Tanker om bok - Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg

Tittel: Morfar, Hitler og jeg
Forfatter: Ida Jackson
Antall sider: 264
Forlag: Aschehoug
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2014
Målform: Bokmål
ISBN: 9788203292743

Jeg brukte Lydbok fra Lydbokforlaget - (men hadde også leser-eksemplar fra forlaget):
Produsert av: LBF
Først utgitt: 15.09.2014
Spilletid: 08:25:11
Antall CDer: 7
ISBN CD: 9788242159373
Sjanger: Biografier og memoarer
Innleser: Runa Eilertsen

Omtale fra forlaget:

Ida Jackson er barnebarnet til Per Pedersen Tjøstland - SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nasjonalsosialistiske ukeavisen Germaneren. Hun fikk vite om morfarens bakgrunn ved en tilfeldighet.
"Morfar, Hitler og jeg" handler om hvordan hun måtte se familien sin - og seg selv - i et helt nytt lys. Hun lar leseren bli med på en reise inn i det ideologiske universet til Germanske SS Norge, kanskje den mest ekstreme organisasjonen i norgeshistorien. Forfatteren bruker det personlige for å formidle norsk krigshistorie på en ny måte. Og hun bruker møtet med fortidens ekstremisme for å forstå ekstreme strømninger i dag.

"Jeg er født i et Norge der krigen er et tema for actionfilmer, dataspill og humorprogrammer, der nazisme er synonymt med Caps Lock-misbrukende tapere i Dagbladets kommentarfelt. Jeg har vokst opp i en tid da krigen var et eventyr der alles besteforeldre var helter. Bortsett fra mine, viste det seg. En liten Wikipedia-artikkel avslørte at jeg ikke var etterkommer etter en «god nordmann»."

"Morfar, Hitler og jeg" er nominert til Kritikerprisen for beste sakprosabok, til Bokbloggerprisen 2014 og var nominert til Brageprisen.

Ida Jackson - Foto:Erik Dyrhaug

Om forfatteren - fra forlagets side:

Ida Jackson har skrevet sakprosa og barnebøker siden 2008. Hun har vært en aktiv blogger og samfunnsdebattant, har jobbet som kommunikasjonssjef i Store Norske Leksikon (snl.no) og er nå innholdsrådgiver i byrået Netlife Research. Boken "Morfar, Hitler og jeg" (2014) har fått stor oppmerksomhet og gode kritikker og er nominert til Kritikerprisen for beste sakprosabok, til Bokbloggerprisen 2014 og var nominert til Brageprisen

Mine tanker om Morfar, Hitler og jeg:

Denne boken ble litt vanskelig å skrive om, synes jeg. Min omtale bygger på stikkord-notater jeg gjorde under lyttingen av boken. Og jeg ser i ettertid at denne gangen ble det svært spredte "Tanker om bok".  Det får stå slik. Håper det likevel kan gi et lite inntrykk av denne interessante boken.

Det Ida Jackson skriver ble veldig personlig og nært å lese synes jeg - på meg virket det både positivt, og litt negativt.
Ida Jackson greier stort sett å være objektiv i forhold til stoffet, og unngår å være "beundrende" - det kan ikke ha vært lett å skrive denne boken.
For å skape avstand til stoffet og personen hun skriver om, omtales han som "Per Pedersen" når hun skriver om nazisten, og "morfar" når hun skriver om den gode bestefaren hun kjente i oppveksten.
Det som jeg spesielt hadde et noe ambivalent forhold til, er de synspunktene Ida Jackson så ærlig avslører om seg selv, spesielt de hun hadde da hun var yngre - synet på 11.september, synspunktene på "Gro", AP, "Utøya" - hun skriver om sin egen ytterliggåenhet, og konspirasjonsteorier - sammenligner med sin morfars standpunkter, ser likheter, selv om hennes ytterlig-gåenheter dro i andre retninger, så var det like fullt "ytterliggående".
Det er godt skrevet, men det blir liksom litt for personlig og for spesielt - det blir en del "prat", og noe "kvasi filosofisk" over det.

Hun går ut med visse mål for øyet - trodde jeg - for eksempel det å prøve å finne SS mannen bak morfaren, å finne en forklaring på "hvorfor", men hun kommer ikke ut med særlig mye svar på sine spørsmål - konklusjonen blir vel at noe av forklaringen på morfarens ståsted på 1930-40 tallet kan "forståes" ut i fra  det som rørte seg i samfunnet i mellomkrigstiden, det som oppildnede og idealistiske ungdommer samlet seg rundt i ungdomslag eller i menighetene, og det de samlet seg mot - slikt som jøder og homofile og frimurere.
Boken har vel størst betydning for forfatteren selv og hennes familie - kanskje som en slags terapi, det å forsone seg med den "andre siden" av "morfar" - det å kunne mestre skammen kanskje?
For de fleste vil det være nærmest en traumatisk opplevelse å få en helt annen morfar enn den man egentlig hadde opplevd - Ida Jackson var ikke helt forberedt på det hun fant ut om sin:  Per Pedersen Tjøstland, nazist og SS mann, frontkjemper, sterk idealist og redaktør av nazi-magasinet Germaneren - og krigsdømt som landssviker.Dette var en helt annen person enn Ida Jackson kjente som morfaren - men underveis i søken etter å finne ut mest mulig om han, dukket det opp barndomsminner som fikk en litt annen mening i lys av den historien hun nøstet opp. (For eksempel små, søte barnesanger, og tyske soldatsanger - Die Fahne Hoch - militær ryddighet og "Ordnung muss sein" - i tillegg til diverse litteratur i de hjemlige bokhyller).
Når hun starter sin "søken etter morfaren", har hun ikke mye å bygge på - de som eventuelt har visst noe i familien har lagt lokk på det hele, det er et ikke-tema - Ida søker på wikipedia og finner en liten artikkel på morfaren, hun søker på diverse fora for å se om det dukker opp noe - jeg fant for eksempel denne på et offentlig forum fra 2008:

Noe visste hun fra før - at morfaren hadde vært på den "gale" siden under krigen, men hvor galt det var, hadde hun nok ikke forestilt seg. Spesielt var det nok ille å finne ut at han hadde sett på jøde-utryddelsen på den "rette germanske måten". Med historien om Ida Jacksons morfar og hans meritter under krigen, kommer vi nært innpå dette med at idealismen bak nazismen blendet "vanlige" nordmenn - den var "En lysets engel" - slik Ronald Fangen så godt beskrev det i sin roman med den tittelen.
Det er mye Ida Jackson skjønner at hun har i "genene" sine etter morfaren, og det aksepterer hun, er til og med takknemlig for en god del av det - men hun setter en klar grense for "det andre" som hun ikke kan akseptere i sin "morfars-arv" - "Dyrkingen av den germanske kroppen slutter med meg", sier hun helt på slutten av boken.
Og hennes "morfar-forsknings-prosjekt" fikk henne også til å forstå at de nordmenn (og kvinner) som opererte på den "gale siden" - på nazismens premisser  - hadde deltatt i langt verre ting enn de var villige til å avsløre da de vendte hjem til Norge og rehabiliterte seg igjen etter krigen og etter dommene de fikk.
 I de fem årene hun arbeidet med dette stoffet, var det mange følelser hun måtte bearbeide. Men sannsynligvis var det viktig å si til seg selv at man kan ikke stå til rette for forfedres synder. Etter hvert fikk hun god hjelp og støtte av sin mor, som hadde vært nokså tilbakeholden og motvillig til å gå inn i dette materialet til å begynne med. Familien hadde lagt mer eller mindre lokk over "morfars" nazi-tilhørighet.
Avslørende tekster fant hun også i Germaneren som morfaren hadde vært redaktør av.
Ida Jackson har også prøvd å se nasjonalsosialismen, idealismen, og ekstreme holdninger  i et allment perspektiv - i lys av egne ytterliggående synspunkter i ungdomsårene og ellers ekstreme holdninger i dagens samfunn - og ikke minst peker hun på dette med ekstreme idealer i dag som får unge mennesker til å forlate Norge for å delta i "idealistiske" kriger i et fremmed land.
Det hun fant ut om Per Pedersen har hun fordømt i sterke ordelag og tatt avstand fra - men den morfaren hun kjente i sin oppvekst, er hun fortsatt like glad i og har gode minner om -
En interessant, viktig og lærerik bok - likevel får den ikke topp terning-kast hos meg. Det var noe uryddig over komposisjonen, den var litt ujevn og "sprikende" - til tider noe unødig "pratende" - men jeg ser helt klart viktigheten for forfatteren av å skrive en slik personlig bok.
Terningkast:4

Morfar, Hitler og jeg av Ida Jackson er en av bøkene på Kortlisten -Åpen klasse - til Bokbloggerprisen 2014

Bokbloggerprisen for 2014 Del 1
Bokbloggerprisen for 2014 Del 2
Bokbloggerprisen for 2014 Del 3