Monday, 27 May 2013

Tanker om bok - Geir Lippestad: Det vi kan stå for

Tittel: Det vi kan stå for
Forfatter: Geir Lippestad  i samarbeid med Jon Gangdal
Sider:196
Innbinding:Innbundet
Utgivelsesår:2013
Målform:bokmål
ISBN:9788203293948
Forlag:Aschehoug


Forlagets omtale:

Ikke mange hadde hørt om Geir Lippestad før han 23. juli 2011 påtok seg å være forsvarer for norgeshistoriens verste massemorder. Innledningsvis ble den ukjente advokaten møtt med mistenksomhet - ja, hat og raseri. Hva slags menneske var det som tilsynelatende uten betenkeligheter kunne si ja til et slikt oppdrag? Selv advokatkolleger rynket brynene. Hvilken kompetanse hadde han nå egentlig?

I denne boken reflekterer Geir Lippestad over verdiene som har styrt forsvarergjerningen og hans øvrige livsvalg. I bunnen ligger en urokkelig tro på menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet. Disse prinsippene er ufravikelige; rettsstaten må omfatte alle, uten unntak - selv de som vil den til livs.

Lippestad forteller åpent om hvordan hans menneskesyn ble formet gjennom skjellsettende opplevelser i ungdommen, og senere gjennom omsorgen for åtte barn, hvorav to er funksjonshemmet - det ene i perioder livstruende.

Før og under 22. juli-rettssaken ble både det norske samfunnet og sakens aktører stilt på store etiske og moralske prøver. For Lippestad og forsvarerteamet hans var forholdet til klienten ekstra utfordrende, til tider uforutsigbart. Samtidig måtte de håndtere et enormt mediepress fra inn- og utland. Lippestad valgte å møte både journalister og andre interesserte med det han kaller "verdibasert kommunikasjon". Det var et grep som falt helt naturlig, og som han drøfter utførlig i boken. Et mål på hvor vellykket det var, kan være at Geir Lippestad ved siste årsskifte ble stemt fram som "Årets navn" i flere av våre riksaviser.

"Kanonbra ... 'Det vi kan stå for' er en klok bok om verdier, et forsvarsskrift for det flerkulturelle Norge ..."
Stian Bromark, Dagsavisen 

Informasjon på forlagets side. 
Dagbladet Kultur

Mine tanker om Det vi kan stå for:

Geir Lippestad har skrevet denne boken i samarbeid med Jon Gangdal
Innholdslisten ser slik ut:
Som mange andre må jeg vedgå at jeg ble en stor beundrer av Geir Lippestad fra første stund han stod frem i media og hadde tatt på seg vervet som forsvarsadvokat i "Breivik-saken"
Derfor var det nå i etterkant av stor interesse å lese hans "opptegnelser" etter avsluttet rettssak.
I forordet til boken legger han vekt på "et felles verdigrunnlag"  - som i våre dagers samfunn er av aller største betydning om man skal få til et fungerende fellesskap - "vi må finne det som forener oss i stedet for å fokusere på det som splitter oss" - kloke ord av Geir Lippestad - som ser ut til å ha kommet styrket ut av denne lange "rettsaks-perioden"

Han har kommet igjennom dette med troen på politiet i behold og med troen på domstolene og rettsapparatet i behold.  Likeså virker det som privatlivet hans med den store familien har greid påkjenningen av arbeidspress og mediastyr. Og troen på menneskeheten har han også i behold - han får tydelig frem i boken at det var viktig å behandle klienten Anders Behring Breivik som et menneske - fordi HAN også er det..
Lippestad ble en verdig utøver av rettsstatens prinsipper, uten å bli et talerør for terroren og de grusomme handlingene hans klient stod for.
Han får godt frem i boken hvor krevende denne perioden ble både arbeidsmessig og familie-messig, etter saken kunne han si: "Nå er det som om livet kan begynne på nytt. (s.17)
I boken får vi også et innblikk i "En forsvarer blir til" - om det som kanskje allerede i barndommen la grunnlaget for hans yrkesvalg.
Jeg synes dette var positiv  lesing fra et positivt menneske - personlig og privat var det, men det overskred aldri en grense til noe sentimentalt, eller altfor nærgående. Lippestad ble gjennom denne rettsaken både beundret og respektert av svært mange - og dette bilde av han  synes jeg bare blir forsterket gjennom boken.

Vi får inngående kjennskap til hans reaksjon på ABB's detaljrike forklaring av alt rundt forberedelser og terror-handling - og hans forundring over ABB's uberørthet av det som hadde skjedd - Lippestad innrømmer at han måtte "legge inn filtre" når ABB's beskrivelser ble for grusomme og groteske - og grotesk føltes vel også ABB's dagligdagse forespørsel under beretningen om å få litt mer pizza og cola, og hans bekymring om et lite sår på en finger…
Jeg føler ikke at ankepunktene mot Lippestads bok - om at han har vært illojal mot sin klient og brutt taushetsplikten - er rettferdig. Jeg kunne ikke lese noe inn her som ikke hadde kommet frem i media og under rettsaken tidligere -
Personlig mener jeg at Lippestad med god samvittighet kan si "Det vi kan stå for"
Noen andre mener noe annet - kan ikke si meg enig med denne.

Jeg er nok mer enig med Stanghelle
Håp
En positiv slutt på boken - at vi må aldri slutte å ha troen på det gode i livet - det gode i menneskene.......

Vanskelig å vurdere denne boken med terningkast, slik jeg vanligvis gjør på romaner - men jeg vil fremheve den som en viktig bok å få med seg i etterkant av denne tragiske hendelsen i vårt land - Klar, velskrevet og viktig i samfunnsdebatten, slik sett vuderer jeg den til:5


Siste nytt 31.05.2013:Lippestads bok ikke inn for disiplinærutvalget - en avgjørelse jeg mener er riktig.

Se også min omtale av: 

Friday, 17 May 2013

Tanker om bok - Cicilies Doktoravhandling:The Stage is all the World, and the Players are mere Men and Women. Performance Poetry in Postcolonial Paris

The Thesis - More information

14.september 2012 - målet var endelig nådd for Cicilie - flere år med forskning og arbeid og reiser lå bak doktor-disputasen som ble avholdt denne dagen. Både prøveforelesning og disputas ble gjennomført på en interessant og overbevisende måte - at dagen kom til å bli anstrengende, med program fra tidlig morgen til avsluttende festmiddag var nok noe den høygravide doktoranden hadde regnet med.

Universitetet i Oslo - Sosialantropologisk institutt (SAI) - Det samfunnsvitenskapelige fakultet:
Vilhelm Bjerknes Hus - Foto:RandiAa©
Vilhelm Bjerknes hus var stedet for prøveforelesningen først på morgenen, og etter en kort lunch-pause ble disputasen holdt samme sted. Emnet berører mange felter innen sosial-antropology, psykologi, poesi, kultur og demokrati - stikkordet er Slam-poetry, stedet er Paris. I avhandlingen (se bok-cover) får vi grundig kunnskap om hva Slam-poetry er, hvordan dette "fenomenet" utfolder seg, hvem som er deltagerne, og hvilke temaer Slam-poetry berører, hva slags mennesketyper er "slammere" og hvilken funksjon slam-poetry har. 
Bildet viser Grand Corps Malade. Foto: Cicilie Fagerlid©
"Oppdaget et ekte, kosmopolitisk demokrati (intervju)
Hvor mye må man ha til felles for å kunne leve sammen? Hvordan hjelpe mennesker ut av vold og ensomhet? Hvordan fornye demokratiet? Svarene sosialantropolog Cicilie Fagerlid fant i Paris var overraskende enkle".

På instituttets side står følgende sammendrag:
"Poetisk opprør i Paris
Hvordan kan et poesimiljø som forener førskolebarn og pensjonister, sykepleiere og fengselsfugler – og alt imellom – vise oss hvordan et samfunn kan bli mer demokratisk og rettferdig? Hvordan kan det å dele dikt hjelpe mennesker ut av voldelige forhold, rusavhengighet, psykiske problemer eller ensomhet og meningsløshet?

Antropolog Cicilie Fagerlid dro for å gjøre feltarbeid på sameksistens og tilhørighet i innvandrertette deler av Paris rett før opprørene brakte løs i 2005. På leting etter forklaringer på frustrasjonen og sinnet som hersket, kom hun over det franske slampoesimiljøet.

I barer og kafeer i folkelige bydeler samles alle slags mennesker for å lytte til hverandres dikt. Gjennom handlinger og ord skapes et inkluderende miljø hvor alle kan delta, på så like premisser som mulig. På poesiatelierene hjelper erfarne utøvere unge i forstedene, eldre, hjemløse, psykiatriske pasienter eller simpelthen skrivelystne til å uttrykke seg foran et publikum. Ved å bli lyttet til og bli anerkjent som likeverdige mennesker, gjenskapes det fulle menneskeverdet mange har blitt frarøvet. Disse poetene protesterer slik i praksis mot en republikk som ikke holder sine løfter om frihet, likhet, solidaritet og respekt for alle. Se også bloggen Cicilie among the Parisians

Vitenskapelig sammendrag
How can a poetry phenomenon remedy social injustices and democratic challenges as well as being deeply meaningful for the individual participants? In bars and cafés in popular and cosmopolitan areas of Paris, people of all ages and backgrounds come together to listen to each other’s poems. Together, through words and practice, they create an inclusive, convivial community where freedom and solidarity are balanced. I argue that the ethos which encourages participation on strictly equal terms – equal time, equal acknowledgement – creates an atmosphere of democracy, equality and respect more republican than the Republic itself. Parisian “slam poetry” seeks to bring the life of the individual into the limelight and lets each speak for her or himself, in her or his own singular language. Slam thereby reconciles a strong emphasis on a common humanity with recognition of difference. The research is based on 16 months of fieldwork in Northeast Paris, starting just weeks before the riots in 2005 and ending with the election of President Sarkozy in 2007.

I analyse the performance poetry through various angles. First, I situate the phenomenon in its socio-political home, the highly mixed and rebellious neighbourhood of Belleville. Second, I explore in ethnographic detail the content and organisation of a particular slam session as it unfolds. Next, I present personal accounts of how slamming may serve as personal therapy, letting participants reclaim human dignity and reverse denigrating life trajectories marked by postcolonial discrimination and other kinds of violence and abuse. Furthermore, I aim to grasp the creative force (poiesis) of the sessions through showing how performance, like ritual, can reach deep inside of artist as well as audience and “animate at the deepest level,” as a practitioner phrases it.

By comparing Parisian slam with its counterpart in the United States, where competition and identity politics dominate the scene, I bring out specifically French, Republican aspects of equality and solidarity. Through a retired school teacher's poem of historical injustice, a Cambodian child refugee's poem of his flight to France, a local man's poem about the 2005 banlieue riots and a French Fulani's poem of ancestors' nomadic routes among several other examples, I show how France emerges as a bundle of wide-ranging territorial, ideational and migratory lines and relations, with an inclusive basis for belonging and a broad notion of community. Finally, I position the slam scene within two starkly different perceptions of personhood and (national) community, one relational and open, the other closed and essentialist. I suggest that in Europe today these perceptions compete as answers to the same democratic crisis.

