Monday, 19 November 2018

Tanker om bok - Zeshan Shaker: Tante Ulrikkes vei

Den er morsom, den er alvorlig, den er moderne, den er viktig, den sier noe om oppvekst og muligheter og samfunnet vårt og den er velkomponert.
Tittel:Tante Ulrikkes vei
Forfatter: Zeshan Shakar
Utgivelsesår: 2017
Forlag: Gyldendal
432 sider. Bokmål. ISBN/EAN: 9788205509269
Jeg hadde bok fra forlaget og lydfil fra LBF.Spilletid:10:38:26, ISBN Lydfil:9788242166241 - Lest og lyttet i januar 2018

Zeshan Shaker - september 2018 - Foto:RandiAa©
Om forfatteren: Wikipedia - Intervju Universitas

Mine tanker om Tante Ulrikkes vei:

Man snubler over godbiter i litteraturen litt tilfeldig av og til. Denne var en slik ”snuble-bok” – og den viste seg å være litt av et funn. Zeshan Shakar (f.1982) debuterer med denne og han har ”inside” kunnskap om det han skriver om. Han har selv vokst opp i Tante Ulrikkes vei, og han er norsk-pakistaner.
Shakars roman havnet på vår kortliste for Bokbloggerprisen 2017 – og sannelig endte den opp med å ta prisen også – den ble offentliggjort på Litteratur-festivalen Kapittel 18 i Stavanger, september 2018. (Referat fra Bokbloggertreff og Bokbloggerpris)

Kort om innholdet: Vi er i nåtid og på Stovner bydel i Oslo  - (Info:Bydelene med størst andel innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er Stovner, Søndre Nordstrand, Alna og Grorud – her er andelen mer enn 50 prosent)– der vi følger to gutter som vokser opp i Tante Ulrikkes vei. Begge med innvandrerbakgrunn – begge med livet og mulighetene foran seg.
En forsker i NOVA skal finne ut mer om forholdene for ungdom som vokser opp i Grorud distrikt i Oslo – de to ungdommene vi hører om hos Shakar er han som kaller seg Mo (og unngår å bruke sitt egentlig navn Muhammed), han er streber og gjør det bra på skolen og har fremtidsutsiktene klare, den andre er Jamal som har mye å ta seg av hjemme og han føler seg som ganske mislykket – med god grunn.
Vi får et godt innblikk i disse to guttenes hverdag, håp og bestrebelser. Livet arter seg litt forskjellig for dem. 

Lydboken ga et ekstra tilskudd fordi vi hører stemmene til disse guttene, dialekten deres og det føles veldig autentisk.
Dette er historien til Mo og Jamal, (og samtidig mange likesinnede) - begge født i Norge, men med innvandrer-bakgrunn – de vokser opp i mylderet i en norsk drabantby, nærmere bestemt Stovner, i en blokk i Tante Ulrikkes vei.

Her på kartet, blokkene til venstre - veien på høyre bilde:
Tante Ulrikkes vei er romanen som gir oss "inside" kunnskap om ungdommer med innvandrerbakgrunn som vokser opp i drabantbyen. Jeg fant romanen både opplysende og nyttig – å komme innpå mennesker, tankegang og følelser på denne måten fremmer forståelse, og utsikter til bedre integrering og dermed et bedre samfunn – tror jeg da.
I løpet av en fem-års-periode fra 2001 til 2006 gir Mo og Jamal oss innblikk i livene sine – Mo gjennom svar-mailer i korrekt norsk språkdrakt og Jamal i muntlige tilbakemeldinger i form av lydfiler på et ganske særegent kebab-språk, (det kommer glimrende frem i lyd-utgaven av boken) – disse to representantene for ungdom i Groruddalen blir gjennom Shakars roman høyst levende personer for oss. Begge guttene strever med sin ”annerledeshet”og følelsen av å være litt på sidelinjen i det ”norske” samfunnet – dette takler de på ulike måter – Mo med sine ressurser, og foreldre med ambisjoner på hans vegne, er skoleflink og får stipend og evner å klatre på samfunns-stigen til høyere utdannelse og muligheter til god jobb og veletablert liv.  Jamal bor med alenemoren sin og småsøsken han må ta seg av, han har problemer hjemme og må hjelpe til å forsørge familien, han må ta seg strøjobber og slutter skolen. Uansett ”vellykkethet” hos den ene, så har begge (og sikkert alle i samme situasjon) den belastningen som ofte følger med når man faller mellom to kulturer – ”hjemme-kulturen” og "samfunns-kulturen". (Mer om innholds-forløpet i boken i Rose-Marie sin blogg)
Det er flere satire-komiske elementer i romanen, blant annet den om "Grorud-lampen" - en kunstnerisk gave til 1mill kroner som skal lyse og gi Groruddalen en mer positivt status - (den sluttet ganske raskt å lyse, for å spare penger på strøm-budsjettet (?)) - Ganske vittig hvordan denne ”floppen” blir et symbol på tiltak som ikke fungerer…..
Forfatteren Zeshan Shakar har vel greid å gjøre litt mer for Groruddalen enn denne lampen greide. Han har vist et nyansert bilde av stedet, miljøet og menneskene som bor der – til motvekt til det ensidige negative bildet vi i flere år har fått gjennom media.

