Tittel:Å lese Proust (Att läsa Proust)
Forfatter: Lagercrantz,Olof
Publisert Oslo: Gyldendal, 1993
Språk:Norsk (bokmål)
Antall sider: 157 s.
Oversetter: Niels Magnus Bugge
"Jeg har gjennom flere år lest Marcel Prousts romanverk På sporet av den tapte tid og nesten intet annet. Jeg har stirret ned i dens enorme vev og forsøkt å følge noen tråder. Boken er blitt et hjem for meg og har gitt meg trygghet. De mennesker jeg har møtt, har jeg betraktet i lys av dens skikkelser. Samtidens omveltinger har, slik det har forekommet meg, fremstått klarere for meg når jeg har hatt Proust ved min side. Nå da jeg forlater han, føler jeg meg som et barn som har gått seg vill". ( s.9)
Lagercrantz har begrenset seg til noen utvalgte temaer i denne boken,(se innholdslisten). Han begynner med "Lørdagiaden" - med forfatteren i På sporet som starter skrivingen av et lørdagsepos, lørdagiade: her berettes familiens lille lørdags hemmelighet - de spiser lunsjen en time tidligere enn på andre dager. Dette blir en samlende rutine av en lang rekke andre rutiner som gjennomsyrer hele verket. Hendelsen er forbundet med "hellige ritualer"; noe som kanskje innbyr til trygghet både hos forfatteren og leseren; og det innbyr til at alle kan identifisere seg innenfor disse rituelle rammene:(s.13)
Den mest fremtredende av disse rituelle handlingene er den mystiske, nærmest mytiske "prosessen" med madeleinekakens fortæring etter å ha vært dyppet i lindeblomst-te. Gjennom dette ritualet skapes lykkelige erindringer om barndommen. (Her er det vel også et sterkt innslag av Freuds vekt på å kalle frem i bevisstheten tidligere opplevelser og inntrykk.)
Lagercrantz påpeker at disse ritualene og konvensjonene også kan skjule det virkelige, sanne livet - det blir som en skyggetilværelse, og fernissen, lagene forleder oss: "Vil Proust minne oss om at intet er som vi tror det er?"..."Metaforene er sjelens sprog."(s.17)Kanskje er også Prousts trang til å skrive et ledd i det noen har omtalt som hans "blinde, vanvittige, besatte lengsel etter lykke."(s.18) - og før Proust startet på sitt lange roman epos skrev han til en venn: "Jeg føler hvor tomt mitt liv har vært og ser hundrevis av skikkelser til en roman og tusen ideer som ber om at jeg skal gi dem legemer, som skyggene i Odysséen når de ber Odyssevs om en slurk blod som skal gi dem livet tilbake."(s.18)
Om Proust skaper sine romanfigurer slik og gir de liv, ser det likevel ut til at de stadig synker tilbake til sin skyggeverden. Dette ser man kanskje spesielt når det gjelder fortellerens mor - hele livet bor de sammen i leiligheten i Paris, men ikke desto mindre forsvinner hun ofte ut av fortellingen, hun er på reise, eller det er en eller annen naturlig grunn til at hun ikke er "til stede". Det ser ut til at fortelleren kanskje har vanskelig for å si rett ut at hun er død. Som "skyggemor" vender hun tilbake til livet/romanen - hun blir sett av fortelleren.
Det neste temaet i Lagercrantz' bok er "Katedralen" (s.20).
Kirken Saint-Hilaire i romanen er St. Jacques i Illiers, eller romanens Combray. Denne kirken er sentral såvel i Combray- landsbyen og i Prousts roman forøvrig.
Den engelske kunstkritikeren og sosial-reformatoren John Ruskin blir også koblet til Prousts forkjærlighet for kirker.
Samtidig som han blir en slags fars-erstatning for Marcels virkelige far som har fått liten plass i romanen: "Min far næret forakt for arten av min intelligens", (s.20) - og Lagercrantz peker på at en slik forakt er vanskelig å bære; slik er fars-hengivelsen i stedet rettet mot Ruskin. (I romanen er vel Swann den som kommer nærmest Ruskin). Proust og "fortelleren" er sterkt opptatt av denne Ruskin og hans interesse for gotikken og katedraler - ja, så opptatt av dette at han nærmest dro ut på en pilegrimsreise etter Ruskins død for å beskue de katedraler Ruskin hadde beskrevet.
Og katedralene blir gjerne personifisert på en måte: Portalen til katedralen i Rouen blir lik en liggende skikkelse, og kirken utenfor Combray, Saint-André-des-Champs med alle sine gotiske skulpturer, laget på bakgrunn av levende modeller - slik at fortelleren i Prousts roman kan kjenne igjen romanfigurene i disse statuene. Slik blir Saint-André-des-Champs "en metafor for Prousts roman. På sporet av den tapte tid er bygget med en katedral som modell."(s.23)
"Tjenestepiken og kjærligheten" (s.26) :
"Musikkverket:" (s.32)
Lagercrantz peker på Prousts roman som et livsverk og som et musikkverk, symbolisert ved den figurative komponisten Vinteuil og hans sonate. Livsverket består av temaer, slik som i musikken. "Marcel Proust befinner seg i samme situasjon som Dante, og hans villdyr, som han ikke kan passere, heter Homoseksualiteten, Jødedommen og Moren" - sier Lagercrantz, og "som Dante mestrer han problemet ved å gå en omvei, og det er den som blir hans roman." (s.32-33) Disse temaene er representert av rollefigurer i romanen: Baron de Charlus blir "bæreren av forfatterens homoseksualitet", Swann står for Jødedommen og stiger frem stadig mer jødisk utover i romanen. "Moren og den farlige fristelse hun utøver, blir kamuflert og forvandlet, men er tilstede i hvert øyeblikk." (Lagercrantz s.33)
Lagercrantz peker på Charles Swann som romanens mannlige ideal - en kvinnebedårer hele livet. Fortellerens svermeriske forhold til Swann sidestilles med Prousts forhold til John Ruskin:
Swann er kunstelsker (slik som Ruskin), og den lettsindige Odette idealiserer han og dyrker gjennom Botticellis kvinneskikkelse Sippora -(Fra Botticellis maleri Moses' fristelser i det Sixtinske kapell) - Swann skaffer seg en reproduksjon av dette maleriet; og fortelleren "studerer Odette slik John Ruskin studerer de gotiske katedralene." (s.39) Swanns lengsel etter Odette sidestilles med fortellerens lengsel etter moren, og det godnattkysset som er så viktig å oppnå.
"Salongene." (s.56)
Her legger Lagercrantz vekt på fortellerens innpass i "salongene", og hvordan han lykkes med dette. Det er kontakten med vennen Robert de Saint-Loup og hertugfamilien de Guermantes som er "inngangsbilletten" her. Denne "higen etter salongene" er vel ganske ironisk fremstilt av Proust: "Sosietetens mennesker er, slik Proust skildrer dem, ofte latterlige, skremmende, grusomme og tankeløse. Men de er på en patetisk måte fanget i etikken og vekker forsåvidt medfølelse." (s.64) det ser ut til at Proust lar disse "opphøyde" karakterene miste glansen etter hvert utover i sitt verk.
"Mormors død." (s.73)
Fortellerens mormor er en betydningsfull karakter i verket, og hennes død har også en sentral plass i romanen. Lagercrantz peker på de motstridende følelser fortelleren har overfor henne: kjærlighets-følelse, men også skyldfølelse for den tid hun har ofret på han i form av pleie, omsorg og bekymring. Tiden rundt hennes død, med opptrinn av leger og ritualer er mesterlig skildret. "Her får vi servert noe av det mest fremragende i dødsdiktningens historie."(Lagercrantz s.75)
"Baron de Charlus." (s.80)
Den fjerde delen av "På sporet" har fått tittelen Sodoma og Gomorra. (Etter de de to demoraliserte byer i Første Mosebok som fikk sin straff fra Gud.) "Hos Proust står Sodoma som symbol for menn som elsker menn og Gomorra for den lesbiske kjærligheten."..."Dermed hadde han allerede i utgangspunktet felt en dom over dem som «elsker mot naturen» og som han selv tilhørte." (s.80)
Den mest fremtredende av de mange homoseksuelle i romanen er Baron de Charlus; denne personen opptrer fordekt og mystisk i flere kapitler i romanen før hans "egenart" åpenbares for fortelleren og leseren. "I romanen derimot elsker forfatteren bare kvinner og fordømmer homoseksualiteten som en last."(s.85) Lagercrantz peker på dette "dilemma" for Proust og at han selv "hørte til de fordømte i Sodoma, men at han for enhver pris ville skjule det." (s.86)
Proust-biografer har trukket frem at Proust var forelsket i kvinner som ung uten å ha seksuelle forhold til dem; og at han etter hvert hadde "mange heftige, svermeriske vennskapsforbindelser med menn...." (s.85)"En promiskuøs tendens var fra begynnelsen av tilstede i Prousts personlighet, og mot slutten av hans liv tok den muligens overhånd." (s.85)
"Albertine." (s.105)
I romanen er Albertine fortellerens store kjærlighet, men på en mystisk måte er hun sannsynligvis en mann i kvinneklær - lik maleren Elstir som har fremstilt Miss Sacipant slik at fortelleren er i tvil om modellens kjønn.(Modellen var Odette, Swanns kjæreste)(s.106)
Fortelleren har vel også sine tvil om Albertines tilbøyeligheter - han mistenker henne for en erotisk, lesbisk legning. Dette fører til at hun blir en fange i fortellerens foreldrehjem i Paris, og blir nærmest behandlet som en slavinne eller husdyr. (Dette innleder romanverkets femte del: "Fangen.")
I sitt fangenskap går hun på en mystisk måte over i flere andre skikkelser - blant annet en mannlig tjener fra Prousts hjem, likeså går hun inn i rollen som moren som nekter han et godnatt-kyss. Slik blir fortelleren ulykkelig og opprørt som i barndommen. I det hele tatt er fortellerens kjærlighet til Albertine en eiendommelig affære:"Det intime samlivet mellom de to elskende er omgitt av et slør......Det forekommer ingen skildring av normalt seksuelt fellesskap, men det blir sagt at de hengir seg til dristige erotiske fantasier." (s.115) Likevel er eiertrangen og sjalusien fortelleren føler overfor Albertine å sammenligne med "den fulle besittelsen av den elskede, det samme tyranniske krav som fortelleren som gutt følte overfor sin mor. Kjærligheten blir til lutter smerte fordi elskeren forlanger noe som intet menneske på jorden kan gi han - noe som befinner seg utenfor tid og rom. Sett i et slikt perspektiv er Albertine et symbol på det uoppnåelige." (s.115-116)
Fangenskapet ender med at Albertine reiser og romanens del "Uten Albertine" begynner - og fortelleren tar i bruk lokkemidler for å få henne tilbake - men plutselig kommer meldingen om at hun er død etter et fall av hest på en ridetur. "Fortellerens sjalusi overlever Albertines død. Det overrasker ikke, for det er sjalusien elskeren elsker og ikke dens gjenstand." (s.116) I etterkant dveler han i sjalusien og gransker Albertines liv og affærer, avslører "syndige" episoder fra hennes liv som lesbisk. - Og vi ser igjen at Proust ikke skriver om det han egentlig kunne skrevet om, alt er fordekt og noe annet ligger bak....
"Det Jødiske." (s.125)
Lagercrantz påpeker at Marcel Proust har et jødisk utseende etter sin jødiske mor, men at han ikke har gitt fortelleren noe jødisk preg; karakteren Swann derimot er jøde. "Proust befinner seg hva det jødiske angår i samme situasjon som overfor homoseksualiteten. Han besitter kunnskap hvis kilde han ikke vil redegjøre for." (s.125)
Lagercrantz sier: "Hvis Prousts roman hadde kommet ut i våre dager med nåtidens skjerpede oppmerksomhet overfor antisemittismen, er det fare for at Proust ville ha råket ille ut." (s.126) Proust fremstiller blant annet den jødiske familien Bloch i romanen på en usympatisk og latterlig måte. Lagercrantz:"Kanskje har Proust valgt å harselere for å overvinne sin skyhet overfor det jødiske." (s.127) - eller var det jødiske kanskje noe han skammet seg over, på linje med homoseksualiteten. Karakteren Swann står imidlertid i en mer opphøyet posisjon fordi han tilhører overklassen og er godt assimilert i det franske samfunnet. Dreyfus-saken har også fått sin plass i romanen, her drister Swann seg til å si at han tror på Dreyfus' uskyld - mens "fortelleren" derimot forholder seg kjølig til spørsmålet om Dreyfus er skyldig eller ikke. (Egen kommentar: Her taler vel Proust igjen med en "dobbel-stemme" - interessant å se at Proust faktisk "live" støttet Dreyfus; et gammelt notat om saken her ; slik at dette med antisemittisme i "På sporet" er vel nærmest ironisk ment og en anskueliggjøring av problemet, eller hva? Det forvirrer jo litt at Proust hevdet at han ikke støttet Dreyfus fordi han var jøde, men fordi et hvert menneske hadde krav på en rettferdig retts-behandling - så her er man like langt kanskje i spørsmålet om Prousts forhold til jødedom)
"Fortelleren." (s.141)
Dette er det siste temaet Lagercrantz tar opp i boken sin: "Det finnes tre fortellerplan. Øverst har vi Marcel Proust som er herskeren over hele teksten. Under han står fortelleren, som er Proust med en maske for ansiktet. Under fortelleren finner vi endelig den personen fortelleren forteller om, bokens helt, en yngre og mer uerfaren utgave av ham selv. Man kan aldri være sikker på hvem av de tre man står overfor." (s.142)
Som en avslutning tar Lagercrantz for seg alderdom og død, og alle de som dør i verket til Marcel Proust. (s.147)
Denne boken til Olof Lagercrantz ga meg egentlig en fin utdyping av det jeg allerede hadde funnet ut om Proust og roman-verket hans. Man kan vel få en hel del ut av Lagercrantz sine nedtegnelser uten å ha lest "På sporet", men jeg føler at jeg forstår mer av dette nå når jeg har lest en god del av hele romanverket.
Posts
.png)
