Tanker om bok - Lori Lansens: Aldri alene

Lori Lansens roman  Aldri alene kom ut på engelsk for noen år siden under tittelen "The Girls"

Jeg har hatt den fornøyelse å lese igjennom "Aldri alene" - før den kommer ut på norsk .....fikk den fra Juritzen forlag som aktiv bruker av bokelskere.no.
Spennende? Pirrende? Lyst til å lese noe ganske spesielt?

Dette var annerledes litteratur enn jeg var vant med, da mener jeg temaet skilte seg ut fra starten…det gjorde meg nysgjerrig. Vi streber mot det perfekte i vårt samfunn, kanskje vi har behov av og til for å bli minnet om at  ikke alt  går etter normalen. Kanskje dette er noe jeg bør vite noe om, går det an å bli en engasjerende roman av noe som er så "uvant" og lite perfekt…kan man identifisere seg med denne skapningen?

Jeg snakker om hovedpersonen/e Rose og Ruby, født som siamesiske tvillinger, sammenvokst i hodet slik at de aldri vil kunne se hverandre "face to face".  En dramatisk fødsel som begynnelsen på et dramatisk liv, en mor som forlater dem like etter fødselen og dør av blodforgiftning kort tid etter.

Bundet til hverandre fra fødselen, blir de bare mer bundet til hverandre gjennom et slags symbiotisk forhold, i kjærlighet, avhengighet og livsnødvendighet. (Vil ikke røpe for mange detaljer i handlingen)

Rose bestemmer seg for å skrive sin biografi i sitt 29 år, da hun vet hun har aneurisme, Rose vil ha med sin side av deres felles liv.

Tenk å måtte dele tilværelsen slik sammen, og ikke få den viktige alene-tiden som alle har behov for…interessant å se hvordan forfatteren prøver å finne ut av dette.

Nesten slik at man føler denne fiktive biografien er en levd story.

Man opplever det slik ved den måten forfatteren har laget en "realistisk" historie om denne skapningens liv, eller disse to individene.

Fin og engasjerende historie, lettlest - ville vel være enda mer interessant hvis det var en slags dokumentar fra virkeligheten - følte at den falt mellom to stoler slik. Når det gjelder litterær/språklig  kvalitet nådde den ingen stor høyder - på det jevne, på det jevne - mer trivial litteratur. Man vekkes vel kanskje litt i retning av å prøve og forestille seg en slik tilværelse - det var ikke lett det å tenke seg inn i et slikt liv..

Jeg følte sterkt at dette var så intenst skildret at det måtte være biografisk, eller dokumentarisk. Jeg begynte og lete etter  "tilfellet" på nett.

Rart at dette var en sammen-lenket person, men likevel er det to to individer vi får historien til...at det går an å være så ett  vesen, og likevel såpass individualistisk og "selvtenkende". De måtte jo stadig ta hensyn til den "andre delen" både fysisk og mentalt.

En lettlest roman er dette, man kan skli igjennom uten større anstrengelser..men det får en vel til å reflektere litt over de puss livet kan varte opp med.. Kan man eventuelt lære noe av romanen? Kanskje blir man minnet om å vise respekt for individets egenart, jeg vet ikke helt hva forfatteren eventuelt har villet oppnå med romanen...om det bare er å fortelle en spesiell, annerledes og litt gripende historie (?)...

En lettvint liten story kan man kanskje si, men man blir jo grepet av den underveis, om den setter sine spor i ettertid er uvisst å si,  noen litterær tungvekter er den ikke.

Men denne kan godt anbefales for de som har litt sans for det bisarre og vil lese en story litt utenom det vanlige. Det er mange "fornøyelige" situasjoner og beskrivelser under veis.

Jeg lette opp historien til Lori og Dori Schappel og fant en video om dem,(se nedenfor) husket da også at jeg hadde sett en dokumentar på TV om dem...det var en del  likhetstrekk med Aldri alene her.

Og denne videoen : The Fear of being alone, kan jo få en til å tenke på at Aldri alene har mye til felles både med disse siamesiske fra virkeligheten og tittelen på videoen.

Her er et annet nettsted med en stor samling av ulike "siamesiske tilfeller".

Denne boken vurderer jeg til terningkast:3