Samtidig med begivenhetene i lokal-miljøet, makter Shaker å gi bilder fra verden utenfor med islamittisk terror og andre kaotiske hendelser – og med søkelys på medias dekning av det som skjer. Mo føler seg ille berørt av dette – at muslimer skjæres over en kam, spesielt topper det seg når han  kommer hjem etter en reise med kjæresten, og på grunn av sin minoritetsbakgrunn blir stoppet i passkontrollen og behandlet som en ”ikke-norsk” person – hans annerledeshet stigmatiserer. Utenforskap og fremmedgjøring gjelder også for Mo, hans vellykkethet til tross.
Forfatteren kjenner godt det han skriver om, han skildrer vel samtidig sin egen ungdomstid og oppvekst på Stovner. Dette er viktig samtids-litteratur – om ungdom som bør bli en del av vårt samfunn, av dagens Norge – og helst ikke forbli en subkultur, stående på det nederste trinnet på en klassedelt ”samfunns-stige” - en slik "samfunns-stige" hører ikke hjemme i et Norge på 2000-tallet.
Elisabeth intervjuer Shakar i forbindelse med Bokbloggerprisen  - Foto:RandiAa©
Zeshan Shakar leser  litt fra boken:
Konklusjon:
Romanen Tante Ulrikkes vei er morsom, den er moderne, den er alvorlig, den er viktig, den sier noe om oppvekst og muligheter og samfunnet vårt og den er velkomponert. Anbefales på det varmeste.
Terningkast:5


8 comments:

  1. Veldig kjekt å lese omtalen din. Denne kom jeg meg aldri gjennom, så jeg kan nok ikke uttale meg så sterkt om verken det ene eller det andre :)

    ReplyDelete
    Replies
    1. Bruk lydboken, fantastisk å høre det "kebab-språket"

      Delete
  2. Jeg liker at du liker! :-) Ja,dette er en fin og viktig bok! Jeg leste den i fjor og på nytt igjen nå i sommer, samt hørte på lydboken og jeg tror jammen dette var den boken som skulle til før jeg for alvor knakk "lydbok-koden", jeg skal ikke si at jeg har blitt avhenig med jeg har oppdaget at det er mye kjekkere med lydbok på øret enn musikk.

    Enig med deg ang at Tine må prøve lydboken på denne, jeg har sagt det til henne "et par" ganger, men hun hører ikke på meg ;-) Kanskje hun lytter til deg?

    ReplyDelete
    Replies
    1. Velkommen til Lydbokverdenen. Jeg er nok helt avhengig av lyden på øret - har brukt dette siden Walkman (og MP3 spillere) kom på 1980-tallet - i ca 30 år nå. Gåtid er lesetiden min. Mange gode innlesere, også topp når forfatteren selv leser.

      Delete
    2. Takk for det!:-) Jeg har ikke helt fått det til fordi jeg har glemt å høre etter og da ble jo vitsen vekke, men nå går det mye bedre! Begynte på Levi Henriksens novellesamling i sted,aldri lest noe av ham før.

      Delete
    3. Jeg har ikke lest novellesamlingen til L. H. men jeg leste i april i år Her hos de levende - selvbiografisk og veldig bra. Har omtalt den.

      Delete
  3. Jeg er så glad for at TUV stadig får nye begeistrede lesere, den er både samfunnsviktig, engasjerende, troverdig og god.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Ja, tror den blir mye brukt i skoler - og det er bra.

      Delete