Det er alltid spennende med "nyoppdagede" forfattere - her rakk jeg akkurat å lytte ferdig romanen Alt jeg ikke husker før jeg fikk anledning til å se en teater-oppsetting av denne. Både bok og teater er ganske modernistiske i form.
Tittel: Alt jeg ikke husker
Forfatter: Jonas Hassen Khemiri
Innleser: Lasse Vermeli
Oversetter: Andreas E. Østby
Produsert av: LBF
Utgitt: 2016
Målform: Bokmål
Original tittel: Allt jag inte minns
Spilletid: 7:07:30
ISBN CD: 9788242172037
Jeg brukte lydboken, lånt på biblioteket. Papirutgaven er utgitt på Gyldendal Forlag, 336 sider, ISBN: 9788205488212
Forfatter: Jonas Hassen Khemiri
Innleser: Lasse Vermeli
Oversetter: Andreas E. Østby
Produsert av: LBF
Utgitt: 2016
Målform: Bokmål
Original tittel: Allt jag inte minns
Spilletid: 7:07:30
ISBN CD: 9788242172037
Jeg brukte lydboken, lånt på biblioteket. Papirutgaven er utgitt på Gyldendal Forlag, 336 sider, ISBN: 9788205488212
Jonas Hassen Khemiri - Foto: Martin Stenmark fra forlagets side |
Om forfatteren:
Med debutromanen Et øye rødt i 2003 gjorde Jonas Hassen Khemiri (f.1978) seg straks bemerket i Sverige – dette var et viktig tilskudd til samtidslitteraturen – språket hadde ”en ny giv” med en blanding av svensk og en karakteristisk innvandrer sjargong. Nå har han med flere romaner, teaterstykker og essay og priser etablert seg blant Sveriges forfatter-elite. Svensk statsborger – moren svensk og faren tunisisk. Arbeidene hans er allerede oversatt til 25 språk – og skuespillene hans er satt opp i mange land – Nå også på Trøndelag Teater. I norge er disse bøkene hans gitt ut:Et øye rødt (2005), Montecore, En unik tiger (2007), Jeg ringer mine brødre (2013), Alt jeg ikke husker (2016) den kom ut i Sverige i 2015, Pappaklausulen (2018)Mer om forfatteren i Wikipedia, på hans web-site, NRK-intervju.
Jonas H. Khemiri forteller om oppvekst, bøker og lesing:
Mine tanker om Alt jeg ikke husker - roman og teater:
Og jeg rakk akkurat å lytte ut boken Alt jeg ikke husker før jeg møtte Anita på teateret hvor stykket hadde generalprøve på den lille intime Studioscenen. Nå var jeg veldig spent på å se hvordan scene-versjon var i forhold til boken. Og i etterkant - et kort svar på det: teaterstykket gjorde boken mer tilgjengelig og interessant for meg – Her skal jeg prøve å si litt om boken og dra inn noen sideblikk på teaterstykket.
Bla i programmet |
Det var i grunnen rart å oppleve at teaterstykket fulgte boken så nøye - og her var det minimalt med kulisser - egentlig ingen - men "tavle" og kritt var det og en god del annet effektfullt - Jeg likte de minimalistiske effektene på scenen – de fokuserte umiddelbart på det som var poenget.
Man kan sitte igjen med mange spørsmål etter stykket - i forhold til bok synes jeg det var en bra oppsetting. Jeg fikk faktisk mer ut av boken ved å se teater-versjonen - det ble klargjort så greit i begynnelsen hvem er hvem etc. (I boken/lydboken er det noe forvirrende hvem som snakker - det var klarere i teaterstykket).
Man kan sitte igjen med mange spørsmål etter stykket - i forhold til bok synes jeg det var en bra oppsetting. Jeg fikk faktisk mer ut av boken ved å se teater-versjonen - det ble klargjort så greit i begynnelsen hvem er hvem etc. (I boken/lydboken er det noe forvirrende hvem som snakker - det var klarere i teaterstykket).
Både romanen og teaterversjonen bringer tydelig frem at vi husker selektivt og at i noen tilfeller kan det beskytte oss selv.
Vi ser også at minnene kan gi et usikkert bilde. De som søker etter hvem Samuel er/var søker like mye etter sin egen identitet – en slags generell eksistensialisme.
Samuels mormor som glir inn i demensens tåke ble for meg en metaforisk påminnelse om at kanskje ingen sitter med de eksakte eller ”riktige” erindringer om andre mennesker – eller knapt nok egen identitet – hele romanen stod for meg som et sentralt eksistensielt spørsmål: Hvem er jeg? – Om det hjelper å helle et glass vann over seg, for å hjelpe på erindringen, slik Samuel ber Laide gjøre for å huske han – så ville det være en enkel måte å løse et problem på.
Vi ser også at minnene kan gi et usikkert bilde. De som søker etter hvem Samuel er/var søker like mye etter sin egen identitet – en slags generell eksistensialisme.
Samuels mormor som glir inn i demensens tåke ble for meg en metaforisk påminnelse om at kanskje ingen sitter med de eksakte eller ”riktige” erindringer om andre mennesker – eller knapt nok egen identitet – hele romanen stod for meg som et sentralt eksistensielt spørsmål: Hvem er jeg? – Om det hjelper å helle et glass vann over seg, for å hjelpe på erindringen, slik Samuel ber Laide gjøre for å huske han – så ville det være en enkel måte å løse et problem på.
Litt om handlingen: – ganske kaotisk – men etter hvert forstår man mer og mer hva dette dreier seg om: I ”skyggen” av det hele – litt anonym egentlig, det var han både i boken og i teater-oppsettingen – står forfatteren som har tatt på seg oppgaven å finne ut hva som egentlig skjedde med denne Samuel. En ung mann som dør i en bilulykke – i kretsen rundt han er det familie og venner som er bidragsytere med sin fortelling, eller erindring om Samuel. Gjennom erindringer manes Samuel frem og samtidig trer de andre karakterene tydeligere frem. De er ulike typer – det eneste de har felles er at de kjenner Samuel – de mest sentrale er disse: Pantheren er den kunstneriske utagerende venninnen, Laide har vært kjæresten hans, tolk og samfunnsengasjert, vennen Vandad, brautende, kraftig og ikke helt "stueren".
Selvbilde og identitet skapes i samspillet mellom egen oppfatning og andres oppfatning – denne ”selv-andre” persepsjonen kunne vi følge i ”innsirklingen” av Samuel – og Samuel på sin side lagrer alt i ”Erfaringsbanken” sin når han nysgjerrig og vitebegjærlig snakker med folk. Sentralt i handlingen står kjærligheten – til hverandre, til venner, til bestemor - Også et annet mer negativt element er stadig i sentrum – penger, hva ting koster, hva man må betale, hvem som skal betale osv. Men det altoverskyggende er vel identitets-søken – representert ved spørsmålet Hvem var Samuel? – og feiler identitets-søkenen kan det få fatale konsekvenser, for eksempel selvmord. Svaret på hvem Samuel var er kanskje ikke gitt ved bokens slutt – men noe nærmere svaret er vi kanskje – Samuel fremstår ikke som en og samme person for hver enkelt av de som beskriver han – og slik er det bare – vi har alle vår oppfatning av verden rundt oss, og menneskene vi omgås. I "jakten" på å beskrive Samuel, blir det også en slags rivalisering – hvem har det ”rette” bilde av Samuel, hvem kjente han best?
I tillegg til alt rundt spørsmålet om hvem Samuel var, har vi også problematikken rundt papirløse innvandrere – Laide hjelper noen med husrom i huset til Samuels mormor når hun flytter på hjem – og her tårner problemene seg da det blir brann i huset.
Romanen så vel som teater-versjonen gir inntrykk av moderne mennesker - både gjennom språket og de flyktige møteplassene og samtale-temaene. Og ikke minst scene-effektene og kostymene. – Dramatisering ved Kristofer Blindheim Grønskag, og regien til Maren E. Bjørseth, samt scene-effekter og kostymer av Katrin Bombe gikk rett inn i de bildene jeg selv hadde skapt meg gjennom romanen -
Studioscenen på Trøndelag Teater var perfekt for denne oppsettingen – her sitter vi i ring rundt skuespillerne og blir trukket ned mot scenegulvet og publikum blir nesten en del av oppsettingen – veldig nært, nesten litt skremmende hvis man er litt reservert av seg….
Romanen så vel som teater-versjonen gir inntrykk av moderne mennesker - både gjennom språket og de flyktige møteplassene og samtale-temaene. Og ikke minst scene-effektene og kostymene. – Dramatisering ved Kristofer Blindheim Grønskag, og regien til Maren E. Bjørseth, samt scene-effekter og kostymer av Katrin Bombe gikk rett inn i de bildene jeg selv hadde skapt meg gjennom romanen -
Studioscenen på Trøndelag Teater var perfekt for denne oppsettingen – her sitter vi i ring rundt skuespillerne og blir trukket ned mot scenegulvet og publikum blir nesten en del av oppsettingen – veldig nært, nesten litt skremmende hvis man er litt reservert av seg….
I både romanen og teaterstykket kommer menneskelige relasjoner som vennskap, kjærlighet, sjalusi tydelig frem, også skyld blir etter hvert et tema – når Samuel dør, er det mange som spør seg selv om de har skyld i det…. – og den anonyme forfatteren (svensk-tunisisk som Khemiri selv – så Khemiri er nok med i sin egen roman – og gjennom skriveprosessen, definerer han uvilkårlig seg selv etter hvert) blir kanskje også litt mer ”kjent med seg selv” underveis – han fletter inn noen av sine egne opplevelser, tap og sorg som han har følt – det kom vagt frem i teaterstykket, mulig jeg forventet litt mer tydelighet her.
Samuels mange sider trer ganske tydelig frem etter hvert – spesielt hans ambivalente forhold til både Laide og Vandad, og hans omsorgsfulle forhold til mormoren. Samuels tap fokuseres både i roman og drama-oppsetting, han mister både Laide og Vandad – og også bestemoren som blir mer og mer dement.
I teaterstykket synes jeg effekten var veldig god med ”ringen sluttet” – Samuel ”kritter” opp sin egen person som død – både i begynnelsen og slutten av stykket:
I teaterstykket synes jeg effekten var veldig god med ”ringen sluttet” – Samuel ”kritter” opp sin egen person som død – både i begynnelsen og slutten av stykket:
Scenisk effekt fra Alt jeg ikke husker |
Som romanen var kaotisk og springende, slik var det med teaterstykket også – det vekslet mellom nåtid og fortid, og raskt vekslet det mellom personene som snakket også – ikke alltid lett å få den fulle oversikten, man måtte tenke raskt, både under lesing og under teater-oppsettingen.
Et annet poeng som kanskje kom bedre frem i boken enn i teaterstykket var at de fleste karakterene hadde en minoritetsbakgrunn – og at det derfor var spesielt viktig å finne sin identitet – og om teater-oppsetningen fulgte romanen ganske nøye, så vil jeg nok i tillegg si at de utfylte hverandre på en fin måte. Både roman og teater-versjon anbefales - det er alltid interessant når man må tenke og gruble litt i etterkant - og her legges ikke alt rett opp i dagen for leseren eller teater-publikum.
Terningkast:4
Om Samuel:
Kjempebra anmeldelse Randi.:)
ReplyDeleteJeg skrev litt om stykket i mitt siste innlegg; Lørdagsrefleksjoner.
Jeg skal linke deg inn der senere i kveld, for dette var Virkelig et bra innlegg, og stykket var tankevekkende på mange vis.
det med Vandad og Samuel; Vandad var også ganske tvetydig angående sitt nære forhold til Samuel- der han hintet flere enn en gang at det var en meget sterk nærhet. Men la gå, vennskap kan også være slik, men også jeg tenkte da at hm, er det noe annet her, noe mer, som har med en annen type kjærlighet å gjøre, legning om du vil..
Nå er det pizza i heimen med min sønn.:)
Det får stå som det står. Jeg vet det er rotete og ustrukturert, men det gjenspeiler kanskje kaoset i romanen litt. (Da jeg dro hjem etter stykket, hørte jeg slutten på nytt - og mormorens ord, det er sterke antydninger - og da kommer jo dette med identitet enda sterkere inn i bildet) God Helg. Aftensmat her nå.
ReplyDeleteHar ingenting å si, eller: Jeg synes ikke det er rotete.
DeleteTror jeg må hive meg over boka i kveld, ellers så går det vel i glemmeboka å lese den, hvis jeg venter med den.
Så gøy å høre at dere har sett denne boken på teateret :) Jeg har lest boken og likte den. Skal se en bok på teater selv neste onsdag da er det Arv og miljø som skal spilles ut :)
ReplyDeleteDet høres interessant ut. Er spent på hva du vil skrive om den. Og om hvor nært opp til boken det blir.
Delete