Tuesday, 6 April 2010

Mine Proust-betraktninger 3 C: Marcel Proust og malerkunsten. Del III

(Dette er en fortsettelse av Mine Proust-betraktninger 3 B: Marcel Proust og malerkunsten. Del II)
Maleren Watteau fyller Proust med medlidenhet, og
han finner at alt er fylt av melankoli hos denne kunstneren, til og med kjærlighet og glede.
Jean-Antoine Watteau  1684-1721
Watteau-Den-likeglade

















Melankolien ser man tydelig i maleriet Den likeglade (Gilles eller Pierrot fra 1718). Proust finner et paradoks i at Watteau kanskje var den første som malte moderne kjærlighet, men selv var så syk og svak at han nesten aldri fikk "nyte kjærlighetens gleder". (s.65) 
View of Delft av Johannes Vermeer 1632-1675 bringes inn som siste del av Prousts "maler-essays". Delft, hvor Vermeer var født og virket, er ikke bare kjent for vakker fajanse med blå glasur, (Delft Blue), men like mye på grunn av det vakre bildet Vermeer malte i 1660.
"Bergottes død" er den siste teksten i boken, og det er knyttet til Vermeers berømte Delft-bilde. Teksten er hentet fra På sporet av den tapte tid, bind IX.
Vermeers maleri "Utsikt over Delft" avslutter så å si Bergottes liv på en nesten vakker og teatralsk måte - snur man på et kjent utsagn, kan man her si: Se Vermeers Utsikt over Delft og dø.
Bakgrunnen for historien om Bergottes død er en ikke helt frisk Bergotte som begir seg i vei til en utstilling for å beskue et bilde som han fra før av elsket.
Det var noe som hadde vekket hans nysgjerrighet, noe han måtte undersøke nærmere: en liten gul murflate i maleriet som kanskje var en ekstra forskjønnelse, et slags maleri i maleriet.
Vel fremme kan han betrakte "den intense gløden i den ganske lille, gule murflaten" (s.69); samtidig slåes han av svimmelhet, og sykdommen tar tak. Men det har "åpenbaret" seg for han at de siste verkene hans som var for tørre og intetsigende kunne ha vært "malt" på denne måten. "Det er slik jeg burde ha skrevet .... jeg burde ha lagt på flere lag med farve, ha gjort mine setninger kostelige i seg selv, likesom denne lille gule murflaten." (s.70) Like etter denne oppdagelsen - hans sannhetsøyeblikk - rammes han av slag og dør.
 - Men kanskje var ikke Bergotte død for bestandig: "Man begravde han, men hans bøker, oppstilt tre og tre i bokhandlernes opplyste vinduer, våket hele begravelsesnatten lik engler med utbredte vinger, og syntes å være, for ham som nå var borte, symbolet på hans gjenoppstandels." (s.71)

Slik er det vel både med forfattere og malerkunstnere, om de dør, lever de på en måte videre og "evig" gjennom sine verker. For vi har jo både Marcel Proust og disse malerne "levende" blant oss fortsatt i dag.


No comments:

Post a comment