Monday, 3 September 2012

Tanker om bok - Jon Fosse: Olavs draumar

Tittel: Olavs draumar
Forfatter: Jon Fosse
Forlag: Samlaget
Sideantall: 80
Innbundet
Språk: Nynorsk
Utgivelsesår: 2012

Så kom endelig oppfølgeren til Andvake: Olavs draumar - konge eller fattigmann, høy eller lav - vi har alle lov til å drømme.(Min omtale av Andvake)
Samlaget om Jon Fosse

Fra forlaget:

Alida og Asle kom i Andvake til Bjørgvin der ho fødde eit barn.
I Olavs draumar forlet dei byen, men Asle, som no vel å kalla seg for Olav, vil dra attende til Bjørgvin for å kjøpa ei gåve til Alida. Men det går ikkje slik han drøymer om.
Olavs draumar er ei draumelik, urovekkjande og klaustrofobisk forteljing, mest som ei bibelsk likning. Med sitt enkle og ladde språk skapar Fosse ei lysande skildring av kjærleiken mellom dei to unge.
Han går inn i svingen, og inn i svingen komen kan han sjå i fjorden, tenkjer Olav, for no er han Olav, ikkje Asle, og no er Alida ikkje Alida, men Åsta, no er dei Åsta og Olav Vik, tenkjer Olav og han tenkjer at i dag måtte han gå til Bjørgvin og få ærendet sitt der gjort.


Mine tanker om fortellingen:

Historien om Asle og Alida, det unge paret i Andvake fortsetter her. I første fortelling var de på flukt hjemmefra, Alida skal føde, men i "jule-evangelisk symbolikk" finner de ikke rom noe sted, Asle begår en udåd for å skaffe dem tak over hodet. Sønnen deres fødes og kan gi næring til et nytt liv, en arv og tradisjoner som skal gå videre, drømmer som skal oppfylles. Men det ble visst ikke så enkelt - nå må de leve i skjul og i redsel for å bli avslørt.  En fortid innhenter dem. Det som burde være vakkert blir dratt ned i rennesteinen, Alida blir kalt hore, kjærligheten blir tråkket på, og Asle/Olav blir fratatt retten til å leve. Her er det den tunge lagnaden som seirer, en fatalisme man ikke kan rømme fra. Trist - er det samfunnskritikk eller er det menneskets lodd Fosse tar for seg her? Jeg likte bedre Andvake  - "å holde seg våken, å være på vakt" - den hadde tross alt noe lys i seg, komposisjonen og helheten i den var også mer fast - Olavs draumar fremsto mer som en "ekkel" spenningshistorie enn visjonære drømmer med håp i. At hovedpersonen i denne fortellingen heter Olav og ikke Asle understreker bare allmenngyldigheten og drømme-symbolikken, men også dette med å fornekte sin fortid - han skiftet navn, men det endret ikke noe - han kunne ikke rømme fra lagnaden sin.. Paret har nå søkt dekning på en øde gård utenfor Bjørgvin. Asle har en en tung byrde å bære og ønsker å skjule seg - men udåden blir ikke borte bare ved å skifte navn; selv ikke en udåd som den store kjærligheten og nøden fikk han til å begå.
Når han nå er på vei til Bjørgvin i et ærend igjen, der skjebnen endret livet deres da de var der første gang og Alida/Åsa skulle føde - er det som om skjebnen og samvittigheten innhenter han igjen - "Gamlingen" som går der som en formørkende skygge - kan han rømme fra han - kan Olav bli kvitt skyldfølelsen og udåden han har begått? Kan de legge dette bak seg, og begynne på et nytt og "renere" liv? Dessverre ser det ut til at Olav ikke kan rømme fra dette - hovedpersonen vår er kanskje ikke like sympatisk lengre, en uskyld er forsvunnet; en uskyld som ikke kan gjenopprettes eller bringes tilbake gjennom drømmer.
Jon Fosse ser ut til å ha brukt helgenkongen Olavs drøm på en ironisk måte her - kongen som drømte seg oppover en stige som strakte seg inn i himmelen mot en ventende Kristus før slaget på Stiklestad - eller Olav Åsteson i Draumkvedet
Kanskje vi likevel øyner Olavs drøm i slutten av denne fortellingen - der han svever mot en annen tilværelse og mot Alidas utstrakte hånd?....

Fattiggutten Asle/Olav har kanskje  ikke så mye til felles med helgenkongen, eller Olav Åsteson. Men det visjonære i drømmen står sterkt i Fosse sin fortelling også. Og kjærligheten til kjæresten er sentral i fortellingen - en kjærlighet som er lykken og drømmen å strekke seg etter, men samtidig har denne kjærligheten ført han ut i elendigheten og til udåden han har begått. Han trekkes mer og mer mot det mørke og stygge, den kjærligheten som skulle gjøre han til et bedre menneske ser ut til å føre han mer og mer på avveier. Og fortiden slipper han heller ikke unna, den forfølger han i form av denne gamle mannen som vet hva han har gjort.Og symbolikken på bok-omslaget? Armringen han kjøpte til Alida? En ring har ingen ende, den må man bare følge rundt og rundt...man slipper ikke ut av den. Asle/Olav så ut til å være fanget også - han måtte stå til rette for ugjerningene sine - men viser slutten av fortellingen et ørlite håp? Alida og vesle Sigvald lever videre, hvilken vei vil de ta inn på:
..."han kjenner reipet mot halsen og så høyrer han Alida seia at der er du, du gode guten min, du beste guten i verda, du er der, og eg er her.....Asle er eit svev, han er eit svev og så svevar det bortover den blått blenkjande fjorden og oppover den blåe himmelen og Alida tek Asle i handa og så reiser han seg opp og så står han der og held Alida i handa"
Jeg velger å se Alida og barnet som et fremtidshåp - så blir ikke denne fortellingen så tung og mistrøstelig.

I sammenligning med Andvake finner jeg at repetisjonene, det drømmeaktige språket, den manglende tegnsetting skaper noe av den samme atmosfæren som i den første fortellingen; men jeg føler at vi på en måte blir dratt inn i en mer usympatisk, "harsh" virkelighet i denne fortellingen. Olavs draumar en en sterk og gripende fortelling - men den når nok ikke opp til "storheten" jeg fant i Andvake - likevel - den er viktig og interessant å lese når man har lest Andvake. Disse to må nok sees som en helhet, denne siste står ikke helt på egne ben.....

Jeg vurderer den til terningkast: 4

Mine omtaler av Jon Fosse verker:

No comments:

Post a Comment