Tanker om bok - Jamie Ford: Hotel on the Corner of Bitter and Sweet

Jeg hadde lydboken på engelsk med stemmen til Feodor Chin. Jeg skal også lytte til den norske lydboken, med innleser Anders Ribu.
Boken er utgitt: 2009
Originaltittel: The Hotel on the Corner of Bitter & Sweet
Norsk: Hotellet på hjørnet av bitter og søt
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Pentagruel
Antall sider: 284
Jeg ble litt nysgjerrig på denne romanen fordi jeg skjønte den omhandlet en tid og et tema i amerikansk historie som jeg visste for lite om, dessuten var det interesse for den i lesesirkelen. Jeg hadde "fortanker" om den som en "sweet" story i kategori med mange lignende...men jeg ble faktisk positivt overrasket. Dette er Jamie Fords debut roman. Se nærmere hans web-site med en del bakgrunns-stoff.

 
Åpningen starter i "nåtid" 1986 utenfor The Panama Hotel der hovedpersonen Henry Lee forstår at en ny eier åpner hotellet og gjør tilgjengelig eiendelene til japanske familier. Familier som ble oppsamlet og sent til interneringsleir i 1942 da amerikanerne kom i krig med Japan etter angrepet på Pearl Harbour (desember 1941). Dette skjedde i virkeligheten også.
120000 mennesker av japansk opprinnelse ble sendt til internerings leire i Idaho, Arizona, California og andre stater - de fleste av dem var "med skam å melde" amerikanske statsborgere. På kort varsel ble hele det japanske samfunnet i Seattle oppsamlet og alle eiendelene deres ble lagret ett eller annet sted, slik altså her i Panama Hotel.

Spesielt en japansk parasoll vekker minner hos Henry. Han bringes tilbake til 1940-tallet som kinesisk annen-generasjon er han i 12-årsalderen og på vei til å bli "amerikaner" med de vanskene det innebærer for den kinesiske minoriteten i Seattle, Washington. Hans beste venn ble Keiko Okabe på samme alder, men hun var etnisk Japansk også på god vei til å bli "amerikanisert". Forbindelsen kineser-japaner var vel like problematisk i 1942 som forbindelsen "amerikaner"-japaner. Henrys far har et inngrodd hat til japanerne, her ligger det store mangeårige konflikter til grunn i forholdet Kina-Japan, og de er også overført til det "nye" landet. Men til tross for "fedrenes synder" oppstår det et utrolig fint vennskap mellom Henry og Keiko, dette er varmt og vakkert skildret. Likeså det livslange vennskapet som knyttes mellom disse to og den fargede musikeren Sheldon.

Når Keiko blir internert med hele den japanske "forræderske" befolkningen blir disse to skilt fra hverandre i førti år...de kan i starten bare håpe på at krigen tar slutt og at en forsonende vind en gang skal blåse over USA og resten av verden og at krigens konflikter og motsetninger skal være glemt, i hvert fall gjemt. (Rose-Marie har mer omfattende innholds-referat) 

Henry hadde ikke noe valg, mente han, enn å ta farvel med Keiko da hans nasjonalistiske far var så uforsonende når det gjaldt omgang med japanere. Det var først ved farens dødsleie at Henry skjønte at faren hadde "fikset" livet hans ved å hindre brevkontakt med Keiko...den "rette" kinesiske piken han hadde giftet seg med ble nok en god kone og god mor for Marty, og Henry var glad i Ethel...men han hadde aldri glemt Keiko.

Når Ethel er død, når Panama Hotel er tilgjengelig for leting etter fortiden graver Henry etter denne i den støvete kjelleren. Og det blir et møte med fortiden.....

Hvor også nå sønnen Marty og kjæresten hans Samantha er med han til Panama Hotel for å lete etter fortiden. Spesielt er det en "minnenes" grammofonplate han er på jakt etter...og sannelig finner de den ikke. Den er brukket i to. (Men vi ser at det dukker opp en til som Sheldon kan lytte til når "kvelden" er kommet for han - faktisk veldig fint skildret uten å bli for tåredryppende sentimentalt)
Dette er en fin historie om vennskap, kjærlighet, utholdenhet til tross for plikter og foreldre-lojalitet...og ikke minst tilgivelse og det å elske i stedet for å hate. Fint skildret er også far-sønn forholdene i to generasjoner ....her er det nytt håp og nye tider med Marty, Henrys sønn. Selv om han ikke er så fremtredende i romanen får han en betydnings-full rolle.
Man kom lett inn i "storyen" i denne romanen synes jeg, man blir engasjert, og kjedelig er den i hvert fall ikke. Språket flyter lett og til å handle om mimring og søt kjærlighet etc så synes jeg den unngikk å havne i "klisje-fellen"...og en annen fordel som gjorde romanen lettlest: den hadde et enkelt og oversiktlig persongalleri som var lett å holde styr på, og skiftingen frem og tilbake mellom 1942 og 1986 fungerte utmerket.
Dette med Japanske immigranter til USA og hvordan de ble behandlet under og etter krigen visste jeg noe om, men at det var så ekstremt ante jeg ikke. Det gjorde meg nysgjerrig på å vite mer om dette, og det ser ut til at forfatteren har holdt seg nær opp til de faktiske forhold her. Sørgelig at slikt skjedde...og ikke minst at slikt skjer i en eller annen form flere steder i verden i dag...vi burde lære av historien, slik kan "Hotellet" være en viktig roman og vekker...men menneskeheten fortsetter å handle irrasjonelt i mange sammenhenger.
Forfatterens etterord:

Min vurdering av denne romanen: 5

Se også filmen Snow falling on Cedars med relevant tema