Kontaktperson: Anna Holen
Arrangør
Sosialantropologisk institutt "
 

I felten med Poesi-slam - Foreningen les

Interessant radio-intervju med Cicilie her 

Det hadde vært en begivenhetsrik dag, også for en stolt mor - 
Etter forelesning og disputas var det bare festmiddagen som gjenstod - middagen var privat - derfor ingen offisielle bilder - men mat og drikke var av utmerket kvalitet og talene var mange, lange og inspirerende. Stedet var Litteraturhuset, i Kverneland-rommet - et mindre rom i 2. etasje med plass til ca 40 personer. Rommet er oppkalt etter Steffen Kverneland som har stått for originaltegningen til et stort veggmaleri med norske samtidsforfattere. Maleriet er på hele sju meter og dekker den ene veggen i rommet:
Kverneland-rommet - Litteraturhuset -Foto:RandiAa©

Kverneland-rommet - Litteraturhuset -Foto:RandiAa©


Den pekende hånden på bildet tror jeg tilhører denne mannen uten å nevne navn (utklipp fra mitt foto)

Se også "Begivenhetsrike dager i Oslo"

Saturday, 4 May 2013

Tanker om bok - Henrik H. Langeland: Hauk og due

Tittel: Hauk og due
Forfatter: Henrik H. Langeland
Produsert av: LBF
Først utgitt:.2012
Spilletid: 7t.31min
Antall CDer: 6
ISBN CD: 9788242154835
Innleser: Anders Ribu


Boken er gitt ut på Tiden Norsk Forlag

Forlagets omtale:

Den Norske Bokdatabasens omtale:
Romanen er en fortsettelse av Verdensmestrene og den andre boka om Lars Meltzer.
Forlagets omtale:
Hauk og due er en roman om svik, vennskap og klassereisen vekk fra det borgerlige, i et Oslo ved inngangen til 1990-tallet. En sensommerdag i 1985 skjer det en ulykke som skal kaste lange skygger inn i Lars og Hauks tidlige voksenliv. Kort tid etter forsvinner Hauk fra skolemiljøet. Det samme gjør etter hvert de to andre vennene i barndomsgjengen fra Gulleråsen. Først syv år senere møter Lars dem tilfeldigvis igjen i et bokollektiv på Frogner, på et stadium i livet der han fører en behagelig tilværelse som kjekk og vellykket jusstudent. Gradvis blir han nødt til å erkjenne hva som faktisk foregikk i tiden etter ulykken, og hvordan det har formet ham som menneske. Henrik H. Langeland (f. 1972) fikk sitt gjennombrudd som forfatter med romanen Wonderboy* i 2003. Siden har han blant annet utgitt romanene Francis Meyers lidenskap (2007), Verdensmestrene (2010) og sakprosaboken Fortellekunst (2011). Han har tre barn og bor i Oslo.


*Tilføyelse:
Oppfølgeren Fyrsten er nylig gitt ut, 2013

Foto med tillatelse fra forfatteren, brukt i forbindelse med intervju

Mine tanker om Hauk og due:

(Jeg brukte lydbok-utgaven)
Hauk og due er en  etterlengtet oppfølger til Verdensmestrene. Denne hadde jeg virkelig ventet på. Jeg var spent på hvordan plottet ble fulgt opp og hvordan det gikk med hovedpersonene.
Fra starten av romanen ble jeg litt "irritert" over "arrogansen", oppramsingen av mange "fine" navn og flotte yrkestitler - men det bekreftet jo bare noe av miljøskildringen fra Verdensmestrene. Etter hvert tok romanen en annen retning liksom, slik ble den forskjellig fra "tids-epoke-skildringen" i Verdensmestrene.
Her brettet det seg ut en fortettet skildring rundt det kompliserte vennskapet mellom Lars og Hauk - egentlig ble denne relasjonen mer interessant enn i Verdensmestrene - et slags hat- kjærlighets-forhold.
Vennskapet mellom Lars og Hauk sentreres rundt to viktige hendelser i barneårene - den første er nok mer uskyldig rivalisering rundt Oddvar Brås brukne skistav i 1982 - og  skistav-"spøkelset" som var med i Verdensmestrene, er med i denne romanen også.  Den andre hendelsen som virkelig skilte dem i mange år, var det tragiske som hendte Hauk sin lillesøster på en sommerdag i 1985 - Hauks liv tok vel en mer fatal endring etter denne hendelsen, enn Lars sitt liv - men begge ble preget av skyldfølelsen.
Persongalleriet i Hauk og due er snevret inn, likeså handlingen - fra å være en "sagahistorie" som starter med stavbrekket i 1982 blir Hauk og due en fortettet historie som starter ti år senere, i 1992, og konsentrerer seg mest om det som har skjedd med Lars og kanskje enda mer den vendingen Hauks liv har tatt. De fire vennene Nico, Marius, Hauk og Lars møtes igjen på en fest, og nå er de i tjue-årsalderen. Det som griper meg mest med bok nummer to, er det opprørende, spente forholdet mellom Lars og Hauk - spenningen som lå der i Verdensmestrene kulminerer virkelig i bok nummer to. Dette er glimrende skildret og man kan ikke unngå å bli grepet av det - det er sårt og trist - Selv om romanen har mye humor og flere vittige scener, så følte i hvert fall jeg at dette var en gripende tragedie.
Man blir også grepet av Lars sin nesten desperate leting etter svar på hva som egentlig skjedde ti år tidligere, her synes jeg romanen er veldig interessant…Lars kommer egentlig noe nærmere svarene på "Hva skjedde egentlig", og "Hvorfor gikk det som det gikk med de uadskillelige vennene" - eller spesielt "hva skjedde med vennskapet mellom han og Hauk".
Lars er i en mer moden alder til å forstå ting nå i ettertid - den sterke rivaliseringen mellom de to vennene har vært en drivkraft på godt og vondt, og som et sterkt symbol på dette, står Brås skistav som et trofé - den som besatte dette troféet var liksom den "sterkeste" - Lars' far fikk også en sentral plass i "Hauk-Lars vennskapet"  - dette avsløres enda mer i Lars' retrospektive gransking nå på 90-tallet. Lars så ut til aldri å få nok av farens oppmerksomhet, og det lå vel kanskje også en rivalisering i dette - han hadde på en måte dele farens oppmerksomhet med Hauk.
I Hauk og due er nok Lars den prektigste, mest velutdannede, flinke og veletablerte av de to vennene - men utviklingen hans har dessverre tatt en heller usympatisk vending i bok nummer to. Han er ikke lengre den "likandes" gutten jeg møtte i Verdensmestrene.
Det var ikke akkurat denne hovedpersonen jeg hadde sett frem til i oppfølgeren til Verdensmestrene - historien er for så vidt meget interessant - på det psykologiske plan er dette nesten som en thriller - man undres over utviklingen til disse guttene, og spesielt  forundres man over den kompliserte psyken til Hauk. Språklig så er også romanen høyst elegant, slik Langelands språk alltid oppleves, men strukturmessig synes jeg denne romanen er mye mer "løs i fisken" enn Verdensmestrene. (Og også langt mer ustrukturert enn Francis Meyers lidenskap - som er og blir min Langeland-favoritt - sikkert fordi den så genialt inkorporerer litteraturen i romanens handling)
For meg fungerte det fint at dette ble romanen om Lars og Hauk, og hva som har skjedd med dem som mennesker og hva som har skjedd med dem som venner - den samfunnsmessige siden av 1980-90 tallet forsvant nok i denne romanen, man fikk liksom ikke i "pose og sekk", og noe gikk slik tapt her - kanskje blir dette rettet opp i en tredje oppfølger?
Konklusjonen min er at dette ble en høyst lesverdig og interessant roman, med en skildring av to hovedpersoner som man ikke så lett glemmer - likevel - denne virket ikke så "hel" og gjennomarbeidet som de andre Langeland-romanene jeg har lest - men når det er sagt: jeg hadde stor glede av å lese oppfølgeren til Verdensmestrene.

For meg ble dette terningkast:5-/4+

Mine andre omtaler av Henrik H. Langeland: