Tanker om bok - Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv

Tittel: Jeg forbanner tidens elv
Forfatter: Per Petterson
Utgitt: 2008
Forlag: Oktober
Innb: Innbundet
Språk: Norsk Bokmål
Sider: 234
ISBN: 9788249505951
Utgave: 1. utg.

Jeg brukte mest Lydbokutgaven:
Tittel: Jeg forbanner tidens elv
Forfatter: Per Petterson
Produsert av: LBF
Innleser: Per Petterson
Først utgitt: 07.10.2008
Spilletid: 05:42:31
Antall CDer: 5
ISBN CD: 9788242145383
ISBN Lydfil: 9788242138965
Målform: Bokmål

Fra lydbokforlagets side:

Vinner av Litteraturkritikerprisen 2008, Brageprisen 2008 og Nordisk Råds litteraturpris 2009!

Året er 1989: Verden snur, muren faller; i løpet av noen intense høstdager følger vi Arvid Jansen, 37 år. Han skal skilles. Mora hans har fått en kreftdiagnose og reiser brått til Danmark med den gamle ferga Holger Danske. Hun har noe ugjort der. Arvid følger etter henne to dager seinere. Han føler at han må.

Begynnelsen av 70-tallet: Arvid er industriarbeider. Han har proletarisert seg, og i moras øyne forspilt sjansen til et annet liv enn livet hun har hatt. En morgen ser han den unge jenta i den blå frakken på en t-banestasjon. De møtes og de møtes igjen; det er bare du og jeg, sier de til hverandre, bare du og jeg. Og så går tida.

«Jeg forbanner tidens elv» er en roman som vokser. Det er en fortelling som får leserne til å trekke forbindelseslinjer mellom det lille livet og den store verden. Det er en roman som kaster om på stort og smått.» Anne Cathrine Straume, NRK

«Jeg forbanner tidens elv» er et stykke prosa av en moden mester ... Det hele skrevet i et stramt og nøkternt, men likevel poetisk språk»Turid Larsen, Dagsavisen

«en sensitiv og sterk roman.»Ingunn Økland, Aftenposten

Fra Oktober Forlags side - Foto:Cato Lein

Per Petterson betrakter jeg som en av vår tids beste norske forfattere. Jeg har lest de fleste av hans romaner - Ut og stjæle hester var en annerledes, stemningsfull, vakker roman - meget god - så kom denne "tidens elv"  fem år senere - den toppet foregående - den er usedvanlig god - Og nå har jeg nettopp lest hans siste - Jeg nekter - og om mulig - den er noe av det beste jeg har lest - kommer tilbake til den senere.

Mine tanker om Jeg forbanner tidens elv:

Det er lenge siden jeg leste denne romanen (februar 2009), men den fortjener så absolutt en liten omtale før jeg tar for meg hans siste roman.
Bokklubbens web-side har en treffende omtale fra Niels Fredrik Dahl - den er ganske sammenfallende med mitt syn på romanen. Det er også et veldig bra video-klipp av Per Petterson her.

Petterson er god på dette med å skildre forhold mellom mennesker, da spesielt mellom familie-medlemmer

I ut og stjæle hester tar han for seg far-sønn forholdet, i Jeg forbanner tidens elv blir han enda mer nærgående når han skildrer et mor-sønn forhold..

Sønnen i romanen, Arvid fascineres nærmest av Mao-tanker på 1970-tallet og prøver å "Komme inn i" morens industri-arbeidende samfunn. Mens moren synes hans "proletarisering" er å forspille sjansen til et bedre liv - for henne var industri-hverdagen en tvang og nødvendighet, for Arvid var det vel mer et svermeri.

Når Arvid er 37 år i 1989 topper det seg i en eksistensiell krise i livet hans - muren og kommunismen står for fall - og det gjør også forholdet til de to kvinnene som står han nærmest i livet, hans kone vil forlate han og hans mor må forlate han fordi hun rammes av alvorlig sykdom.

Det er nå Arvid ville ha stoppet tidens elv, men han kan bare forbanne den.  (Sitatet og tankene har han fra et av Mao Zedongs dikt)
Morens måte å "håndtere elvestrømmen"på er en reise til Danmark, til fortiden - hun har noe ugjort der, og Arvid følger etter sin mor.

Romanens tittel og bildet dette gir på det uunngåelige, det vi ikke er herre over, er ganske mektig synes jeg. De store elevene strømmer av egen kraft og man har ikke herredømme over dem, slik er det med livene våre også, vi kan ikke stoppe prosessene, vi kan ikke snu, vi "forbanner", men det hjelper så lite.
Den måten Per Petterson forteller dette på, gikk dypt inn i  sjelen på meg. For selv om det er forfatternes historie, eller Arilds historie vi hører, så er dette så allmenngyldig  - vi berøres alle av "tidens elv" - den tar sitt.
Pettersons  måte å bruke språket på trollbinder også - og dette at han leser  lydboken selv, gjør opplevelsen enda sterkere.
Selv om det ikke er mye action i denne romanen, er den fylt av fortettet spenning, tilbakeblikk på det man kunne ha gjort annerledes, men ikke kan gjøre ugjort, det er kjærlighet og sorg og fortvilelse - men de fleste av disse følelsene fornemmer man er der, men de forstilles ofte.
Petterson makter å fenge leseren ved å antyde kontakten mellom mennesker, det er signaler som utveksles, selv om personene ikke kommuniserer med rene ord - dette er realisme - dette er lengselen etter å komme nær hverandre før det er for sent…..ofte rekker man det ikke, elven flommer bare videre….Hvem kan vel ikke identifisere seg med disse følelsene om man har levd noen år….

I tillegg til denne vakre, smertefulle, eksistensielle skildringen, fant jeg stor glede i hans lokale miljøskildring av et strøk av Oslo, med gater og steder som jeg kjenner ganske godt til, og etter å ha lest romanen, hadde jeg en stille, filosofisk vandring på ny gjennom Per Pettersons lokale Oslo-østkant-miljø. Blant annet til dette konditoriet hvor han/Arild spiste Napoleons-kake med sin mor:

Foto:RandiAa©

Jeg forbanner tidens elv - romanens tittel -  dekker noe som alle til tider føler: Tiden som renner fra en, endringer i livet, mennesker man skilles fra...hele romanen har en melankolsk, trist undertone, men jeg innbiller meg å fornemme at det er lys i den andre enden av tunnelen...det er perioder i livet man må igjennom...

En uforglemmelig roman som fortjener terningkast : 6