Tittel: Dorian Gray
Produsert år: 2009
Regi: Oliver Parker
Tid: 112 min.
Forfatter: Oscar Wilde (roman), Toby Finlay (manus)
Skuespillere: Ben Barnes, Colin Firth and Rebecca Hall
Oscar Wilde (1854-1900)i New York,1882. Bilde av Napoleon Sarony (1821-1896)
Før jeg så denne filmen, repeterte jeg raskt romanen som jeg leste for en mannsalder siden.(Bildet av Dorian Gray, Oversatt av Ragnar Kvam, Gyldendal Norsk Forlag 1959, Hjemmenes Boksamling).
Jeg husker den som en slags psykologisk "thriller"ganske full av "bilder" (ikke bare det av Dorian-maleriet), og spekket av mystikk. Jeg skal ikke gå i detaljer på handlingen, den beskriver Rose-Marie veldig godt. (Det var faktisk hennes film-blogg som inspirerte meg til å repetere denne spennende romanen, og se den siste film-utgaven av den. Jeg har sett en gammel filmversjon tidligere, men den har jeg ikke friskt i minne). Jeg vil prøve å trekke noen sammenligninger mellom roman og film. Her dreier det seg om en uskyld og skjønnhet som blir portrettert, Dorian, han selv og alle andre beundrer det vakre bildet og hva er man ikke villig til å gjøre, til å ofre for å bevare denne ungdom og skjønnhet, kunne bare bildet forgå og forfalle og Dorian bevare sin vakre ungdom...men på sin vei til dette tar han vel heller skade på sin sjel.
På et punkt i "storyen" skjønner han for eksempel at han har behandlet sin kjæreste Sybil på en stygg måte: "Hans uvirkelige og egoistiske kjærlighet måtte gi etter for en høyere innflytelse, måtte forvandles til en edlere følelse, og portrettet som Basil Hallward hadde malt av ham, ville bli en fører for ham gjennom livet, ville bli for ham det som det hellige er for noen og samvittigheten for andre, og frykten for Gud for oss alle".(s.97 i min roman-utgave)
Dorians liv blir en besettende dobbelt-tilværelse. Men samtidig er dette en interessant psykolog-studie av kunstens egenart..kanskje også godt på vei Oscar Wildes selvbiografi.
Man kan også se roman og film som en kritikk av en hektisk jakt på ungdom og skjønnhet på bekostning av indre kvaliteter og dyder...(aktuell også i dag kanskje med tanke på plastisk kirurgi og all verdens vidunderkurer for å holde forfall og rynker borte, et evig jag etter "ungdommelig lykke".)
I datidens Viktoria-England var det "dandyism" som var det populære..en kultur som både Oscar Wilde, filosofen John Ruskin, og den franske forfatteren Marcel Proust var influert av.
Litt om bakgrunnen til forfatter og roman: Oscar Wilde er født i Dublin 1854 og døde 1900 i Paris. Opprinnelig kom hans familie fra Nederland på 1600-tallet, og en forfar var faktisk kunstner og skal ha et maleri hengende i Haag kunstgalleri.
The Picture of Dorian Gray er faktisk Oscar Wildes eneste roman, til tross for at han har skrevet mye, jeg har hans samlede verker og der er det rikelig med skuespill og noveller. "The Picture of Dorian Gray" kom ut i 1891 etter å ha vært publisert i Lippincott's Magazine først. Og det var ikke lite protester og debatt blant kritikere da den utkom.. Pressen var nokså samstemt i fordømmelse av denne romanen.; uanstendig var den etter datidens syn. Selv om Oscar Wilde giftet seg forble ikke hans legning noen hemmelighet, konen forlot han etter at han var skandalisert og fengslet. O.W. hentet idéen fra en virkelig hendelse, historien er kjent:, , 1884 hadde han sett en vakker mann som satt modell for maleren Basil Ward, da maleriet var fullført og modellen borte skal O.W. ha sagt noe slikt som at det var sørgelig at en slik vakker skapning noensinne skulle bli gammel og miste skjønnheten. Og kunstneren hadde svart at det hadde vært fantastisk om den unge kunne forbli slik vakker til evig tid, og at maleriet heller kunne falme og forfalle….og O.W. æret da faktisk denne maleren ved å gi "sin" maler nesten samme navn: Basil Hallward.
Jeg husker den som en slags psykologisk "thriller"ganske full av "bilder" (ikke bare det av Dorian-maleriet), og spekket av mystikk. Jeg skal ikke gå i detaljer på handlingen, den beskriver Rose-Marie veldig godt. (Det var faktisk hennes film-blogg som inspirerte meg til å repetere denne spennende romanen, og se den siste film-utgaven av den. Jeg har sett en gammel filmversjon tidligere, men den har jeg ikke friskt i minne). Jeg vil prøve å trekke noen sammenligninger mellom roman og film. Her dreier det seg om en uskyld og skjønnhet som blir portrettert, Dorian, han selv og alle andre beundrer det vakre bildet og hva er man ikke villig til å gjøre, til å ofre for å bevare denne ungdom og skjønnhet, kunne bare bildet forgå og forfalle og Dorian bevare sin vakre ungdom...men på sin vei til dette tar han vel heller skade på sin sjel.
På et punkt i "storyen" skjønner han for eksempel at han har behandlet sin kjæreste Sybil på en stygg måte: "Hans uvirkelige og egoistiske kjærlighet måtte gi etter for en høyere innflytelse, måtte forvandles til en edlere følelse, og portrettet som Basil Hallward hadde malt av ham, ville bli en fører for ham gjennom livet, ville bli for ham det som det hellige er for noen og samvittigheten for andre, og frykten for Gud for oss alle".(s.97 i min roman-utgave)
Dorians liv blir en besettende dobbelt-tilværelse. Men samtidig er dette en interessant psykolog-studie av kunstens egenart..kanskje også godt på vei Oscar Wildes selvbiografi.
Man kan også se roman og film som en kritikk av en hektisk jakt på ungdom og skjønnhet på bekostning av indre kvaliteter og dyder...(aktuell også i dag kanskje med tanke på plastisk kirurgi og all verdens vidunderkurer for å holde forfall og rynker borte, et evig jag etter "ungdommelig lykke".)
I datidens Viktoria-England var det "dandyism" som var det populære..en kultur som både Oscar Wilde, filosofen John Ruskin, og den franske forfatteren Marcel Proust var influert av.
Litt om bakgrunnen til forfatter og roman: Oscar Wilde er født i Dublin 1854 og døde 1900 i Paris. Opprinnelig kom hans familie fra Nederland på 1600-tallet, og en forfar var faktisk kunstner og skal ha et maleri hengende i Haag kunstgalleri.
The Picture of Dorian Gray er faktisk Oscar Wildes eneste roman, til tross for at han har skrevet mye, jeg har hans samlede verker og der er det rikelig med skuespill og noveller. "The Picture of Dorian Gray" kom ut i 1891 etter å ha vært publisert i Lippincott's Magazine først. Og det var ikke lite protester og debatt blant kritikere da den utkom.. Pressen var nokså samstemt i fordømmelse av denne romanen.; uanstendig var den etter datidens syn. Selv om Oscar Wilde giftet seg forble ikke hans legning noen hemmelighet, konen forlot han etter at han var skandalisert og fengslet. O.W. hentet idéen fra en virkelig hendelse, historien er kjent:, , 1884 hadde han sett en vakker mann som satt modell for maleren Basil Ward, da maleriet var fullført og modellen borte skal O.W. ha sagt noe slikt som at det var sørgelig at en slik vakker skapning noensinne skulle bli gammel og miste skjønnheten. Og kunstneren hadde svart at det hadde vært fantastisk om den unge kunne forbli slik vakker til evig tid, og at maleriet heller kunne falme og forfalle….og O.W. æret da faktisk denne maleren ved å gi "sin" maler nesten samme navn: Basil Hallward.
Maleriet endret Dorians liv, skapte besettelse og fordervelse hos han. Det er noe Ibsensk over denne romanen, denne filmen. Det er blitt hevdet at boken er et kunstnerportrett og samtidig forfatterens skjulte selvbiografi.
Dorian introduseres til det syndefulle liv og fordervelsen av Lord Henry Wotton (godt spilt av Colin Firth - men nokså irriterende at han kalles Harry i filmen). "Jeg nagler min sjel til Djevelens alter" sier Henry Wotton, og det er tydelig at han står i ledtog med djevelen når det gjelder å forderve Dorians liv.Henry misunner han ungdommen og skjønnheten. Og Dorian gjør alt han kan for å beholde ungdom og ytre skjønnhet, og tar i bruk Henrys ord: Kanskje jeg skulle nagle min sjel til Djevelens alter - Det blir en heslig "kamp" for å bevare det "vakre", fernissen. Livet består av gin, opium, fest og sex - han kler seg som en dandy og oppfører seg som en - Han møter skuespillerinnen Sibyl Vane mens hun spiller Ophelia i Hamlet, forelskelsen i henne stikker ikke dypere enn at han sannsynligvis ønsker å sole seg i hennes berømmelse; og for Sibyl ender det i samme tragedie som for den Ophelia hun spiller på scenen. Dorian kan nok ikke elske andre enn seg selv.
Lord Henry blir den drivende kraften på Dorians vei til fordervelsen...Colin Firth spiller en interessant karakter her, en tilskuer til det som skjer med Dorian, han driver et slags eksperiment med hans liv. .om Henry driver sin påvirkning fordi han finner spenning i å eksperimentere med Dorians liv, fordi han er misunnelig på hans ungdom og skjønnhet, eller fordi han spiller Gud eller Djevel, er ikke godt å si: "Mr. Gray, gudene har vært gode mot Dem. Men det gudene gir, tar de snart tilbake.....Når Deres ungdom svinner, svinner Deres skjønnhet med den" sier Henry. Det er vel også en annen underliggende binding mellom Henry og Dorian også, i tillegg kommer maleren Basil inn i bildet slik at det blir et slags trekantdrama....Dorian står midt mellom disse to mennene som drar han i hver sin retning. Men det blir Henry som får størst påvirknings-kraft over han. Henrys negative, arrogante holdning til kvinner overføres også til Dorian. (Paradoksalt i filmen får Henry en datter som er kvinnesaksforkjemper, at hun forelsker seg i den stadig like unge Dorian blir en nemesis for Henry)
Fordervelsen og orgiene kommer sterkere frem i filmen enn i romanen, det visuelle har større slagkraft enn ordene i romanen.... jeg tror jeg foretrekker romanen; her kan man gjøre seg tanker selv ut ifra teksten uten å se disse sterke bildene.
Filmen greier også å vise at Dorian til tider vemmes av sin egen atferd, men forsetter likevel; besatt av ondskapen og besettelsen. (Ikke ulikt hovedpersonen i American Psycho). Også homoseksualiteten og det sensuelle i Dorians forhold til Henry og til Basil forsterkes av det visuelle og stemningen i filmen.
"Forever Young - Forever Cursed" står det på filmlerretet. Selv om dette er sterke momenter i romanen også, så blir det noe annet å se det på film. Basil undres over det som har skjedd med Dorian:"Han var ikke grusom før han traff deg", sier han til Henry. Bildet som har ødelagt Dorians liv (tror han selv da), blir ødelagt før han viser det til Basil - Dorian tror at ved å gjøre maleriet grotesk, og stygt vil det kanskje hjelpe han til å beholde det vakre og unge - og hva som skjer med maleren, kan man lett tenke seg. Her følges filmen og roman hverandre...... I romanen kommer en slags erkjennelsen til slutt, og dessverre legges skylden på maleren som nå er myrdet: "Basil hadde malt et bilde som hadde ødelagt hans liv. Det tilga han ham aldri. Det var portrettets skyld alt sammen" (s.215)..om den samme kniven ble brukt på bildet som på kunstneren, kunne han kanskje redde noe, tenkte han...men her blir slutten på romanen en annen......Det skjer noe i denne filmen, den begynner å skli ut mot slutten, den er ikke lengre tro mot romanen synes jeg; her blir det en slags vill fantasy story på linje med andre av dagens fantasy romaner og filmer. Dette likte jeg ikke. Men nå heter det seg at filmen er en "adaptation" av Oscar Wildes roman...det forstår seg. Kanskje kan den også sees som Wildes egen skam og fornedrelse og kamp når det gjelder seksuell legning, en legning som var tabubelagt og fordømt i samfunnet på den tiden.
Vurdering av romanen: 6
Dorian introduseres til det syndefulle liv og fordervelsen av Lord Henry Wotton (godt spilt av Colin Firth - men nokså irriterende at han kalles Harry i filmen). "Jeg nagler min sjel til Djevelens alter" sier Henry Wotton, og det er tydelig at han står i ledtog med djevelen når det gjelder å forderve Dorians liv.Henry misunner han ungdommen og skjønnheten. Og Dorian gjør alt han kan for å beholde ungdom og ytre skjønnhet, og tar i bruk Henrys ord: Kanskje jeg skulle nagle min sjel til Djevelens alter - Det blir en heslig "kamp" for å bevare det "vakre", fernissen. Livet består av gin, opium, fest og sex - han kler seg som en dandy og oppfører seg som en - Han møter skuespillerinnen Sibyl Vane mens hun spiller Ophelia i Hamlet, forelskelsen i henne stikker ikke dypere enn at han sannsynligvis ønsker å sole seg i hennes berømmelse; og for Sibyl ender det i samme tragedie som for den Ophelia hun spiller på scenen. Dorian kan nok ikke elske andre enn seg selv.
Lord Henry blir den drivende kraften på Dorians vei til fordervelsen...Colin Firth spiller en interessant karakter her, en tilskuer til det som skjer med Dorian, han driver et slags eksperiment med hans liv. .om Henry driver sin påvirkning fordi han finner spenning i å eksperimentere med Dorians liv, fordi han er misunnelig på hans ungdom og skjønnhet, eller fordi han spiller Gud eller Djevel, er ikke godt å si: "Mr. Gray, gudene har vært gode mot Dem. Men det gudene gir, tar de snart tilbake.....Når Deres ungdom svinner, svinner Deres skjønnhet med den" sier Henry. Det er vel også en annen underliggende binding mellom Henry og Dorian også, i tillegg kommer maleren Basil inn i bildet slik at det blir et slags trekantdrama....Dorian står midt mellom disse to mennene som drar han i hver sin retning. Men det blir Henry som får størst påvirknings-kraft over han. Henrys negative, arrogante holdning til kvinner overføres også til Dorian. (Paradoksalt i filmen får Henry en datter som er kvinnesaksforkjemper, at hun forelsker seg i den stadig like unge Dorian blir en nemesis for Henry)
Fordervelsen og orgiene kommer sterkere frem i filmen enn i romanen, det visuelle har større slagkraft enn ordene i romanen.... jeg tror jeg foretrekker romanen; her kan man gjøre seg tanker selv ut ifra teksten uten å se disse sterke bildene.
Filmen greier også å vise at Dorian til tider vemmes av sin egen atferd, men forsetter likevel; besatt av ondskapen og besettelsen. (Ikke ulikt hovedpersonen i American Psycho). Også homoseksualiteten og det sensuelle i Dorians forhold til Henry og til Basil forsterkes av det visuelle og stemningen i filmen.
"Forever Young - Forever Cursed" står det på filmlerretet. Selv om dette er sterke momenter i romanen også, så blir det noe annet å se det på film. Basil undres over det som har skjedd med Dorian:"Han var ikke grusom før han traff deg", sier han til Henry. Bildet som har ødelagt Dorians liv (tror han selv da), blir ødelagt før han viser det til Basil - Dorian tror at ved å gjøre maleriet grotesk, og stygt vil det kanskje hjelpe han til å beholde det vakre og unge - og hva som skjer med maleren, kan man lett tenke seg. Her følges filmen og roman hverandre...... I romanen kommer en slags erkjennelsen til slutt, og dessverre legges skylden på maleren som nå er myrdet: "Basil hadde malt et bilde som hadde ødelagt hans liv. Det tilga han ham aldri. Det var portrettets skyld alt sammen" (s.215)..om den samme kniven ble brukt på bildet som på kunstneren, kunne han kanskje redde noe, tenkte han...men her blir slutten på romanen en annen......Det skjer noe i denne filmen, den begynner å skli ut mot slutten, den er ikke lengre tro mot romanen synes jeg; her blir det en slags vill fantasy story på linje med andre av dagens fantasy romaner og filmer. Dette likte jeg ikke. Men nå heter det seg at filmen er en "adaptation" av Oscar Wildes roman...det forstår seg. Kanskje kan den også sees som Wildes egen skam og fornedrelse og kamp når det gjelder seksuell legning, en legning som var tabubelagt og fordømt i samfunnet på den tiden.
Vurdering av romanen: 6
Vurdering av filmen: 4
Posts
.png)
.jpg)
Fantastisk analyse av bok versus film, og med meget interessante paralleller både til Oscar Wildes liv og den tiden han levde i, samt til nåtidens jag etter skjønnhet som det eneste saliggjørende her i livet!
ReplyDeleteJeg tillater meg å linke ditt glitrende innlegg til mitt bligginnlegg om filmen!
Rose-Marie
Takk skal du ha, Rose-Marie. Fint med litt samarbeid - og dette er en meget dyp og interessant roman (og film), den fascinerer......
Delete