Tanker om bok - Ketil Bjørnstad: Verden som var min - Tyvetallet

Cover-foto - Foto:RandiAa©

Vi er nå kommet nært i tid i denne maraton-serien. Og veldig nært og personlig er det også - men innenfor "sømmelighetens" grenser - Og "utenfor" er den store urolige verden. Dette bindet likte jeg spesielt godt.

Tittel: Verden som var min. Tyvetallet
Forfatter: Ketil Bjørnstad
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 832
Utgivelsesår: 2019
ISBN : 9788203364709
Jeg hadde forhåndseksemplar fra forlaget og i tillegg lydfil fra Lydbokforlaget ISBN: 9788242182111, spilletid: 29:41:23, innleser Anders Ribu

Mine tanker om Verden som var min - Tyvetallet:

Dette ble nært – nært i tid og nært på forfatteren Ketil Bjørnstad, og nært på den kaotiske urolige verden.
Jeg likte spesielt godt dette bindet av ”Verden som var min” – ikke et kjedelig øyeblikk med de vel 800 boksidene, eller de ca 30 timene lydboken varte. "Han er god til så mye at det er lett å overse han" - skriver kulturjournalist Ole Jacob Hoel om Bjørnstad i en flott helsides artikkel i Adresseavisen – sier meg enig her - når man sjekker Bjørnstads bibliografi, blir man stum av beundring over alt han har rukket på flere felter. (Wikipedia - ikke oppdatert)
Å være leser av Bjørnstads ”Verden som var min”-serie, gjør en nærmest til en kikker inn i andres liv – på en engasjerende og ”sømmelig” måte. Det er et kunststykke av forfatteren å skape en slik naturlig ”sammenheng” mellom eget liv, egen verden og den store verden der ute….
Vel, litt blir det jo slik at vi må se verden på Bjørnstads premisser – men det han skriver, får også oss lesere til å gjøre egne refleksjoner - og noen ganger også tenke "egne motforestillinger".
Ikke alle seriøse lesere vil ha samme blikk på verdensbegivenhetene og samfunns-spørsmål og politikk som forfatteren K.B. Men ser man serien i tråd med gamle, kloke, litteraturkritiker Georg Brandes sin ”doktrine”: å dikte er å sette problemer under debatt – ja, så er det nettopp dette Bjørnstad gjør og det ansporer leserne.
Ketil Bjørnstad: ”Selvsagt kan dette bli problematisk for enkelte lesere, og jeg er forberedt på at noen hopper av, men jeg kan ikke annet enn å flagge hva jeg mener.” (siterer noe Bjørnstad sa til meg)
Bjørnstads ”selv-utlevering” blir en oppfyllelse av Henrik Ibsens ord: Å dikte, - det er å holde dommedag over seg selv.
Tempo og engasjement er like sterkt i dette femte bindet som i de foregående "Verden som var min"-bøkene.
Gjennomgående har også temaer som  ulykker, katastrofer og angst vært  i alle bindene – Det  gir oss en stadig  påminnelse om at "slik er verden", "slik er menneskene". Det er positivt at K.B. ofte drar frem og setter søkelyset på urettferdighet og "skjevheter" på ulike områder i  samfunnet. I kontrast til dette, står mange muntre og humoristiske episoder – det synes jeg det er spesielt mange av i dette bindet.
Musikk har fått ekstra stor plass i dette bindet, og "kjendis-møtene" ser det ut til å bli flere og flere av for hvert ti-år - (er det forfatteren som tiltrekkes av alle disse berømthetene vi får være med å møte, eller kommer han "borti" disse fordi han må sies å ha blitt en berømthet selv etter hvert? - "høna eller egget dette")
Det fineste temaet i dette bindet syns jeg er skildringen av foreldrene som eldes - her skriver Bjørnstad med hjertet - for å si det slik. Kjærligheten til foreldrene virker rørende og ekte - og mange lesere vil kunne identifisere seg med denne situasjonen og disse følelsene. 
Når Ketil Bjørnstad blir "tent" på noe, går han helhjertet inn for "saken" - i tidligere bind skrev han om Arne Treholt og viste stort engasjement både når det gjelder selve "saken" og mennesket Arne Treholt - og i Tyvetallet er også "Treholt-temaet" i høyeste grad tilstedeværende.
Bjørnstad setter Arne Treholt og hans situasjon unektelig i et positivt lys, og er nok klar over at dette fortsatt er kontroversielt. K.B. setter spørsmålstegn ved om rettferdighet skjedde dengang i 1984, og senere når saken ble forsøkt tatt opp på nytt. Nytt for meg er også spekulasjonene rundt forgiftning da Arne Treholt ble alvorlig angrepet av bakterie i dette ti-året. K.B. viser genuint engasjement her, og det er jo en positiv egenskap - (man kan  få assosiasjoner til Dreyfus sak og andre urettferdige domsavsigelser - PS. Her tar jeg over hode ikke stilling til Treholt-saken)
Positivt ved Bjørnstads omtale her, er i hvert fall at han får frem at Arne Treholt ikke sitter med et liv ødelagt av bitterhet i dag.
Et lite sidesprang: jeg hadde en lang dialog og meningsutveksling med Arne Treholt om dette å være portrettert i Ketil Bjørnstads romaner, med tillatelse fra A.T. gjengir jeg noen av tankene hans, her noen få utdrag-sitater fra en langt lengre dialog med Arne Treholt - ordvalg og rettskrivning er den originale:
Arne Treholt: Har lest med stor interesse. Bjørnstad gir en meget god og kritisk beskrivelse av det som skjedde for mer enn 30 år siden. Han er en av de meget får som har turt å ta et oppgjør med………..
Arne Treholt: Jeg er jo alltid nysgjerrig på hvordan leserne reagerer på det Ketil skriver om saken og meg………
Meg: Og har jeg rett i at det er ingen bitterhet, eller er den godt skjult? Resignasjon?……
Arne Treholt: Nei. Som jeg sa for mange år siden i et intervju i fengselstiden har jeg aldri tillatt å la bitterheten snike seg inn under huden på meg. Jeg har forsøkt å forholde meg til de daglige utfordringene i livet og aldri latt bitterhet snike seg inn. Da ville jeg forlengst ha tapt særlig om jeg hadde tillatt dette i fengselstiden. Jeg kan ha overtådt formelle regler, men jeg ble klynget opp som spion basert på myndighetenes antagelser og tro. Jeg har alltid slåss mot det jeg oppfattet som en Kafkaprosess og spiondommen. Det vil jeg fortsette å gjøre……..
Meg: Har også lurt litt på hvordan du reager på at Ketil bretter ut så mye av ditt liv i disse bøkene. Og om du føler at han treffer rett.
Arne Treholt: Jeg er blitt brettet ut så ofte og så mye at jeg har ingen problemer med det Ketil skriver om meg………
Den sterkeste offentlig ytring mot dommen kom fra Ketil Bjørnstad som jeg på det tidspunkt ikke kente, som i en dobelkronik i Dagbladet i slutten av juni 1984 trakk paralellen til Dreyfus saken.
Meg: Kommunikasjon er viktig. Kommunikasjonen i dag er for dårlig. Men balansegangen er vanskelig.

Tilbake til innholdet i Tyvetallet:
Verden blir farligere i dette ti-året – 2001 med terrorangrepet 11.september gir Bjørnstads frykt ny næring, det er finanskrise og det er invasjon i Afghanistan, nære venner dør (Erik Bye) og selv får han hjerteproblemer. Men reising og konserter slutter han ikke med.  I privatlivet stabiliserer det seg med ny bolig på Nordstrand med ektefellen C – og sannelig blir han pappa også i dette ti-året, til lille F som kommer fra Kina – det gir livet en ny dimensjon. Skildringen av småbarnsfar med barnehage og språkopplæring og barne-Tv er hyggelig lesing til avveksling fra reiser og kjendiseri. Og den lille katten Kaos gir også et koselig lite pusterom i kontrast til kaos i verden og et hesblesende konsert- og reise-liv.
Det gledet meg også at Bjørnstad liker Peter Dass (favoritt hos meg også) – at han hadde så nært forhold til Liv Ullmann visste jeg ikke, og morsomt at han var ”forelsket” i Märtha Louise. (Fin humorfylt skildring her....)
Applauderer også at han har vandret gjennom de samme faser som meg med PM3 spiller, iPod og iPhone, iTunes – man kjenner seg igjen her – og Kristin Asbjørnsen (Seafarer's Song) og Angela Merkel, og Kolbein Falkeid (Kolbein Falkeid - et nærbilde - 2008) - Disse ”Likene” er jeg gjerne med på. Damehåndball og Alpint liker han også.
Og så skriver han romanen Til musikken i dette ti-året – og det er faktisk min Bjørnstad-favoritt - (Det var den som gjorde meg til fan av forfatteren)
Han tar opp så mange interessante politiske saker i dette bindet at man blir ganske opphisset. (NATO og EU, USA og Russland). Man får lyst til å stoppe opp lesingen der og da og bryte inn og starte en høyrøstet diskusjon. Her er det mye å kommentere. K.B. skildrer fint sin ambivalens til USA, dette vil han nok dele med mange lesere – han går fra drømmen om det lovede land fra første gang han drar dit på 80-tallet, til mer skepsis etter hvert – med et lite ”oppsving” når Obama blir president.
Seiltur med Petter og Gunhild blir det også – det viser jo at det egentlig er han som er VIP personen og tiltrekker seg alle disse vippene. (Skulle noen lesere, mot formodning, være ukjent med navnene - bruk Google, sjekk også seil-skipet Maltese Falcon....)
Og endelig tar han seg sammen og får bekreftet sitt flimmer – som på en fengslende beskrevet måte går over i atrie-flutter og dette bindet avsluttes nærmest med en Cliff-hanger.  (Nå blir man virkelig spent på fortsettelsen i siste avslutnings-bindet)
Jeg kan ikke referere alt boken  handler om – kjedelig er den i hvert fall ikke, og kan man være enig i alt KB skriver? Les selv – mange vil nok la seg provosere – selv føler jeg det er mye jeg kunne tenkt meg å diskutere i etterkant med forfatteren.
Hvert tiår i denne serien er så omfattende og handlingsmettet at man i utgangspunktet føler det er nesten en umulig oppgave å skrive en kort, logisk, dekkende omtale. Det summer så mange tanker, forestillinger, kanskje også en del motforestillinger i hodet på leseren når man er til veis ende, at man ikke vet hvor man skal begynne. Det er så mye man har lyst til å kommentere og diskutere for KB vet å provosere leseren, selv om han i utgangspunktet gir uttrykk for at han «bare» forteller om sitt «lille» liv i skjæringspunktet med verden forøvrig gjennom et tiår. Og skulle ikke et forrykende innhold begeistre leseren, så vil i hvert fall språkdrakten imponere den kresne leser. Noen dekkende omtale er det umulig å skrive om denne enorme boken - jeg har prøvd å gi noen få glimt inn i den.....

Terningkast:5

Tine har også omtalt Tyvetallet
 
Mine omtaler av noen Ketil Bjørnstad verk:

• Bjørnstad, Ketil: Til musikken, Elven, Damen i dalen - trilogi  
• Bjørnstad, Ketil: Verdens ende 
• Bjørnstad, Ketil: Ensomheten
• Bjørnstad, Ketil: De udødelige 
• Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart
• Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart - Konsert Ringve
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Sekstitallet
• Bjørnstad, Ketil: Boklansering av Sekstitallet
• Bjørnstad, Ketil: Alene ut - dikt 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet I
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet II 
• Bjørnstad, Ketil: Bokbad med Anne Grosvold 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Åttitallet
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Nittitallet 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Tyvetallet 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Siste tiåret