoll også i denne romanen "oppsøkende virksomhet" - han går rundt og snakker med folk om hva de har sett, hva de har opplevd, hva de føler osv - dette gjør romanen ekstra levende, vi vet det er realisme, samtidig som det skal være en roman - det er diktning - dette får Heivoll til som ingen annen - jo, jeg sammenligner han litt med Oddgeir Bruaset som oppsøker folk og får frem de utroligste hverdagshistorier på utrolige steder, som viser oss at livet og menneskene er spennende temaer. Bruaset viser oss også mennesker som lever "litt annerledes", Heivoll fant at dette ekteparet losjerte enkelte av de åndssvake i mange tiår - viet sitt liv til dem, de åndssvake ble en del av deres familieliv, de ble knyttet til hverandre før de etter mange år havnet spredt og andre steder. Heivoll hører historien fra sønnen i huset som har oppsporet noen av dem i institusjon - kanskje er livet enklere for disse tilbakestående? Kanskje husker de ikke så mye? Kanskje rammer ikke sorg dem så sterkt? Dette filosoferes det over - kanskje er livet enda hardere for "de friske i ånden" - kanskje er det enklere der "rullegardiner er dratt ned"? Vi sitter med mange spørsmål og tanker rundt denne romanen, spesielt tenker man på hva dette gjorde med familien, at de valgte å leve på denne måten - ga det bare tap, eller tilførte det familien noe positivt?
Men temaene er allmenngyldige, selv om det her dreier seg om en spesiell familie og en flokk vergeløse åndssvake - og hvordan de prøver å leve sammen i en harmonisk familie - og de lyktes da ganske bra også synes jeg.
Romanen starter med at sønnen i 1994 finner opptegnelser på hvordan "forpleiningshjemmet" startet: en kontrakt fra 1945 - forpleining av fem åndssvake barn og tre voksne personer - forpliktelsene var i knapphet å sørge for et godt kosthold, en seng å sove i, sørge for at de fremsto rene og greit kledd, og gi dem passende arbeid for alderen. Til gjengjeld var det en liten godtgjørelse å hente for familien. Barna var søsken, hentet ut av myndighetene fra nedverdigende forhold i en leilighet i Stavanger - de to foreldrene, også noe tilbakestående, satt tomhendte og fattige igjen. Etter flere års arbeid ved Dikemark sykehus hadde vel diakon-faren i familien et visst kjennskap til "åndssvake", og kona var også sykesøster.
Gripende lesing ble dette etter hvert - på en måte ble jo disse "raringene" integrert i familien, selv om de også levde sitt separate liv oppe på loftet ble de ikke isolert, de får være med ut  også - møtet mellom dem og de to barna i familien var rørende i snøen under asketreet - senere forundres de over Matiassen på sin stol under det samme treet - de lærer om Matiassens tidligere liv samtidig som de skremmes litt av hans "galskap", spennende er det med Jensen som snakker engelsk også.
Men å skille seg ut i bygda, måtte nok familien finne seg i - hjemmet deres var jo ikke noe vanlig hjem - En dag de er på "luftetur" roper sjåføren fra rutebilen: "Ser du er ute og lufter dem! Du skulle hatt dem i bånd så de ikke legger av." (s.46) - dette til munterhet for passasjerene i bussen. "Pappa ble hard i ansiktet……men vi sto alle urørlige helt til bilen hadde kjørt og alt ble stille. Så gikk vi hjem." (s.46) - Selvsagt satte mange slike opplevelser varige spor hos de to "normale" barna i familien. Men når "Onkel Josef" sang vakkert med alle rundt seg,  så var vel det også et minne for livet - et av de vakre og gode. Det var nok mange "lærerike" og gode stunder å ta med seg ut i livet - men her kommer de nært innpå døden også når et par av de voksne faller fra etter en del år, livets realiteter med sterilisering av åndssvake lærer de også om - og ikke minst - ulykken som rammer familiens yngste har sentral plass i romanen. Sogen rammer dem alle da ulykken med Tone, datteren i huset skjer - og moren forlater hjemmet, men heldigvis kommer hun hjem igjen - og hva som egentlig hadde skjedd da hun dro hjemmefra, fikk ikke sønnen rede på før førti år senere da de sitter ved farens dødsleie - halve historien får han da, og resten ti år senere.

Romanen ga en fin skildring av  denne familien og det livet de fikk ved å åpne hjemmet sitt for en flokk mennesker som har litt mindre ballast enn det normale. Man får et innblikk i menneskeskjebner og mennesketyper man ikke har så mye kjennskap til - kanskje går ikke forfatteren helt i dybden på disse mennesketypene, en liten svakhet kan ligge i dette; men forfatteren formidler det bildet han selv har dannet seg gjennom samtaler med sønnen i huset - og så får vi lesere brodere videre på historien og de menneskene vi møter  - de som er kommet "veien over det kinesiske hav" - for de ser jo litt sånn annerledes ut. 
Da er vi inne på den litt merkelige tittelen på romanen:
Jeg stusset litt på den, før jeg begynte på boken - men etter hvert syntes jeg den var godt valgt. Jeg tolket det dit hen at disse åndssvake menneskene kan stå oss "normale" litt fjernt - de kommer fra en annen "klode", eller fra et fjernt land - fra Kina kanskje? Der har jo menneskene litt skjeve øyne - (det ble hentydet til litt annerledes skjeve øyne om en av de åndssvake) - og appelsinkassen som var "forteller-gutten" sin første seng, var jo også litt rar, den hadde også tatt veien over det  kinesiske hav.
 
Alt i alt var ikke dette noen mørk og trist roman - Her var det "Søsken på Guds jord" som ble gitt noen fine år - de hadde det nok bedre enn Bæla i romanen av Arvid Hanssen .

Den handlet  om en del mennesker som bodde sammen i et hus som det egentlig var godt å bo i - men med tid og stunder ble dette et avsluttet kapittel i livene deres - "fortelleren" lukket dette kapitlet i livet ved å brenne ned huset - det hadde tjent sin misjon og utlevd sin tid. En vakker og symbolsk handling…..
Fortellertonen er nøktern og realistisk, fri for klisjeer og utbroderinger. Lesingen av denne romanen ga livsvisdom og rom for ettertanke - mye av stemningen i den minnet om stemningen i "Før jeg brenner ned" - melankolsk - men den er nok langt lysere og varmere og mer "menneskenær" enn den romanen - se bare på det oppløftende Bok-cover-bildet......
Konklusjon: 
Denne romanen fanget så mye interesse at jeg la den ikke fra meg før den var lest fra perm til perm. Skjønt den var ikke så intens som Før jeg brenner ned, men også denne hadde en god historie med menneskelige aspekter, gripende, men nøkternt fortalt - også denne bygger på virkelige personer og en historie fra forfatterens bygdemiljø. Ja, det er mange historier i hverdagen som er verdt å skrive om, og kanskje kan vi kalle denne familien "hverdagshelter"….
Terningkast:5

"Sier du at jeg har skrevet et forsvar for menneskeverdet, så er jeg ikke uenig. Men det er et forsvar for mennesket som sådan", sier Gaute Heivoll til NTB.  

• Forfatterens hjemmeside
• Wikipedia om Heivoll

Min omtale av Sang for sekstiåtte forrædere