Tanker om bok - Elena Ferrante: Kvelande kjærleik

Nå har jeg sammenlignet bokmål-utgaven Hjemreise, med nynorskutgaven Kvelande kjærleik - det er 24 år mellom disse to utgivelsene - og er det noen forskjell "opplevelsesmessig"? Her kommer mine tanker om det.
 
Tittel: Kvelande kjærleik
Forfatter: Elena Ferrante
ISBN: 9788252193374
Sidetall: 170
Oversetter: Kristin Sørsdal
Språk: Nynorsk
Forlag: Samlaget
Originaltittel: L'Amore Molesto fra 1992
Utgivelsesdato: 12.02.2018
(Leser-eksemplar fra Samlaget)

Mine tanker om Kvelande kjærleik:

Der kom L'Amore Molesto på nynorsk ja - første gang den kom ut på norsk var det under tittel Hjemreise og på bokmål i 1994.
Jeg var bare helt nødt til å lese denne utgaven også - alle de andre Ferrante romanene var lest på nynorsk - så denne måtte ikke gå meg hus forbi. Jeg tenkte det skulle bli interessant å sammenligne de to utgavene - bokmål i 1994 og nynorsk i 2018 - også denne i Kristin Sørsdals oversettelse.
Dette er stort sett fortellingen om Delia og hennes mor Amalia – vi hører også om en mystisk mann ved navn  Caserta som Amalia hadde et slags forhold til, og Filippo, onkelen hennes  - Delias foreldre var skilt – og i romanens tittel ligger vel noe av grunnen for skilsmissen.
Romanen åpner med beretningen om morens død – og det skjedde til og med på Delias fødselsdag – moren ble funnet nesten naken i havet – Delia har mange spørsmål hun må finne svar på etter begravelsen.  Hva skjedde i tiden før moren døde? Og kjente hun egentlig sin mor?
Mor-datter forholdet er i fokus i de fleste av Ferrantes romaner – og her finner vi det sterkt fokusert allerede i hennes debut-roman – Ferrante er god på dette med å skildre kompliserte mor-barn forhold. Også forholdet mellom Delia og moren i denne romanen viser seg å være  (har vært) ganske sammensatt, og det er først etter morens død at Delia føler sterk trang til å  ”finne” moren som hun sikkert har både elsket og hatet. Og svarene finnes kanskje i Delias barndomsby Napoli . I tilbakeblikk og erindringer  får vi glimt av et voldelig ekteskap, sjalusi og dominans, og  en mann Caserta som dukket opp – og Delia som fem-åring som føler skyld for at faren fikk vite om denne Caserta.
Her kommer kanskje Delia nærmere sin mor etter at hun er død når hun dykker inn i morens historie og morens eiendeler og prøver morens klær – og slik kommer vel minnene til henne også.
I møte med morens liv og omgivelser – onkelen Filippo, naboer, klær, og faren, henter Delia ny forståelse – som leser føler man at Ferrante tar oss med på en forunderlig reise – en reise som fører mor og datter nærmere sammen og en reise som handler om identitet og kjærlighet – ”til mor mi” er dedikasjonen i denne romanen, og det er tydelig at dette er noe ganske personlig som bygger på forfatterens egne erfaringer. Den nærhet Delia følte manglet mellom henne og moren, lengter hun etter å finne nå i minnene etter at moren er død.  Slik peker Ferrante på et viktig tema her: kommunikasjon mellom mennesker som står (eller burde stå) hverandre nær. Og at kjærlighet som ikke eksisterer i ”frihet” blir ”kvelande kjærleik” – (farens dominans og sjalusi førte til at han kastet ut både kone og barn)
Delia er den første av disse interessante kvinne-karakterene til Elena Ferrante – en kvinneskikkelse som er stolt og sterk, men som også stadig er på leting etter en slags fullbyrdelse – (slik jeg forstår det da…..)

I min omtale av bokmåls-utgaven har jeg lagt mest vekt på identitets-søken.
Her er omtalen av Hjemreise

Konklusjon: 

Ganske rart - Kvelande kjærleik og Hjemreise  er jo samme boken, L'Amore Molesto, og jeg vet ikke om det er fordi denne siste er på nynorsk og at jeg har fått dvelt litt ved innholdet ved å lese to utgaver - men Kvelande kjærleik ga meg mer som leser enn den første utgaven på bokmål - Det språklige bildet på nynorsk ble mer direkte og visualiserte bedre både personer og episoder - jeg ble nesten litt forundret over at boken virket på en måte "sterkere" på nynorsk - da er det avgjort: Ferrante gjør seg best i nynorsk språkdrakt - om man da ikke foretrekker det aller beste: å lese den på original-språket
Tittelen var også mer dekkende på nynorsk-utgaven, synes jeg.
Terningkast:5
  
Andre bloggere som har omtalt Kvelande kjærleik:
Rose-Marie
Åslaug i Min bok- og maleblogg


Her er mine omtaler av Napoli-kvartetten:

• Mi briljante venninne
• Historia om det nye namnet
• Dei som flyktar og dei som blir
• Historia om det tapte barnet

Se også min omtale av Elena Ferrante: Svikne dagar
Se også min omtale av Elena Ferrante: Hjemreise 
Se også min omtale av Elena Ferrante: Kvelande kjærleik   

Tanker om bok - Camilla Läckberg: Heksen

Camilla Läckberg vet å skape spenning i det tilsynelatende idylliske Fjällbacka - og det er ofte viktige, meningsfulle temaer hun tar opp i bøkene sine - samtidig får vi et innblikk i livet til ekteparet Patrik og Erica med deres tre barn. Til tross for at det er vel mye som skjer i denne hennes siste roman, og at den for noen kan føles unødig lang - så er den vel verd å lese for oss som er Camilla Läckberg fans.
Tittel: Heksen
Forfatter: Camilla Läckberg
Oversetter: Kari Bolstad
Kategori: Krim og spenning
Produsert av: LBF
Målform: Bokmål
Original tittel: Häxan
Serier: Fjällbacka-serien
Spilletid: 23:52:24
Først utgitt: 05.10.2017
ISBN Lydfil: 9788242165442
Innleser: Bodil Vidnes-Kopperud

Jeg brukte lydfil fra LBF og papirutgaven fra Gyldendal forlag, 656sider, 2017, ISBN 9788205488878

Mine tanker om Heksen:

Denne romanen av Camilla Läckberg ble presentert for meg på Gyldendals høstmøte - Forfatterne kommer 03.10.2017, og jeg lyttet/leste den i november 2017

Gyldendals katalog s.66

Den svenske forfatteren Camilla Läckbergs fulle navn er egentlig Jean Edith Camilla Läckberg Eriksson, og hun er født i 1974. Hun er født på stedet Fjällbacka i Bohuslän, der har hun også lagt settingen til sine populære kriminalromaner. Egentlig er hun utdannet siviløkonom, men forfatteryrket er vel hennes hovedgeskjeft nå. Serien hennes fra Fjällbacka har blitt veldig populær, og flere av bøkene er også filmet. Jeg har lest dem alle – og det er så absolutt ”småkoselig” krim med ekteparet Erica Falck som er forfatter og som ofte bistår politi-ektemannen Patrik Hedström å løse uhyggelige saker som foregår i nærmiljøet deres. Samtidig får vi et innblikk i deres dagligliv som familie og småbarnsforeldre – et ”koselig” avbrekk i kontrast til alvorlige tildragelser i Läckbergs krim-romaner.
Jeg har fått med meg disse bøkene - Isprinsessen var hennes første i serien, den kom på svensk i 2003, og Heksen er til nå den siste:

Storyen i Heksen er i korthet denne: Et mystisk sammentreff med to barn som forsvinner og blir funnet drept under like omstendigheter og på samme stedet. Men med et tids-spenn på tretti år. – I nåtid er vi i Fjällbacka selvsagt – Linnea er fire år når hun forsvinner og man tenker tilbake på vesle Stella som også forsvant da hun var fire år  - men det var lenge siden – to tenårings-venninner ble anklaget, og lever med dette over seg i tretti år – de ble ikke fengslet for de var for unge. Den ene av jentene dro fra Fjällbacka og har gjort karriere som filmstjerne, den andre ble i lokalsamfunnet – den feterte skuespilleren er tilfeldigvis på hjemstedet etter tretti år – de to venninnene ble skilt fra hverandre den gang (et sterkt element her er fokuset på foreldre – barn relasjonen, det fungerte godt synes jeg) – interessant blir det også å se hva som skjer når de to venninnene møtes igjen etter tretti år?
Patrik Hedström og det lokale politiet blir selvsagt satt på saken og som vanlig blir den effektive kona til Patrik ”innblandet” – de to sakene blir satt i sammenheng med hverandre og Erica var tilfeldigvis i gang med en bok om det som skjedde for tretti år siden.
Vi beveger oss ikke bare tretti år tilbake i tid i denne romanen, vi blir også tatt med til et miljø på 1600-tallet med ”hekser” og tragiske familie-hendelser – det kan kanskje føles som litt vel mye hopping i tid for enkelte lesere?
Vi presenteres også for intoleranse og utsatte kvinneskikkelser, urettferdighet og mobbing og til og med rasisme i denne romanen – det blir ganske mange ulike temaer å holde styr på.
I  lokalsamfunnet denne gangen skildrer Läckberg et mottak for syriske flyktninger og meningene blant de ”fastboende” er ikke bare positive når det gjelder dette ”fremmed-elementet”.  Det er altså ganske mye Camilla Läckberg vil ha oss med på i denne romanen, derfor er den blitt temmelig ”sidedryg” også. (656 sider) – mange navn blir det å holde styr på, og mye merkelig skjer etter hvert – det hoper seg liksom om med både det ene og det andre – det kommer også en politisk vinkling her som er sterkere hos Läckberg nå – spørsmålet om innvandring og flyktninger i det svenske samfunn – det er i hvert fall visualisert, uten at det er videre drøftet – men dette gjør ”Heksen” ganske tids-aktuell…. 
Spørsmålet er om ikke Läckberg har favnet over litt vel mye i denne romanen?
Jeg har likt godt de fleste av hennes krimromaner – spesielt fordi det er kjekt å møte igjen noen av de samme  kjente karakterene og det kjente lokal-miljøet. Men denne synes jeg var annerledes på mange måter.
Jeg merket helt fra starten av her var det mange navn å forholde seg til – og i tillegg forflytter vi oss frem og tilbake i tre ulike tids-perioder – det kan være interessant og spennende, men det kan også virke noe ustrukturert og rotete om det ikke fungerer helt – her var det litt på kanten synes jeg….
Og i tillegg griper Läckberg over så mange temaer samtidig denne gangen, at det nesten blir noe overlesset.
For å nevne noen av temaene: Relasjonen barn - foreldre, kjærlighet, mobbing, homofili, flyktninger, rasisme, fordommer, urettferdighet, dårlige oppvekst-forhold, tragiske familieskjebner, hekseprosesser i fortid og nåtid.
Alt er viktige temaer og positivt at det blir satt søkelys på i en kriminalroman, men ”alt på en gang” kan virke noe kaotisk på leseren slik at man mister fokus underveis.
Intensjonen med for eksempel å dra frem hekseprosesser rundt 1670, og ”hekseprosesser” i dagens samfunn er en god idé – og kunne alene ha vært et hoved-tema. (Jeg tenker på en amerikansk forfatter som gjorde dette på en fantastisk måte – Arthur Miller og hans The Crucible - 1953 – hvor han lager en strålende allegori på McCharthy-tiden i sin samtid og hekseprosessene i Salem på slutten av 1600-tallet)

Konklusjon: Boken var aldri kjedelig, den ga en mye å tenke på – og det små-koselige familie-livet hos  Patrik og Erica ga litt pusterom for all aktivitet som akselererte etter hvert – man får litt følelse av at dette er ”overkill” og urealistisk – at politimannen Bertil Mellberg gjør tabber, kjenner vi til – men også en del av politiarbeidet for øvrig denne gangen var noe urealistisk på enkelt områder…

Alt i alt, Heksen anbefales fordi den er spennende og fordi det alltid er hyggelig å møte igjen Camilla Läckbergs faste persongalleri – men jeg vil ikke plassere Heksen blant hennes beste….
Terningkast: svak 4 på denne
 
Andre bloggere som har omtalt denne:
Tine sin blogg
Bjørnebok

 

Tanker om bok - Boklansering: Lucifers fall av Jan Boris Stene - 28.02.2018

Jan Boris Stene signerer sin tredje kriminal-roman - Foto:RandiAa©

Tittel: Lucifers fall
Forfatter: Jan Boris Stene
Utgitt: 21.02.2018
Forlag: Vigmostad og Bjørke
240 sider
ISBN:9788241916366

Tanker om boklansering og Lucifers fall:

Da fikk Anita og jeg med oss en interessant bok-lansering igjen. Det var faktisk den tredje boken i krim-serien til Jan Boris Stene – og vi hadde bivånet alle tre lanseringene som startet i august 2015 med Nådegiveren, bok to, I djevelens klør, kom i mars 2017, og nå Lucifers fall som ble lansert 28.februar 2018.
I Jan Boris sin tredje klassiske kriminalroman fra "hjemlige" trakter - stiller vi tiden tilbake nøyaktig 100 år - bakteppet er som de to første bøkene, vår vakre by Trondheim, og hovedaktørene er fortsatt det velfungerende ”teamet” etterforsker Falkener  og hans assistent doktor Wilberg.
Lanserings-sted for romanen denne gangen var valgt restaurant Tulla Fischer (hun var gift med arkitekt og arkeolog Gerhard Fischer) – sentralt i Trondheim vis a vis Vår Frue kirke. Forlaget er fortsatt Vigmostad og Bjørke, men med ny redaktør denne gangen, Marius Aronsen.

Forlagets lanserings-bilde

Anita og jeg, pluss Roar Ræstad – (forfatter av god Trondheims krim han også, og tidligere kollega av meg), slo oss ned sammen ved et bord med god utsikt til ”begivenhetene”. Litt bakgrunns-støy fra andre deler av restauranten var det i starten, men det glemte vi fort, det sjenerte oss ikke.
Jan Boris startet med å fortelle om sentrale steder og bygninger i Trondheim anno 1918 som han har flettet inn i sin kriminalroman – foran oss på bordet hadde vi fått et lite hefte med mange fine fotografier med ”før og nå” bilder. Jan Boris er god på dette med lokal-historie, så man føler seg virkelig hensatt til ”den gang da” i bøkene hans – det er et pluss som gjør ”lettfordøyelig” kriminal-litteratur interessant og meningsfylt.
Etter noe bakgrunns-informasjon og bilde-studering får vi høre litt om innholdet i denne tredje romanen – året er altså 1918 – og det virker som det er enda litt mer action i denne siste boken enn de foregående – vi møter en bestialsk morder som sprer uhygge i byen – det går ut over prominente byborgere – de blir tatt av dage på en lite hensynsfull måte. De to etterforskerne blir ledet inn i byens overklasse og prøver å finne svar på hvorfor disse groteske drapene blir begått.
Jan Boris holder seg til sin klassiske stil innen kriminallitteraturen – han er en storsamler på gamle klassikere som Arthur Conan Doyle (Sherlock Holmes og dr.Watson) og Agatha Christie (Miss Marple, Poirot og Hastings) vet jeg.

Bilde lånt fra WikiStrinda

Frimurerlogen og frimureri og den staselige mursteinsgården i Trondheim er også en del av settingen, andre steder som er nevnt er blant annet Telegrafen (Børsbygningen) og Tronka.
I tillegg til ”mord-historien” får vi også litt mer innblikk i Falkeners privatliv, hans forestående bryllup og hans bakgrunn – det er greit å vite litt mer om denne ganske sympatiske Falkener.
Jan Boris leste litt fra romanen og ga oss en idé om hva vi har i vente – min ”hagevenn” Øyvind har allerede lest romanen og jeg er ofte enig i hans vurderinger når det gjelder litteratur, han sendte meg denne meldingen (gjengitt med tillatelse):  

Så da ser vi frem til å studere denne nærmere – det anbefales.
Her er noen billedglimt fra lanseringen av Lucifers fall:

Redaktør Marius Aronsen bokbader Jan Boris Stene  - Foto:RandiAa©

Jan Boris Stene forteller om relevante steder i romanen sin - Foto:RandiAa©

Vi følger med i utlagt billedmateriale - Foto:RandiAa©

Jan Boris leser fra Lucifers fall - Foto:RandiAa©

Mange kjente hadde møtt opp til boklanseringen - Foto:RandiAa©

Flere bilder av Jan Boris Stenes boklanseringer i mitt Flickr-album:

Boklansering av Nådegiveren - Jan Boris Stene
Min omtale av Nådegiveren - Jan Boris Stene
Boklansering av I djevelens klør - Jan Boris Stene
Boklansering av Lucifers fall - Jan Boris Stene