Wednesday, 7 March 2012

Tanker om bok - Linn Ullmann: Det dyrebare

Tittel: Det dyrebare
Forfatter: Linn Ullmann
BN:  9788249505395
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
Format: Innbundet
Utgitt: 2011
Sider: 389
Her er det både lest og lyttet...Jeg brukte også lydboken fra Lydbokforlaget - innlest av Gisken Armand. -
Det dyrebare av Linn Ullmann trenger ingen begrunnelse for at den er valgt og lest...men jeg velger å gi flere grunner til at dette ble "Februar-boken" i 2012:
  • Jeg synes  Linn Ullman er en gjennomført dyktig forfatter, jeg har lest hennes tidligere utgivelser.
  • Vi valgte dette som februar-mars bok i vårt Litterært Forum
  • Jeg fikk romanen i en "konkurranse" på Facebook
  • Jeg leste en del intervjuer og fant at her var det temaer som interesserte meg.
Og ikke minst, forfatteren har stått frem i mange intervjuer, debatter og artikler og vist seg som en innsiktsfull, klok, og sympatisk ung dame:

Den Norske Bokdatabasens omtale:

Forfatteren Jon Dreyer sliter med skrivesperre og er stadig utro mot kona Siri Dreyer-Brodal, som er en dreven kokk og restaurantinnehaver. Problemene startet da familiens barnepasser, Mille, forsvant sporløst, for så å seinere bli funnet død. Siri, på sin side, er bekymret for moren, Jenny Brodal, som har begynt å drikke igjen etter å ha vært tørrlagt i tjue år. Og verken Jon eller Siri vet hva de skal gjøre med den vanskelige datteren Alma.

Forlagets omtale:

Jon Dreyers liv er i ferd med å rakne. Det store litterære prosjektet hans skulle vært fullført for flere år siden. Han kjemper med skrivesperre og er stadig utro. Alt begynte, tenker han, da nitten år gamle Mille forsvant uten et spor, for så å bli funnet død to år senere. Jons kone, Siri Dreyer-Brodal, er en dreven kokk og restaurantinnehaver som har sine egne stridigheter å overkomme. Ikke bare er hun gift med en troløs mann, men hvordan skal hun forholde seg til den sterke og utrøstelige moren, Jenny Brodal, som bestemmer seg for å begynne å drikke igjen etter å ha vært tørrlagt i tjue år, akkurat i tide til den lenge planlagte 75-årsfeiringen? Og verken Jon eller Siri aner hvordan de skal håndtere den uforutsigbare og uregjerlige datteren, Alma. Milles forsvinning og uvissheten om hva som skjedde, preger alle som var berørt av henne. Gradvis avdekkes en historie om kjærlighet og grådighet, om hemmelige liv og smertefulle forbindelser. Linn Ullmann har skrevet en besettende, beksvart og humoristisk roman om sorg og overlevelse, om en familie som blir offer for sine egne hemmeligheter og om en brutal forbrytelse - men også en fortelling om å fortelle: om hvordan liv diktes opp og om, igjen og igjen.

Mine tanker om Det dyrebare:

Man starter med en eldre dame som nøler med å ta på seg sine sandaler for motvillig å delta i sin egen fødselsdag som datteren har satt i gang å arrangere.....
Her er det litt forvirring til å begynne med…man hopper i tid, eller man går i sirkler, snarere spiraler…og så oppdager man ideen og konstruksjonen etter hvert…den er jo bare genial.
Persongalleriet er overkommelig lite…forfatter med skrivesperre, nokså sentral familiefar i en nokså "sprikende" familie, kona Siri med problematisk forhold til sin mor Jenny…som avsløres etter hvert, og Siri igjen med sitt problematiske forhold til datteren Alma, og til ektemannen…den andre datteren i familien er nokså anonym, for hun er vel forholdsvis uproblematisk…men nettopp derfor føler jeg at dette barnet faktisk er forsømt.....
Så har vi Mille, au pair eller barnepike i familien….og hele historien spinnes rundt henne som et slags binde-ledd eller katalysator for hele plottet.
Her er det "gjengangere" i to familiegenerasjoner også…to vanskelige, problematiske mor-datter-forhold.. Siri og hennes forhold til moren Jenny som ikke fungerer…eller kommunikasjonen som stoppet helt da Siris bror forsvant, druknet…og Siri har vel skyldfølelse for dette, og moren klandrer vel henne også for det som skjedde…her antydes det, forfatteren  skriver ikke i detaljer her…og det gir en fin, spennende effekt.
Det kompliserte, mor-datter forholdet er der også i neste generasjon, mellom Siri og datteren Alma….Siri har heller ikke kontakt med den eiendommelige, fascinerende datteren sin, men på slutten av romanen ser det ut til at Siri prøver å bøte på dette ved å presisere at Alma ikke har skyld i Milles død…slik Siri selv har båret skyld for brorens tragiske drukning.
"Spiralene" i romanen avslører mer og mer - en genial konstruksjon på denne romanen. ..spenningsmomenter som gir den et snev av "Krim-image", men her går nok handlingen på det dypere, psykologiske plan….det er menneskelige relasjoner som står i sentrum, og hvor vanskelig det er å leve sammen, og å nå frem til hverandre..det gir en gjennomstrømmende trist og sørgelig stemning..men det er en realistisk skildring - slik er det bare  -  her føler man sterkt at "Det er synd på menneskene" (Som Strindberg lar gudedatteren Agnes si når hun stiger ned til jorden og betrakter menneskene)
Personskildringene i denne romanen er grundige…selv ble jeg mest fascinert av Alma, man lurer på hvordan det vil gå dette intelligente barnet i fremtiden, hun har noen skremmende sider ved seg også…hennes tydelige sjalusi og klarsyn når det gjelder farens beundrende blikk på Mille…..skremmende med den slimete sneglen hun putter i Milles seng, og det topper seg når hun ikke gjør mer for at Mille som ligger i veikanten blir tatt med hjem i bilen…
Forholdet mellom Siri og Jon er også avslørende skildret…her kommer kontrastene mellom de gode, lykkelige stundene og de kalde, tause, smertefulle, "adskilte" stundene klart  frem for leseren…savn, lengsel, misforståelser, løgner, forstillelser, utroskap og menneskelige svakheter er "hjerterått" skildret. Og som leser kjenner man nesten på kroppen fortvilelsen hos foreldrene fordi de ikke forstår, eller så lett kan være glad i denne "rare" datteren som gjør så mye merkelig. Linn Ullmann får oss til å forstå foreldrenes skam, skyldfølelse og forvirring fordi de ikke greier å ha de rette foreldre-følelsene for Alma..litt skremt av henne er de vel også.
At en del av hovedpersonene har sine synlige uskjønnheter, eller "misdannelser" (Siri en ryggskjevhet, Irma en stor, uformelig kropp osv) -  understreker deres indre skavanker og utilstrekkelighet  - de mangler evnen til å nå hverandre, støtte hverandre, evnen til medfølelse og trøst, her er det mange som avslører sin utilstrekkelighet både når det gjelder egen personlighet, og med evnen til å strekke til overfor andre, bokstavelig talt: de mangler evnen til å strekke ut en hånd til hverandre, til andre.
Sterkest inntrykk gjør skildringen av foreldre som ikke greier å kommunisere med sitt barn eller gi kjærlighet til et krevende barn som Alma….og Lind? Hun var jo enklere å ha med å gjøre så her slapp man "billigere unna".
Jeg synes Linn Ullmann har skapt en veldig interessant og fascinerende skikkelse i denne Alma….her er det kanskje rom for en oppfølger?
Aner vi en slags forsoning og håp i avslutningen av romanen? Er det et "forsoningens måltid" som blir fortært mellom Almas og Milles foreldre….med Alma til stede..har Milles død vært et slags offer for en "åpenbaring" og erkjennelse? Vil familiemedlemmene kunne forstå hverandre bedre, nærme seg hverandre?  Her er mange ubesvarte spørsmål...vil familien vokse på dette, var Milles død et offer som skulle til for å få familiemedlemmene til å nærme seg hverandre..eller vil de bare fortsette på samme måte og leve i hver sin bås så å si?Jeg velger å tro at det er et slags håp i dette "måltidet" - jeg fikk litt assosiasjoner til nattverds-måltidet også jeg....


Noen tanker rundt tittelen "Det dyrebare" og symbolikken:
Romanens tittel fikk en dypere mening i ettertid - Det dyrebare - her tolket jeg det dithen at det er viktig å fokusere på det som er verdier i livet, medmenneskelige verdier, ta vare på hverandre, se hverandre; og verne om det som er viktig i forholdet mellom mennesker - ektefeller, foreldre-barn osv.
Her er kanskje dette med skatten som graves ned en viktig handling som fikk meg til å tenke: Det dyrebare som man er redd for å miste bevares det, tar man vare på det ved å grave det ned - er det ikke bedre man verdsetter det når det er der blant oss - Mille ble også gravd ned, ble hun verdsatt nok da hun levde? Da hun var au pair i familien? - (Et sidesprang: Ingrid Sletten fra Sillejord hadde også noe verdifullt som hun gjemte bort for å ta vare på det - en liten lue av farget ull - men hva skjedde når den bare ble gjemt bort og ikke brukt? Bjørnson skjønte nok også dette "Det dyrebare" må man verne om og "bruke", verdsette det der og da….)
 
Mine tanker om denne romanene blir ganske utilstrekkelige, for den inneholder så mye man kan tenke på, drøfte, undres over.....den er verd å lese.

 

Og jeg vil faktisk vurdere den til terningkast: 6

03.12.2014:Linn Ullmann hos Brenner og Bøkene

5 comments:

  1. Interessante betraktninger Randi- Mye å tenke på som du sier, mange temaer som blir berørt. Jeg likte denne boka godt, og har kjøpt meg en ny roman av Linn Ulmman på salg: Et velsignet barn. 59 kr på cdon.com

    ReplyDelete
  2. Ja, jeg synes hun er dyktig...Romanen Nåde for eksempel var gripende og innsiktsfull.

    ReplyDelete
  3. Linn Ullmann er knallgod, jeg har likt alle bøkene hennes veldig godt. Hun skriver annerledes og tar opp nære ting.

    ReplyDelete
  4. Fint å høre at mange liker henne...synes nesten hun er under-estimert jeg.

    ReplyDelete
  5. Ja, Janicke...nære og viktige ting:
    Det jeg liker ved alle Linn Ullmanns romaner er at hun tar opp viktige verdispørsmål....og så er hun perfeksjonist og gjør et dyktig skriver-håndverk i tillegg, det er gjennomført "teknisk", lite er overlatt til tilfeldighetene...kanskje nesten litt for mye av det gode her.

    ReplyDelete