Tanker om film - Shine: filmen om pianisten David Helfgott

Tittel: Shine

Regi: Scott Hicks

Produsent: Jane Scott

Manus: Jan Sardi

Foto: Geoffrey Simpson

Musikk: David Hirschfelder

Produksjonsland: Australia, Storbritannia

Produksjonsår: 1996

David Helfgott spilt av Geoffrey Rush - Peter (David's far) Armin Mueller-Stahl - David Helfgott (som ung) spilt av Noah Taylor - Gillian Helfgott spilt av Lynn Redgrave

Noen bilder fra filmen: 

 

Filmen er basert på den usedvanlige livshistorien til den australske pianisten David Helfgott, og kan sies å være en film om kjærlighetens destruktive sider men også dens "legende" sider:- et tragisk liv på noen måter: en fars destruktive "kjærlighet", og en kones "legende" kjærlighet; og filmen om dette geniet blir en fantastisk opplevelse; positiv og livsbejaende tross alt….i tillegg kan en lytte til storslått musikk.

Scott Hicks hadde sett Helfgott spille i 1986 og måtte bare lage denne filmen om hans liv. I 1990 hadde han et manuskript ferdig godt hjulpet av David selv og hans kone Gillian.

Jan Sardi fullførte manuskriptet.

David, født i Melbourne 1947, vokste opp i en forholdsvis fattig, australsk familie, faren var merket av 2.verdenskrig og sikkert også egen oppvekst. Han har ambisjoner for sønnen - "Always win" sier han. Faren kjører sitt eget løp, besatt av musikk, og uten tanke for David og det som er best for ham. Han prøver å gi han den musikkundervisningen og de mulighetene han selv ikke fikk. Faren er ikke lett å tilfredsstille, han krever det ypperste av sønnen og hans "kjærlighet" gir seg utslag i tyranni og fysisk avstraffelse. Det blir ingen normal oppvekst og barndom….han blir også nektet det han ønsker: å benytte stipend han får til å dra til Amerika…når han får tilbud om opptak ved Royal College of Music i London, drar han til tross for at faren da ikke vil ha mer med han å gjøre. Faren brenner utklippsbøker han har laget om sønnen og "fjerner" han fra familien. På musikk-skolen utmerker han seg som et stort talent på linje med Horowitz. I filmen bryter han sammen under en storslått konsert hvor han mesterlig spiller farens store drøm (Sergei Rachmaninov, Concerto No.3, Opus 30). Han ender på psykiatrisk klinikk i 1970, får elektrosjokk og ni års opphold. Her blir han oppdaget av en lege som er interessert i musikk, hjulpet ut i livet igjen får bo privat, kommer tilfeldigvis inn på en bar hvor han begynner å spille til alles forundring…full jubel - man får tårer i øynene….og gjestene strømmer til i baren og faren kan lese om han i avisene - under overskriften "David Shines".

I filmen er det lyspunkter med de forståelsesfulle menneskene som hjelper David, det er spillelærerne hans, og det er andre som vet å verdsette han som menneske selv om han er psykotisk…han er likevel en glad person som skaper liv og humør rundt seg; til tross for at  han gjør de merkeligste ting som resulterer i oversvømmelser, rot og kaos og noter i svømmebasseng som må tørkes med hårføner og strykejern før en konsert osv. På baren hvor han spiller, møter han Gillian og hun ble hans trofaste livsledsager  som hjelper han videre i livet.(Gillian Helfgott har skrevet Love You to Bits and Pieces : Life With David Helfgott)

I filmen kommer også faren og besøker han når han har lest om han i avisen. - "Du er heldig David", sier han "Ingen kommer til å være like glad i deg som meg". Faren forteller også at da han var gutt kjøpte han en fiolin for penger han hadde tjent. "Vet du hva som skjedde med den?" spør faren…og svaret får vi ikke….men man kan jo tenke noe om en annen streng og tyrannisk far. Det blir en slags forsoning, faren skjønner kanskje om han ikke har ødelagt pianoet til David så har han på mange måter ødelagt livet hans. Han går ut av Davids liv, og neste gang han "møter" faren er det ved graven hans.

Med Gillians hjelp og sikkert også en del medisinering, i 1984 står han på musikk-podiet igjen - jubelen etter fremføringen er enorm og han gråter selv - moren og søsteren er i salen og filmen får et utrolig høydepunkt.

Mulig filmen ikke helt følger det som skjedde i Davids virkelige liv, men i det store og hele gir den nok et dokumentarisk bilde av denne utrolige pianisten. Han har holdt store konserter over alt i verden til tross for sin sykdom og nærsynthet, sin uavbrutte pludring og snakking med seg selv.

Og musikken er fortsatt det viktigste i livet hans, han har sagt i et intervju: "Når jeg spiller, så er jeg i himmelen - og i helvete. Jeg føler at jeg går inn i en annen verden. Det er der jeg bor.»

En nydelig film, man blir revet med - det er rom både for tårer og latter - et utrolig liv - og så all den glimrende musikken i tillegg.
For meg ble dette en opplevelse vurdert til terningkast:6 
Hyggelig  mail-respons fra ekteparet også:

Her er  web-site'n til den virkelige David, mye interessant stoff og bilder.

At home with David Helfgott

Her er han live i jubelen:(David Helfgott's standing ovations at Konzerthaus Vienna)

Video-klipp fra filmen: