Tanker om bok - Noen å diskutere bok med?

Først noen bok-rote-tanker. Skulle lete etter en bok i "bibliotek-korridoren" min i dag, og skrekk og gru, hele systemet mitt har kollapset etter "eksilet". Tidligere hadde jeg alle bok-hyllene ordnet med temaer og størrelser og alt på rett plass. Så her må jeg gjøre en innsats en dag. (Eksilet var at jeg måtte ut av mitt hus med rubb og stubb i 6 uker fordi gulvene skulle taes opp og varmerør isoleres, og firmaet som har gjort feilen stod for all flytting ut og inn...men bøkene fikk de ikke helt på rett plass ser jeg....akkurat den jobben får jeg vel gjøre selv da, uten å starte noen klage-sak på det.)

Litt i det filosofiske bok-hjørnet i dag:

Det er da et faktum at en glede eller interesse man har, forsterkes og blir en enda større opplevelse når det finnes andre der ute å dele den med. Man kan ikke snakke bok, foto, hage, slektsforskning, data, trening (for å nevne noen av mine egne "intense" hobbyer) - eller hva man nå er opptatt av - med plagsom iver med hvem som helst. I hvert fall ikke med noen som ikke har den interessen i det hele tatt. Og jeg må bare innrømme min store svakhet..(selv synes jeg egentlig det er en styrke - men jeg skjønner at jeg kan plage noen når jeg blir for ivrig med en av mine "hobby-innlegg") Derfor er det så velsignende godt å være sammen likesinnede - jeg deler gjerne mine venner og bekjente inn i kategorier, ikke noe negativt ment med det, men jeg har data-venner, foto-venner, trenings-venner, slektsforsker-venner og ikke minst litteratur-venner.

Det er dette siste jeg vil strø noen tanker om i dag:

Foruten et par lesesirkler, en del bokglade kolleger, og naboer, og forumet bokelskere.no, og bokblogger, ikke minst Rose-Marie sin - må jeg bare innrømme at også Facebook har sine positive sider her - altså når det gjelder å "treffe" likesinnede. På FB har jeg hagevenner fra Hagegal-forumet og slektsforsker-venner, og ikke minst det siste året: noen å diskutere bok og film med.

På FB kan man faktisk promotere sin Blogg, man kan annonsere at nye poster er oppe; man får respons på det man gjør, man får tips om nyheter på bok- og film-fronten, man kan utveksle synspunkter, få ideer, bli motivert og inspirert.....her er et lite eksempel:

Sist natt fikk jeg lyst til å gjøre litt arbeid på en bok jeg alltid har likt godt -Girl with a Pearl Earring, da arbeidet var ferdig, klikket jeg på linken Share med FB - og ikke lenge etter var en hyggelig diskusjon på gang:

Tanker om bok - Tracy Chevalier: Girl with a Pearl Earring

 

En periode leste jeg de fleste av Tracy Chevaliers bøker etter hvert som de kom ut. Det begynte med Girl with a Pearl Earring som jeg fikk på engelsk i gave ikke lenge etter at den var kommet ut. Den fant jeg fengslende....spesielt fordi maleren Vermeer alltid har vært en av mine favoritter. Og jeg syntes forfatteren her hadde gjort en genistrek - å kombinere malerkunsten slik med en spennende historie. (Det har forresten forfatteren gjort i flere av sine romaner, altså koblet en historie opp i mot en historisk person eller begivenhet) - Se forfatterens fine hjemmeside og oversikt over hennes bøker.

Etter at jeg hadde lest denne romanen i år 2000, tenkte jeg at dette kunne være noe som fenget mine elever som hadde "storfordypning" i engelsk. Jeg konfererte litt med forfatteren om dette. (Se mail i "Power-Point" jeg laget for elevene). Vi gjorde litt grundig arbeid på denne...det er flere år siden...2004. Romanen fenget godt og vi fikk også med oss filmen da den kom.

Jeg laget en PowerPoint som jeg brukte som en slags "trigger" midt i leseprosessen....bildene fra denne kommer her, animasjonene mangler, det er bare still-bilder. - Legger de likevel inn som en introduksjon til denne romanen. (Hvis fremvisingen går for raskt, trykk bare på pause - eller velg å se på enkelt-bildene)

Made by Randi©:

Elevene var ivrige etter å komme i gang med dette bokprosjektet

Tracy Chevalier som gjest i Bokbadet

Tracy's hjemmeside

Tracy biografi

Maleren Vermeer

Vermeer-painting 

Min vurdering av bok og film: 6

Mine Proust-betraktninger 13: Gordon Hølmebakk - Marcel Proust

Tittel: Lest og skrevet - Artikler og Essays
Forfatter: Gordon Hølmebakk
Forlag: Gyldendal
utgitt: 2003
Innbinding: Innbundet
Sider: 461
Språk: Bokmål
Emne: Litteratur
Litteraturform: Essays






Jeg konsentrerte meg om essayet eller artikkelen: Marcel Proust (H.s.112-133) - H.s står for henvisning til sitater fra Hølmebakks Lest og skrevet, side-tall.
Forøvrig leste jeg raskt igjennom innholdet i hele boken som er en samling nedtegnet av Gordon Hølmebakk over tid, det dreide seg om festskrift, artikler, essay om litteratur, biografiske opplysninger osv.
Hølmebakk, som var knyttet til Gyldendal forlag i over førti år, skulle være godt kjent med litteratur- og forfatter-verdenen.
I essayet om Marcel Proust har han da også lagt ganske stor vekt på Proust sitt forhold til sin forlegger.
Hølmebakk starter med å si at svært mange "Proust-tilbederes kjennskap til På sporet av den tapte tid I-XII begrenser seg til lesning av verkets første bind." (H.s.112)
Hølmebakk betegner videre Proust som en av litteraturens stormestre, og peker på den betydningen Proust har hatt for mange. (Se også innledningen til Olof Lagercrantz i hans Att läsa Proust).
Proust må kanskje ansees som en vanskelig dikter, sier Hølmebakk videre, og at det er grunnen til at mange "gir opp."

Likt med Lagercrantz legger også Hølmebakk vekt på dette med "tid og forvandling" (H.s.113)  som man finner hos Proust - dette at enkelte i persongalleriet ser ut til å gjennomgå en metamorfose. Den vakre baron de Charlus for eksempel går fra å være en viril dandy til en storvommet "lallende olding" - "en studie i senilitet, men også en forvandling.."(H.s.114). Interessant, men også en naturlig prosess - sammenhengen mellom tid og forvandling.
Hølmebakk tar også for seg Prousts bruk av modeller. Det blir ofte et puslespill om man vil finne tilbake til originalen fordi personene "låner trekk fra flere, i blant et utall faktiske personer." (H.s.114) Det er ikke uvanlig med trekk fra opptil ti-tolv personemodeller i en Proust karakter.

Deretter stiller Hølmebakk spørsmålet: "Hvem er Marcel?" - et spørsmål som kanskje er et av de mest vesentlige for leserne.
"Vi har Prousts egne ord for at noe avgjørende skjedde med hans forhold til verket da han gav hovedpersonen sitt eget navn. Men hvem er Marcel?" (H.s.114) Hølmebakk trekker frem den følelsen av martyrium og pine som utviklet seg hos Proust etter hvert - og hans avsløringer av homoseksuell legning og praksis.
Hølmebakk påpeker det uklare her - uklart når det gjelder romanverkets "point of view" - og uklart hvor forfatteren er i forhold til verket. Jeg vil formulere det så enkelt: Hvor mye utenfor sitt verk er Marcel Proust , og hvor mye er han med i selve verket? 
Hølmebakk bruker det gamle greske "ordtaket at "Reven vet mange ting, men pinnsvinet vet én stor ting." (H.s.116)Og Proust plasseres i kategorien rev, erkerev sogar, "i sannhet en dikter for alle årstider. Var det ikke så, ville det ha vært uråd å forstå hvorfor han ble betydningsfull for tre så forskjellige forfattere som Hans E. Kinck, Johannes Thrap-Meyer og Dag Solstad."(H.s.117) (Sidesprang - egen kommentar:Det var vel den greske forfatteren Arkhilokhos som brukte dette bildet ca 650 f.Kr - og idéhistorikeren Isaiah Berlin har brukt dette for å sette en "merkelapp" på forfattere og forskere som er rever, og de som er pinnsvin. Rever er litt over alt, er nysgjerrige, og utforsker ulike temaer, og veksler lett mellom ulike uforenelige oppfatninger.Reven kan mange knep, står for kompleksitet, mens pinnsvinet kan ett viktig knep, står for simplisitet.....ikke godt å si hva som er best - men at Proust er sammensatt og kompleks er det nok ingen tvil om.)
Hølmebakk har viet stor plass til forfatterens forhold til forleggeren i dette essayet. Her pekes det på den økonomiske avhengigheten, og dette at flere forfattere dras inn i et intimt samarbeidsforhold med sin forlegger - han bruker Kafkas kompliserte forhold til forleggeren Kurt Wolff som et eksempel. Marcel Proust var "bundet" til forlegger Gaston Gallimard (1881-1875) i flere år, fra 1912 til 1922.

 

Og interessant er den korrespondansen dette forfatter-forlegger-forholdet resulterte i. En korrespondanse som var så spesiell at den ble utgitt i bokform under tittelen Correspondance etter Prousts død (1989). Deres forhold begynte ikke så godt, da bindet  "Veien til Swann" (av På sporet..)skulle utgies, ble manuskriptet fatalt avvist av forleggeren først, han hadde visstnok ikke åpnet manuskript-pakken i det hele tatt.

Prousts trofaste hushjelp gjennom de siste åtte år av hans liv, Céleste Albaret, har også beskrevet denne forlegger-affæren. Korrespondansen vitnet om at forleggerens fadese med manuskript-avvisning av første bind, hadde fått forleggeren til å legge seg ganske flat for Prousts krav og betingelser etter hvert. "Correspondance" ble en bok med mer enn fire hundrede brev og en tydelig-gjøring av forfatter-forlegger problematkken: "....disse problemene forstørret opp og formulert med en skarphet og detaljrikdom som gjør Correspondance enestående i forleggerprofesjonens brevlitteratur."(H.s.126)
Correspondance viser også en Proust som var ganske åpenhjertig med hensyn til homoseksualitet, her var homoseksualiteten "personifisert i Baron de Charlus" (H. s.126), og den tydelige modellen var Robert de Montesquiou.
"Så djerv er denne skildringen - skriver Proust - at den kanskje vil sjokkere Dem, og om den ikke vil sjokkere Dem, kan den sjokkere leserne, og pressen, og føre til angrep på forlaget"...(H.s.126-127) - og svaret fra forleggeren var oppmuntrende her, de ville støtte forfatteren.

Manuskriptene fra Proust kunne også føre til konflikter med forleggeren. De skrevne notatene som ankom forlaget var langt fra ryddige og oversiktlige, det var fullt opp av overstrykninger og slurv - resultatet kunne ofte bli feiltolkinger og trykkfeil, som i sin tur gjorde Proust temmelig arg.

Correspondance viser en hissig brev-utveksling angående dette. "Forfatter og forlegger maktet aldri å komme frem til en klar og ryddig løsning på dette problemet." (H.s.128)
Hølmebakk påpeker også at Correspondance bekrefter inntrykket fra flere kilder om at atmosfæren "i det litterære Paris var lukket." (H.s.128) - og til tider opphetet skribentene imellom. En amper atmosfære kommer i hvert fall ofte til syne i korrespondansen mellom Proust og forlegger; Proust gir uttrykk for at "Gallimard gjør ikke nok for ham, er annetsteds eller utilgjengelig når han ringer, tar for sjelden initiativ." (H.s.129) - i det hele tatt blir forleggeren skjelt ut av Proust; det virker som han vil settes i en særstilling blant konkurrerende forfatter-rivaler. Konflikter rundt kontraktene blir også synliggjort i korrespondansen. I det hele tatt gir denne brevsamlingen mellom Proust og forlegger et helt annet bilde av Proust enn det som kommer frem gjennom verket hans.

Konklusjon: Av alt det som er skrevet om personen Proust, om forfatteren, om forfatterskapet hans, er det utrolig interessant å se hva ulike litteratur-forskere legger vekt på. I dette essayet av Gordon Hølmebakk synes jeg at jeg lærte en ny side av Proust: Den praktiske nødvendige forlegger-siden av et forfatterskap.
Dess mer jeg leser rundt Proust, dess flere synsmåter jeg får med meg, dess mer spektakulært og sammensatt blir mitt bilde av Marcel Proust....jeg fortsetter min leting på sporet av Marcel Proust.

Mine Proust-betraktninger 8: Å lese Proust - Olof Lagercrantz

Tittel:Å lese Proust (Att läsa Proust)
Forfatter: Lagercrantz,Olof
Publisert Oslo: Gyldendal, 1993
Språk:Norsk (bokmål)
Antall sider: 157 s.
Oversetter: Niels Magnus Bugge

Den kjente svenske pressemannen, journalisten, kritikeren og biografen Olof Lagercrantz (portrettert av Leif Zetterling)  har vist stor interesse for Proust; og tilkjennegir den store betydningen Prousts verk har hatt for han:
"Jeg har gjennom flere år lest Marcel Prousts romanverk På sporet av den tapte tid og nesten intet annet. Jeg har stirret ned i dens enorme vev og forsøkt å følge noen tråder. Boken er blitt et hjem for meg og har gitt meg trygghet. De mennesker jeg har møtt, har jeg betraktet i lys av dens skikkelser. Samtidens omveltinger har, slik det har forekommet meg, fremstått klarere for meg når jeg har hatt Proust ved min side. Nå da jeg forlater han, føler jeg meg som et barn som har gått seg vill". ( s.9)
Lagercrantz har begrenset seg til noen utvalgte temaer i denne boken,(se innholdslisten). Han begynner med "Lørdagiaden" - med forfatteren i På sporet som starter skrivingen av et lørdagsepos, lørdagiade: her berettes familiens lille lørdags hemmelighet - de spiser lunsjen en time tidligere enn på andre dager. Dette blir en samlende rutine av en lang rekke andre rutiner som gjennomsyrer hele verket. Hendelsen er forbundet med "hellige ritualer"; noe som kanskje innbyr til trygghet både hos forfatteren og leseren; og det innbyr til at alle kan identifisere seg innenfor disse rituelle rammene:(s.13)

Den mest fremtredende av disse rituelle handlingene er den mystiske, nærmest mytiske "prosessen" med madeleinekakens fortæring etter å ha vært dyppet i lindeblomst-te. Gjennom dette ritualet skapes lykkelige erindringer om barndommen. (Her er det vel også et sterkt innslag av Freuds vekt på å kalle frem i bevisstheten tidligere opplevelser og inntrykk.) 

Lagercrantz påpeker at disse ritualene og konvensjonene også kan skjule det virkelige, sanne livet - det blir som en skyggetilværelse, og fernissen, lagene forleder oss: "Vil Proust minne oss om at intet er som vi tror det er?"..."Metaforene er sjelens sprog."(s.17)
Kanskje er også Prousts trang til å skrive et ledd i det noen har omtalt som hans "blinde, vanvittige, besatte lengsel etter lykke."(s.18) - og før Proust startet på sitt lange roman epos skrev han til en venn: "Jeg føler hvor tomt mitt liv har vært og ser hundrevis av skikkelser til en roman og tusen ideer som ber om at jeg skal gi dem legemer, som skyggene i Odysséen når de ber Odyssevs om en slurk blod som skal gi dem livet tilbake."(s.18)
Om Proust skaper sine romanfigurer slik og gir de liv, ser det likevel ut til at de stadig synker tilbake til sin skyggeverden. Dette ser man kanskje spesielt når det gjelder fortellerens mor - hele livet bor de sammen i leiligheten i Paris, men ikke desto mindre forsvinner hun ofte ut av fortellingen, hun er på reise, eller det er en eller annen naturlig grunn til at hun ikke er "til stede". Det ser ut til at fortelleren kanskje har vanskelig for å si rett ut at hun er død. Som "skyggemor" vender hun tilbake til livet/romanen - hun blir sett av fortelleren.
Det neste temaet i Lagercrantz' bok er "Katedralen" (s.20).
Kirken Saint-Hilaire i romanen er St. Jacques i Illiers, eller romanens Combray. Denne kirken er sentral såvel i Combray- landsbyen og i Prousts roman forøvrig.

Den blir nesten levendegjort ved at klokketårnet omtales som en person med ansikt. Fortellerens mormor formulerer det slik: "Jeg liker dets gamle ansikt. Jeg er sikker på at hvis det kunne spille piano, så ville det ikke spille tørt." (s.20) Dette er måten fortelleren tilkjennegir sin kjærlighet til både kirken og mormoren på.
Den engelske kunstkritikeren og sosial-reformatoren John Ruskin blir også koblet til Prousts forkjærlighet for kirker.
Samtidig som han blir en slags fars-erstatning for Marcels virkelige far som har fått liten plass i romanen: "Min far næret forakt for arten av min intelligens", (s.20) - og Lagercrantz peker på at en slik forakt er vanskelig å bære; slik er fars-hengivelsen i stedet rettet mot Ruskin. (I romanen er vel Swann den som kommer nærmest Ruskin). Proust og "fortelleren" er sterkt opptatt av denne Ruskin og hans interesse for gotikken og katedraler - ja, så opptatt av dette at han nærmest dro ut på en pilegrimsreise etter Ruskins død for å beskue de katedraler Ruskin hadde beskrevet.
Og katedralene blir gjerne personifisert på en måte: Portalen til katedralen i Rouen blir lik en liggende skikkelse, og kirken utenfor Combray, Saint-André-des-Champs med alle sine gotiske skulpturer, laget på bakgrunn av levende modeller - slik at fortelleren i Prousts roman kan kjenne igjen romanfigurene i disse statuene. Slik blir Saint-André-des-Champs "en metafor for Prousts roman. På sporet av den tapte tid er bygget med en katedral som modell."(s.23)

"Tjenestepiken og kjærligheten" (s.26) :

Giottos bilde i kapellet i Padova: Caritas - Kjærligheten

"Musikkverket:" (s.32)
Lagercrantz peker på Prousts roman som et livsverk og som et musikkverk, symbolisert ved den figurative komponisten Vinteuil og hans sonate. Livsverket består av temaer, slik som i musikken. "Marcel Proust befinner seg i samme situasjon som Dante, og hans villdyr, som han ikke kan passere, heter Homoseksualiteten, Jødedommen og Moren" - sier Lagercrantz, og "som Dante mestrer han problemet ved å gå en omvei, og det er den som blir hans roman." (s.32-33) Disse temaene er representert av rollefigurer i romanen: Baron de Charlus blir "bæreren av forfatterens homoseksualitet", Swann står for Jødedommen og stiger frem stadig mer jødisk utover i romanen. "Moren og den farlige fristelse hun utøver, blir kamuflert og forvandlet, men er tilstede i hvert øyeblikk." (Lagercrantz s.33) 
Lagercrantz peker på Charles Swann som romanens mannlige ideal - en kvinnebedårer hele livet. Fortellerens svermeriske forhold til Swann sidestilles med Prousts forhold til John Ruskin:

Swann er kunstelsker (slik som Ruskin), og den lettsindige Odette idealiserer han og dyrker gjennom Botticellis kvinneskikkelse Sippora -(Fra Botticellis maleri Moses' fristelser i det Sixtinske kapell) - Swann skaffer seg en reproduksjon av dette maleriet; og fortelleren "studerer Odette slik John Ruskin studerer de gotiske katedralene." (s.39) 
Swanns lengsel etter Odette sidestilles med fortellerens lengsel etter moren, og det godnattkysset som er så viktig å oppnå. 
"Salongene." (s.56)
Her legger Lagercrantz vekt på fortellerens innpass i "salongene", og hvordan han lykkes med dette. Det er kontakten med vennen Robert de Saint-Loup og hertugfamilien de Guermantes som er "inngangsbilletten" her.  Denne "higen etter salongene" er vel ganske ironisk fremstilt av Proust: "Sosietetens mennesker er, slik Proust skildrer dem, ofte latterlige, skremmende, grusomme og tankeløse. Men de er på en patetisk måte fanget i etikken og vekker forsåvidt medfølelse." (s.64) det ser ut til at Proust lar disse "opphøyde" karakterene miste glansen etter hvert utover i sitt verk.
"Mormors død." (s.73)
Fortellerens mormor er en betydningsfull karakter i verket, og hennes død har også en sentral plass i romanen. Lagercrantz peker på de motstridende følelser fortelleren har overfor henne: kjærlighets-følelse, men også skyldfølelse for den tid hun har ofret på han i form av pleie, omsorg og bekymring. Tiden rundt hennes død, med opptrinn av leger og ritualer er mesterlig skildret. "Her får vi servert noe av det mest fremragende i dødsdiktningens historie."(Lagercrantz s.75)
"Baron de Charlus." (s.80)
Den fjerde delen av "På sporet" har fått tittelen Sodoma og Gomorra. (Etter de de to demoraliserte byer i Første Mosebok som fikk sin straff fra Gud.) "Hos Proust står Sodoma som symbol for menn som elsker menn og Gomorra for den lesbiske kjærligheten."..."Dermed hadde han allerede i utgangspunktet felt en dom over dem som «elsker mot naturen» og som han selv tilhørte." (s.80)
Den mest fremtredende av de mange homoseksuelle i romanen er Baron de Charlus; denne personen opptrer fordekt og mystisk i flere kapitler i romanen før hans "egenart" åpenbares for fortelleren og leseren. "I romanen derimot elsker forfatteren bare kvinner og fordømmer homoseksualiteten som en last."(s.85) Lagercrantz peker på dette "dilemma" for Proust og at han selv "hørte til de fordømte i Sodoma, men at han for enhver pris ville skjule det." (s.86)
Proust-biografer har trukket frem at Proust var forelsket i kvinner som ung uten å ha seksuelle forhold til dem; og at han etter hvert hadde "mange heftige, svermeriske vennskapsforbindelser med menn...." (s.85)"En promiskuøs tendens var fra begynnelsen av tilstede i Prousts personlighet, og mot slutten av hans liv tok den muligens overhånd." (s.85)
"Albertine." (s.105)
I romanen er Albertine fortellerens store kjærlighet, men på en mystisk måte er hun sannsynligvis en mann i kvinneklær - lik maleren Elstir som har fremstilt Miss Sacipant slik at fortelleren er i tvil om modellens kjønn.(Modellen var Odette, Swanns kjæreste)(s.106)
Fortelleren har vel også sine tvil om Albertines tilbøyeligheter - han mistenker henne for en erotisk, lesbisk legning. Dette fører til at hun blir en fange i fortellerens foreldrehjem i Paris, og blir nærmest behandlet som en slavinne eller husdyr. (Dette innleder romanverkets femte del: "Fangen.")
I sitt fangenskap går hun på en mystisk måte over i flere andre skikkelser - blant annet en mannlig tjener fra Prousts hjem, likeså går hun inn i rollen som moren som nekter han et godnatt-kyss. Slik blir fortelleren ulykkelig og opprørt som i barndommen. I det hele tatt er fortellerens kjærlighet til Albertine en eiendommelig affære:"Det intime samlivet mellom de to elskende er omgitt av et slør......Det forekommer ingen skildring av normalt seksuelt fellesskap, men det blir sagt at de hengir seg til dristige erotiske fantasier." (s.115) Likevel er eiertrangen og sjalusien fortelleren føler overfor Albertine å sammenligne med "den fulle besittelsen av den elskede, det samme tyranniske krav som fortelleren som gutt følte overfor sin mor. Kjærligheten blir til lutter smerte fordi elskeren forlanger noe som intet menneske på jorden kan gi han - noe som befinner seg utenfor tid og rom. Sett i et slikt perspektiv er Albertine et symbol på det uoppnåelige." (s.115-116)
Fangenskapet ender med at Albertine reiser og romanens del "Uten Albertine" begynner - og fortelleren tar i bruk lokkemidler for å få henne tilbake - men plutselig kommer meldingen om at hun er død etter et fall av hest på en ridetur. "Fortellerens sjalusi overlever Albertines død. Det overrasker ikke, for det er sjalusien elskeren elsker og ikke dens gjenstand." (s.116) I etterkant dveler han i sjalusien og gransker Albertines liv og affærer, avslører "syndige" episoder fra hennes liv som lesbisk. - Og vi ser igjen at Proust ikke skriver om det han egentlig kunne skrevet om, alt er fordekt og noe annet ligger bak....
"Det Jødiske." (s.125)
Lagercrantz påpeker at Marcel Proust har et jødisk utseende etter sin jødiske mor, men at han ikke har gitt fortelleren noe jødisk preg; karakteren Swann derimot er jøde. "Proust befinner seg hva det jødiske angår i samme situasjon som overfor homoseksualiteten. Han besitter kunnskap hvis kilde han ikke vil redegjøre for." (s.125)
Lagercrantz sier: "Hvis Prousts roman hadde kommet ut i våre dager med nåtidens skjerpede oppmerksomhet overfor antisemittismen, er det fare for at Proust ville ha råket ille ut." (s.126) Proust fremstiller blant annet den jødiske familien Bloch i romanen på en usympatisk og latterlig måte. Lagercrantz:"Kanskje har Proust valgt å harselere for å overvinne sin skyhet overfor det jødiske." (s.127) - eller var det jødiske kanskje noe han skammet seg over, på linje med homoseksualiteten. Karakteren Swann står  imidlertid i en mer opphøyet posisjon fordi han tilhører overklassen og er godt assimilert i det franske samfunnet. Dreyfus-saken har også fått sin plass i romanen, her drister Swann seg til å si at han tror på Dreyfus' uskyld - mens "fortelleren" derimot forholder seg kjølig til spørsmålet om Dreyfus er skyldig eller ikke. (Egen kommentar: Her taler vel Proust igjen med en "dobbel-stemme" - interessant å se at Proust faktisk "live" støttet Dreyfus; et gammelt notat om saken her ; slik at dette med antisemittisme i "På sporet" er vel nærmest ironisk ment og en anskueliggjøring av problemet, eller hva? Det forvirrer jo litt at Proust hevdet at han ikke støttet Dreyfus fordi han var jøde, men fordi et hvert menneske  hadde krav på en rettferdig retts-behandling - så her er man like langt kanskje i spørsmålet om Prousts forhold til jødedom)  
"Fortelleren." (s.141)
Dette er det siste temaet Lagercrantz tar opp i boken sin: "Det finnes tre fortellerplan. Øverst har vi Marcel Proust som er herskeren over hele teksten. Under han står fortelleren, som er Proust med en maske for ansiktet. Under fortelleren finner vi endelig den personen fortelleren forteller om, bokens helt, en yngre og mer uerfaren utgave av ham selv. Man kan aldri være sikker på hvem av de tre man står overfor." (s.142)

Som en avslutning tar Lagercrantz for seg alderdom og død, og alle de som dør i verket til Marcel Proust. (s.147)

Denne boken til Olof Lagercrantz ga meg egentlig en fin utdyping av det jeg allerede hadde funnet ut om Proust og roman-verket hans. Man kan vel få en hel del ut av Lagercrantz sine nedtegnelser uten å ha lest "På sporet", men jeg føler at jeg forstår mer av dette nå når jeg har lest en god del av hele romanverket.