Tanker om bok - Dag Solstad: 17. roman

 

Tittel: 17.roman
Forfatter: Dag SolstadSpråk
Bokmål
Utgitt: 2009
Antall sider: 153
Forlag: Oktober
ISBN: 9788249506552

Fra forlagets omtale:

I denne romanen møter vi igjen Bjørn Hansen fra Ellevte roman, bok atten.

Slik åpner boka:

Den forhenværende kemneren på Kongsberg, Bjørn Hansen, er for lengst sluppet ut av fengslet hvor han sonet en dom på 3 1/2 år for bl.a. forsikringssvindel, det er nesten femten år siden. Siden har han prøvd å gå under jorda, og forbli der, i stillhet, så godt det lar seg gjøre. Men nå står han på Sentralstasjonen i Oslo hvor han skal ta toget til en bestemt stasjonsby på Sørlandsbanen der sønnen hans forhåpentligvis står og venter på ham.

Han føler seg ikke akkurat ønsket, verken til denne beretning, eller til de begivenheter som danner grunnlag for den, og som han stadig er hovedperson i, meget mot sin vilje. Bjørn Hansen er altså her igjen. Bjørn Hansen er tilbake igjen. Min romanfigur fra 1992, Bjørn Hansen, har dukket opp igjen. Den forhenværende kemneren på Kongsberg har vendt tilbake til den beretning han er en uomtvistelig del av.

Mine tanker om 17.roman:

Gikk ferdig denne romanen i dag.....det er jo slik at de fleste romanene går inn med lydbok hos meg mens jeg går (eller sykler). Slik kommer jeg dit jeg skal, slik får jeg "lest" ganske mye, og slik får jeg mine kilometer hver dag - varierer fra 7 til 16 km vanligvis. (Så "slipper" jeg å henge så altfor mye på trenings-studioet, for trening er jeg avhengig av)
Noen få betraktninger rundt denne siste Solstad-romanen:
Den var kort, den var intens, han leste selv...og i motsetning til når han intervjues og snakker ellers og er det jeg kaller nokså snøvlete, så var denne opplesingen meget god. De lange periodene tok han nesten på innpust og jeg holdt omtrent pusten selv og ventet på at han skulle komme i mål med sin , eller hovedpersonen Bjørn Hansens lange tankespinn. Nesten en slags Stream of Consciousness dette.

Man får da en viss medynk med denne patetiske Bjørn Hansen som ikke er sosialt tilpasset i det hele tatt, setter seg heller på tog eller buss og er liksom tryggere der enn sammen med mennesker man må forholde seg til. Med familien blir det jo riktig ille. Han har vel omtrent skrevet seg ut av denne verden både hva følelser angår, og når det gjelder  omgang med andre mennesker, utover det helt nødvendige på overflaten da. Og så paradoksalt da: han prøver jo å lese Søren Kirkegaard. Men han skulle vel ha litt å lære av Kirkegaard som skriver så fantastisk om det å eksistere. Ja, jeg følte medynk med denne mannen...så mesterlig skildret av Dag Solstad. Fin togreise ble skildret også, følte nesten jeg satt på samme toget, det ble litt mimring der for mitt vedkommende, for jeg har tatt det samme toget en gang....og det er kjempemange år siden.

Denne boken vurderer jeg til terningkast:5

Omtale NRK Kultur
Rose-Marie har en fin omtale av boken

Mine blogg poster om Dag Solstad:  

• Professor Andersens natt
• 17.roman
• Mann uten fortid - biografisk film
• Arild Asnes, 1970
• Genanse og verdighet
• Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen