Tanker om bok og film - Sara Gruen: Vann til elefantene

Lydbok
Tittel: Vann til elefantene
Forfatter: Sara Gruen
Produsert av: LBF
Først utgitt: 06.05.2009
Originaltittel: Water for Elephants
Spilletid: 10:51:46
Antall CDer: 9
ISBN CD: 9788242147189
Målform: Bokmål
Oversetter: Siri Fürst Skogmo
Innleser: Finn Schau

Papirutgaven
Antall sider: 362
ISBN: 9788280872319
Lanseringsdato: 01.01.2008
Innbinding : Innbundet
Forlag: Bazar 

Film:
Originaltittel: Water for Elephants
Nasjonalitet: Amerikansk
Sjanger: Drama
Sensur: 11 år.
Produksjonsår: 2011
Spilletid: 1 time 37 minutter
Premiere: 15. april 2011
Regi: Francis Lawrence
Med: Reese Witherspoon, Robert Pattinson, Christoph Waltz, Hal Holbrook, Ken Foree, Jim Norton, James Frain, Paul Schneider, Mark Povinelli, Richard Brake, Scott MacDonald, Stephen Taylor

Water for Elephants - Plot and Characters

Sara Gruen - WEB-site

Fra Lydbokforlagets side:

«Vann til elefantene» er en spennende historie med sirkuslivet som burlesk bakteppe, men mest av alt er det en uforglemmelig fortelling om kjærlighet og vennskap – og om å ha mot til å gjøre det rette.

23 år gammel befinner Jacob Jankowski seg plutselig foreldreløs og pengelens i depresjonstidens USA. Tilfeldighetene kaster ham på et tog som tilhører Benzini-brødrenes beryktede sirkus. Det blir et møte med en helt ny verden for den unge Jacob. En verden full av vanskapninger og klovner. En verden der uante farer truer, og der den festlige fasaden skjuler fattigdom, nød og ulykke. En verden der Jacob endelig får oppleve den store kjærligheten ...

 «Vann til elefantene» har vunnet flere priser og ble i 2007 kåret til årets bok av BookSense, de amerikanske uavhengige bokhandlene. Boka er filmatisert med stjernene Robert Pattinson og Reese Witherspoon i hovedrollene, og filmen hadde norsk kinopremiere i april 2011.

Mine tanker om romanen og filmen Vann til elefantene:

En lett, "feel-good"-film som lot seg innpasse i romjuls-programmet. Jeg ville nok ikke gått på kino og sett den - men OK i kombinasjon TV-film og strikketøy. Jeg hadde tidligere lyttet boken uten at jeg hadde reflektert særlig mye over den.

Filmen starter med en eldre herremanns inntog på en sirkus-plass, og det avsløres at han har vært i sentrum for store begivenheter en gang i sin ungdom, utdannet veterinær, men i året 1931 og i depresjonstiden kom han (Jacob) til å reise med et sirkus når foreldrene dør i en trafikk-ulykke - ham mister alt, blir uten bosted og setter nærmest en strek over fortiden, vandrer av gårde, tilfeldighetene får han til å entre et tog fullt av sirkus-folk. Det er skikkelig "road-movie"-preg på denne filmen fra starten.

Jacob entrer sirkus-verdenen til erstatning for sitt gamle liv. Og så møter han sirkus-stjernen Marlena, men hun er jo gift med August som eier sirkuset, og han er ikke til å spøke med - her blir det liv og røre og masse spenning - forbudt kjærlighet gir alltid høy dramatikk. Han tar utfordringene som de kommer, starter med å rydde bort dyre-møkk, men et sirkus har behov for en veterinær, slik blir jobben sikret, - tøft blir det - spesielt når han finner sammen med Augusts vakre kone Marlena - kjærligheten blomstrer i takt med fellesskapet Jacob og Marlena finner i stell av hester og elefanten Rosie.

"Du er en vakker kvinne, som fortjener et vakkert liv", sier Jacob til Marlena. Rivaliseringen med den voldelige August er ikke til å unngå - Hvem går av med seieren? Slutten er ganske spektakulær, om den er slik leseren ønsker - se det kan man selv finne ut ved å lese boken, eller å se filmen. 
Togreisen for sirkus-ensemblet blir også en reise gjennom USA i de harde depresjonsår. Selve toget og reisen blir et mikro-kosmos, her blir vi servert ulike fasetter av livets realiteter på godt og vondt.

Grei nok underholdning dette - en rask sammenligning av bok og film: Jeg konkluderer med at boken også her er å foretrekke, i alle fall synes jeg alltid det er en fordel å ha lest boken før man ser filmen. Jeg hadde vel laget meg mine egne "bilder" av persongalleriet, og mine tegninger stemte ikke helt overens med de i filmen, i hvert fall ikke når det gjaldt hovedpersonen - Men et pluss ved filmen: sirkuslivet og stemningen her er formidlet på en spennende måte og bekrefter "sirkus-mytene".

Nå er ikke jeg særlig fascinert av sirkus-opptredener og sirkus-liv, så det farget vel en del mitt syn på roman så vel som film, og ellers er ikke den sentimentale, romantiske genren  "my cup of tea". Men jeg tro at mange vil ha en fin lese/lytte-stund med denne romanen og god underholdning ved å se filmen.

Boken var bedre enn filmen etter min vurdering: Terningkast 3 på film, 4- på bok

I etterkant av filmen kom visse avsløringer.....

Her en liten trailersnutt fra filmen:

Tanker om bok - Marit Christensen: Moren - historien om Wenche Behring Breivik

Tittel: Moren - Historien om Wenche Behring Breivik
Forfatter: Marit Christensen
Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2013
Format: Innbundet
ISBN 9788203293566
Språk: Bokmål
Utgave 1
Antall sider: 219

Marit Christensen - foto fra Forlagets side

Fra Forlagets side:

Svært lite er kjent om Wenche Behring Breivik og hennes og familiens bakgrunn, og om hvordan hun opplevde tiden etter 22. juli 2011. Journalist og forfatter Marit Christensen ble kjent med henne på senvinteren 2012, da Wenche Behring Breivik ba henne om hjelp til å sette ord på sin livshistorie. De to kvinnene tilhører samme generasjon, men deres liv ble likevel helt forskjellige.
I denne boken forteller Marit Christensen historien til kvinnen hun ble kjent med - og om sine møter med en mor i sjokk, sorg og sinne etter sønnens grufulle gjerninger. Wenche Behring Breiviks opprinnelige ønske om å få hjelp til å skrive en bok, og senere hennes ønske om å få boken ferdigstilt under andre forutsetninger, ble til en egen fortelling i det siste året av hennes liv, mens hun kjempet med uhelbredelig kreft. Den fortellingen er også en del av denne boken.

Mine tanker om Moren:

Fordi jeg har lest tre andre bøker utgitt i forbindelse med Anders Behring Breivik (ABB), og fordi denne saken er så spesiell for vårt land og i vår tid, faller det naturlig å se på denne boken også - skal innrømme at jeg var noe forut-inntatt på grunn av alt media-oppstyr Christensens bok frembrakte - jeg er glad fordi jeg leste boken, og kunne finne ut at det alltid er best å få syn for segn - dvs. jeg ville gjøre meg opp en mening selv når det gjaldt Marit Christensens (C) eventuelle bidrag til forståelse av Anders Behring Breivik og tildragelsene 22 juli. 
(Dette blogg-innlegget er stort sett kladd-notatene mine mens jeg leste boken, må innrømme at det ikke er helt gjennomarbeidet....)
Utgangspunktet for C's bok burde være det beste til en forståelse av ABB's personlighet fordi hun fikk anledning til å intervjue hans mor - gjennom samtaler med moren skisserer C opp livet til Wenche Behring Breivik (WBB): Her avsløres ikke noe spesielt enestående liv - eller noe høyst unormalt. Oppveksten starter på et barnehjem da WBB's mor får polio og blir lammet, etter fem år  - når barnehjemmet nedlegges - tilbakeføres hun til moren og en far som var 20 år eldre enn moren. Forholdet til moren er kaldt, og Wenche får et strevsomt liv med å hjelpe til hjemme - løsningen blir å "flykte"da hun er 18 år gammel. Hun blir gravid og beholder barnet selv om barnefaren svikter (1973). Hun blir "flink" til å holde ubehagelige ting borte ved en "skru-av-teknikk" hun lærte seg å bruke.Den neste mannen i hennes liv blir ABB's far - her så hun mulighetene til et respektabelt liv med god økonomi og anledning til å leve diplomatfrue-liv i London. Men heller ikke nå ble romantiske drømmer oppfylt, noen luksustilværelse ble det ikke. Hun måtte spare og være økonomisk og hun ble kontrollert av en kjølig ektemann - en mann hun opplevde som hustyrann etter hvert. - "Løsningen" ble å ta med barna tilbake til Norge og få skilsmisse etter hvert.
På ett vis mestrer hun alene-mor tilværelsen tilsynelatende bra, i hvert fall gjør hun så godt hun kan. Det blir en strevsom tilværelse som alenemor med to barn når hun må arbeide som nattevakt på Røde Kors. C's historie om "Moren" blir nesten en rørende fortelling - man får sympati for moren som strever for å mestre hverdagen til beste for den lille familien.
Historien blir på en måte gitt i "dobbel porsjon", det kan virke litt rotete - dette at hun prøver seg på historien om Wenche en gang til, men da kanskje på en mer analyserende måte -  denne "dobbelt-fortellingen" blir ikke helt vellykket.
Heller ikke er det helt vellykket at C stadig "blander seg selv" inn i historien ved å sammenligne seg  med Wenche på samme alder - For eksempel hva de leste eller lyttet til av musikk i oppveksten - og at Marit ikke var så henfallen til bladet Romantikk og kiosklitteratur som Wenche. Unødige, intetsigende detaljer kanskje.
C's skildring av moren i døgnet rundt terroren derimot fungerer bra, den grep meg  - "moren" var opptatt av å glede sønnen med god mat og en hyggelig kveld, så kommer han ikke hjem - og så skjønner hun ikke noe før politiet er på døren - rørende er det også at hun aldri ser ut til å slå hånden av sønnen eller fornekte han. Hun vedkjenner seg sønnen og har ikke på noe sted i denne boken fremstått som en direkte dårlig og forsømmende mor.
Og hva kan vi utlede av dette? Jeg konkluderer med at her hos moren, og i ABB's oppvekst kan vi ikke får svar på spørsmålet: Hvorfor ble han en slik grusom terrorist?
Men  jeg synes på ingen måte WBB blir utlevert eller tegnet usympatisk i denne boken - de som kommer dårligst ut er vel ABB's far, og hans søster Elisabeth, ikke at vi hører så mye om henne, men hun er heller ikke tillagt noen sympatisk rolle - hun er nokså perifer der hun oppholder seg i USA og ser ut til å ha skapt seg et liv for seg selv langt fra mor og bror - positivt skildret som ressurssterk og godt fungerende i USA - men hun ga uttrykk for at broren var "gæer'n" og  "puslete". S. 116
Tittelen på boken - Moren - er  treffende og god synes jeg, det som trekker mest ned ved boken er vel alt unødig "snikksnakk" om uviktige ting - løst og fast. Likevel - C holder seg stort sett til tittelen - Det er Moren det dreier seg om. Så slik er det innenfor hennes premisser for boken.
Interessant er også spørsmålet som dukker opp i boken: om Wenche hadde vært for lite streng i barneoppdragelsen. Anders hadde også vært inne på det. Wenche begrunnet det med at hun ville unngå den autoritære stilen hun hadde vært utsatt for av sin mor. WBB gir også uttrykk for at hun har følt seg dratt mellom de to barna sine.
Et annet inntrykk som Christensens bok ser ut til å rette opp: Her refereres aldri til noe intimt forhold mellom Anders og moren slik det har vært antydet av andre. En merkelig episode om ABB som kjøper en dildo til sin mor er alt - og kanskje helst burde den detaljen vært utelatt..
C gir egentlig et varmt bilde an denne moren i boken sin. Den føles ikke krenkende - Det skal hun ha.
Gripende er også beretningen om morens siste besøk av  sønnen i fengsel. Hun sviktet han ikke da han var erklært terrorist, kanskje hun heller ikke hadde sviktet han så mye i barndommen at det skulle være grunnen til at han endte opp som han gjorde.
"Unnskyld at jeg har ødelagt livet ditt. " (s238) er ABB's avskjedsord til moren når han får lov til å komme ut fra glassburet og gi henne en klem.
Til slutt i boken tar C opp WBB's motforestillinger til bokprosjektet og datteren Elisabeths avstandstaken . Vi hører litt om arbeidet med boken og debatten på forhånd rundt utgivelsen.

Oppsummering:

Men har boken noen betydning? Kan den kaste lys over terroristen?
Svaret blir vel "nei" på begge disse spørsmålene. På den annen side var det heller ikke særlig mye sensasjonelt i boken, slik jeg fikk inntrykk av gjennom debattene før lanseringen.
Og spekulativ vil jeg ikke kalle C's bok om Moren - den var heller bare forsiktig og lavmælt, og kanskje litt naiv.
I tillegg var strukturen noe løs, rotete, springende, sprikende......men det ble oppveid noe av et nesten varmt og sympatisk bilde av en mor som gjorde så godt hun kunne ut fra sine forutsetninger

Egentlig er jeg glad for at jeg valgte å lese denne boken nettopp fordi jeg fikk et annet inntrykk av den enn mitt forutinntatte syn - kritikken mot C's bok om at den skulle være utleverende og usmakelig føler jeg faktisk er urettmessig.

Marit Christensen gir oss en  vemodig og trist historie - med Wenche Behring Breivik  beskrevet på en slik måte at vi ser henne som et medmenneske, jeg fikk sympati for henne - og ikke noen trang til å gi henne skylden for det ABB gjorde.
Terningkast: 3+

Ekstra info
TV2 - Lansering
NRK Kultur


Se også min omtale av: 

• Aage Storm Borchgrevink - En norsk tragedie
• Geir Lippestad - Det vi kan stå for
• Åsne Seierstad - En av oss
• Jens Breivik - Min skyld?

Tanker om bok - Vanessa Diffenbaugh: Blomstenes hemmelige språk

Papirutgave	Lydbok
Tittel:Blomstenes hemmelige språk              Forfatter:Vanessa Diffenbaugh Forlag:Aschehoug Innb:Innbundet Språk:Norsk Bokmål Sider:352 ISBN:9788203214684 Utgitt:2012 Orig.tittel:The language of flowers Oversetter:Bente Klinge	Produsert av:LBF Først utgitt:08.02.2012 Originaltittel:The Language of Flowers Spilletid:10:42:23 Antall CDer:9 ISBN CD:9788242153517 Målform:Bokmål Innleser:Kikki Stormo

Det er en god stund siden jeg har lest/lyttet denne - fant tilfeldigvis kladden liggende, så jeg legger den inn uten særlig korrektur på den.

Fra Lydbokforlagets side:

Victoria har tilbrakt hele barndommen i forskjellige fosterfamilier og har aldri latt noen få komme nært innpå seg. Blomstene og deres betydning er blitt hennes måte å kommunisere med verden på. Som 18-åring bor hun i en liten avsidesliggende park i byen, der hun har skapt sin egen hemmelige hage. En dag møter hun blomsterhandleren Renata som blir imponert over Victorias kunnskaper om blomsterspråket og evne til å sette sammen vakre og talende buketter. Hun tar Victoria med til blomstermarkedet, der Victoria møter en mystisk ung mann som skal vise seg å ha forbindelse med fortiden hennes. Snart må Victoria ta et farlig valg – tør hun å satse alt for å finne lykken?
«Blomstenes hemmelige språk» er en rørende og medrivende historie om kjærlighet, tilgivelse og forsoning – og den gir et fascinerende innblikk i det viktorianske blomsterspråket. Boken ble allerede før utgivelse solgt til 27 land, gikk rett inn på bestselgerlistene og er blitt lovprist av et unisont internasjonalt anmelderkorps. 20th Century Fox har kjøpt filmrettighetene til boken.

Mine tanker om Blomstenes hemmelige språk:

Victoria er det barnet som ble forlatt av moren ved fødselen, hun har på en måte beskyttet seg ved å være en "umulig unge" som må flytte fra foster-hjem til foster-hjem. Hun vet av erfaring at det er viktig å gjøre seg kald og følelsesløs, ikke binde seg til noen - men så kommer fostermoren Elizabeth inn i hennes liv når hun er 10 år - Elizabeth har kjærlighet til henne, en kjærlighet som utholder alt - og nå lærer Victoria blomsterspråket.
[Litt om blomsterspråket:
Intensjonen er å uttrykke følelser ved hjelp av blomster - en betydning og et budskap er lagt til de ulike blomstene - et hemmelig språk blir det for de som ikke kjenner til den enkelte blomstens betydning, da er det fint å ha sitt eget blomsterleksikon, som Victoria etter hvert får laget seg. Opprinnelsen til dette "språket" sies å stamme fra  Orienten  - oppfunnet av haremskvinnene. Blomsterspråket kom til Europa med araberne, og utviklet seg videre med fargesymbolikk som fikk en forsterket mening gjennom de ulike blomstene.Eksempler:Liljen som  symbol for uskyld og renhet, rose for kjærlighet, brennesle for forsiktighet, forglemmegei for troskap, tulipan for stolthet osv - Tistel passet godt for Victoria med symbolikken "Pass deg, jeg kan forsvare meg"..Og symbolikken har også blitt tatt i bruk ved valg av en blomst som slekts-symbol. nasjonale symboler, politiske parti symbol, osv.]

Cirsium vulgare - Tistel - Foto:RandiAa©

Det så ut til å skulle bli et lykkelig hjem for Victoria, sammen med Elizabeth - som ville adoptere henne - men så skjer det en del som igjen skaper omveltinger for Victoria - hun står alene i verden og på en beundringsverdig måte skaper hun seg en karriere som blomsterhandler - og Grant på blomstermarkedet blir sentral i hennes liv.
Bokens handling skifter på en vellykket måte i tid hovedsakelig sentrert rundt tiden da Victoria er 10 år og 18 år. Romanen gir en fin skildring av oppvekst som kan være tøff og problematisk, om det å tore å knytte seg til noen - men jeg lærte ikke noe nytt, verken om problematiske barn og omgang med disse, eller om planter, for å si det slik.
Boken ble lest/lyttet ferdig, jeg gjør det med så å si alle jeg starter på, men den var ganske enkel, og historien var vel heller ikke en enestående historie, den satte ikke i sving så mye engasjement og følelser hos meg - kanskje den kunne gjort det om den var skrevet på en annen måte.
Og slutten? Den måtte jo bare bli slik - riktig søt happy ending - og slik ble den vel en "feelgood" roman  - en roman som nok vil falle i smak hos mange - jeg hadde ikke helt "kjemi" med denne romanen, men som sagt, jeg tror mange vil ha det…..(Ikke så mange menn da kanskje…)

Min vurdering av denne - terningkast:3/4

Anita skriver varmt om denne romanen - det er interessant at vi opplever bøker litt ulikt.
 
The Language of Flower's Web-site

Noen interessante videoklipp:

Tanker om bok - Jim Lyngvild: Norrøn Mytologi

Tittel: Norrøn mytologi
Originlens tittel: Nordisk mytologi
Forfatter: Jim Lyngvild
Illustratører: Thomas H. Jensen og Rune Bødker
Oversetter: Anlaug Lia
Forlag: Front forl.
Format: Innbundet
Språk: Norsk (bokmål)
Utgitt: 2013
ISBN10: 8282601187
ISBN13: 9788282601184
Stort format
Antall sider: ca 40s unummerert

Jeg gjør oppmerksom på at de sidene jeg viser fra boken er beskåret noe, boken har et stort format - cover er 30cm høyt og 25cm bredt, og min scanner dekket ikke fullstendig målene.

Fra bokens bakside

Fra forlagets side:

Norrøn mytologi er en flott klaffebok som forteller om våre norrøne guder. En storslagen opplevelsesbok om norrøn mytologi for barn og alle dem med barnlig sinn og sans for jotner, æser og troll.

I 1939 drar Jim Lyngvilds grandonkel, oppdageren Vilhelm Wegener, på en ekspedisjon til Island. Her finner han ved en tilfeldighet en åpning til en overnaturlig verden, som inntil nå har vært skjult for menneskene. I denne opplevelsesboken får vi se alle Wegeners reisedokumenter fra denne ekspedisjonen og førstehåndsskildringer av de nordiske gudene, drager, troll, dverger, verdens skapelse, runemagi, guddommelige våpen og verdens ende, for å nevne noe. Dette er en storslagen opplevelsesbok om nordisk mytologi for barn og alle med et barnlig sinn og sans for jotner, æser og troll.

Mine tanker om Norrøn Mytologi:

Her blir vi dratt rett inn i fantasiens verden, og føler at vi tar del i en spennende reise - som angivelig Vilhelm Wegener, forfatterens grandonkel har vært på. Dette gjør det kanskje enda mer realistisk i barns fantasifulle verden.
I bokens perm på første side finner vi både passet til grandonkelen og et notis fra en dansk avis om han.
Og så er det bare å sette i gang å utforske grandonkelens reise i dette idérike "leksikonet" om Norrøn mytologi.
Man får ganske visst godt innblikk i både guder, æser, valkyrier, bosted, smykker våpen, meritter og mye annet.
Skriften er stort sett tydelig for barn, men spennende er det med de små "lappene" på flere av sidene - små notiser skrevet med gammeldags, "mystisk" håndskrift - her vil nok barn som leser selv søke hjelp hos en voksen for å "tyde" innholdet - men det gjør det vel kanskje enda mer spennende, at ikke alt er så enkelt leselig sånn umiddelbart. Denne  fantasifullt illustrerte boken vil nok inspirere barn til å lese mer om norrøn mytologi etter hvert - og det finnes jo utallige utgivelser av mer nøkterne og "vitenskaplige"  bøker om emnet.

Illustrasjon fra boken - Odin skuer ut over verden fra sitt høysete

Det positive ved denne boken er at den er utrolig innholdsrik, fargerik, spennende og mystisk. Akkurat slik barn vil ha det - tror jeg. Det er mange  flotte, store tegninger, og i tillegg et vell av små illustrasjoner med spennende detaljer.
Overskriftene er korte, talende og rett på sak. Dette oppslagsverket kan man velge å lese fra perm til perm. Men ikke alt på en gang, det blir for overveldende. Man kan også bla litt impulsivt her og der - her er ikke kronologien viktig.
Runealfabet er også med selvsagt. Og her vil det være morsom lek for barn å finne frem og kunne skrive navnet sitt med runer.
Noen få sider har en utbredt-klaff også hvor man finner mer spennende stoff under..
Lesenivå? 6/8/9-12år - her har jeg sett antydet litt forskjellig,og barn er ulikt modne for alderen. Om boken passer for et bestemt barn bør man overlate til en voksen-person som kjenner barnet å avgjøre - jeg vet at enkelte 6- åringer blir lett skremt av ulike bøker, tegninger, fremstillings-måter, mens andre på samme alder er "tøffere" slik.
For de minste ville jeg vel foreslå at en voksenperson er med som veileder og trygt følge inn i denne verden som kanskje kan bli vel spennende for enkelte av de yngste.

En side fra boken

Illustratørene har fremstilt  "person"-galleriet i denne norrøne mytologi-boken ganske frodig og "modernistisk" - litt uvant kanskje fra tidligere illustrasjoner jeg har sett brukt om temaet. Og betrakter man illustrasjonene med noe konservative øyne, er kanskje enkelte av figurene fremstilt vel frodige.....Effektfullt er det i hvert fall .
Hva tekstene angår, tror jeg det er nødvendig med mer referat enn lesing av innholdet for de minste. Formuleringen er også mer "up to date" enn tidligere bøker jeg kjenner til om emnet. Kanskje noen vil finne tekstene vel friske og moderne? Men jeg ser ikke bort fra at dette faller i smak hos unger av i dag.
Alt i alt: En spennende bok om noe fra vår kulturarv. God og solid å bla i er den også.
Selvsagt skulle man ønske at det var noen lengre fortellinger og sagn og myter lagt inn - men som en innfallsport til å ville lære mer om norrøn mytologi, så er dette et meget bra valg.
Jeg fikk leser-eksemplar av boken
Min vurdering blir terningkast: 4+

Tanker om bok - Åsne Seierstad: En av oss - En fortelling om Norge

Tittel: En av oss - En fortelling om Norge
Forfatter: Åsne Seierstad
Forlag: Kagge
Språk: Bokmål
Innbundet
Antall sider: 532
ISBN: 9788248912378
Utgitt: 2013

Åsne Seierstad - Foto fra Kagge Forlags side

Forlagets omtale:

Åsne Seierstad har skrevet en sterk bok om 22. juli, basert på unikt kildemateriale.
Det var ikke en fremmed terroristgruppe som sto bak det største angrepet på Norge i fredstid, men en ung mann fra Oslo. Siden 22.juli 2011 har Norge prøvd å forstå hva som drev massedrapsmannen. Gjennom et unikt kildemateriale har Åsne Seierstad funnet en gutt og en mann som i mange år strevde med å finne sin plass innenfor samfunnets rammer, men som endte med å bryte dem på det mest brutale vis.
Dette er også en fortelling om dem som ble berørt. To søstre fra Nesodden som gledet seg til AUFs sommerleir på Utøya, årets høydepunkt. Og en guttegjeng fra Troms som dro sørover med samme mål. Bare noen av dem returnerte.
Den prisbelønnede forfatteren Åsne Seierstad har tidligere rapportert fra krigssoner ute i verden. 22. juli 2011 skjedde dramatikken i hennes eget land. Dette er den første boken hun skriver om Norge. 
Oversikt over kapitlene i boken:

Mine tanker om En av oss:

Bøker, artikler og diskusjoner -  ja, det har vært skrevet og sagt enormt mye om denne tragedien. Og hver gang det kommer nye beretninger, tenker mange med meg:"Enda en bok?" "Trenger vi det?"
Slik tenkte jeg om denne også, men måtte jo lese den - Jeg har prøvd å få med meg det meste - og ventet ikke stort annet enn en repetisjon da jeg valgte å lese "En av oss". Men jeg ble positivt overrasket. Den var velskrevet og utleverende, samtidig som den balanserte fint med en vekslende fokusering på gjerningsmannen, på en del utvalgte ofre og ikke minst på gjerningsmannens mor, Wenche Behring Breivik.
Åsne Seierstad veksler elegant mellom fokuseringen på hovedsakelig tre parter, og det uten at boken mister helheten - det hele balanserer uten særlig skjevt tyngdepunkt - selv om det nærmest er tre - fire "tragedier" det dreier seg om: Tragedien for Norge, for en hel rekke ungdommer og deres pårørende, en gjerningsmanns mor, og  gjerningsmannen selv er jo en stor tragedie med sin oppvekst og utvikling  - alle disse tragediene blir godt belyst i Seierstads bok.
Boken til Marit Christensen som utkom omtrent samtidig fokuserer også på "Moren", og denne har jeg liggende klar - det skal bli spennende å sammenligne fremstillingene disse to forfatterne gjør av omtrent samme fokuspunkt. Jeg har av media og intervjuer forstått at Seierstad makter å holde en mer profesjonell holdning og avstand til stoffet og "moren", enn det Marit C gjør i sin bok
I og med at jeg leser Seierstads først, blir kanskje min omtale av neste bok noe farget av dette.
Åsne Seierstad imponerte i hvert fall med måten hun har behandlet kildene og stoffet her på, det er en saklig beretning som bygger på grundig research, samtidig som hun har greid å gi det form av en roman. Hun har mange avslørende detaljer å komme med, og hun gjør det på en profesjonell måte slik at det ikke virker som sladder og dyneløfting. (Jeg synes denne boken er langt bedre enn hennes "Bokhandleren i Kabul" - 2002)
Denne boken er dekkende på de fleste områder, både når det gjelder Anders B.B, og selve udåden, retts-saken, ofrenes historier og berørte parter.
Kanskje bærer også Seierstads resultat av at avstanden til terroren er litt større nå, hun har fått mer tid til ettertanke og tilgangen til dokumenter, kilder og vitner som kan intervjues er enda større. Og ikke minst har hun fått til et møte med gjerningsmannens mor, og skildringen av morens syn på det grusomme, er en nærgående og sterk beretning. Og dette møte på slutten av morens liv ble også en sterk opplevelse for Seierstad, hun forteller i intervjuer at det fikk henne til å gråte.
I fremstillingen av ABB har hun vektlagt han som en politisk, ideologisk ekstrem-person - med terroren som uttrykk for hans ideologiske besettelse. Han går inn i rekken av aktivister og terrorister som søker martyrdom gjennom sine grusomme handlinger. Som en kontrast til denne grusomme, forskrudde hovedpersonen, får vi ÅS's varme og menneskelige skildring av noen av ofrene på Utøya - en sterk kontrast.
Jeg synes også ÅS's bok gir et grundigere, mer analyserende innblikk i oppveksten til ABB enn det jeg har lest tidligere - den avslører mer, og slik gir den også mer kunnskap. Jeg fikk i hvert fall mer kjennskap til både moren og de to barna. Jeg skjønte enda bedre hvor ille det egentlig var fatt med denne familien - Seierstad avslørte mer om ABB's volds-fiksering, og seksual-fiksering - hvordan han plaget dyr og andre og tok "pissehevn" på nabo som irettesette han. Likeså ble moren ubønnhørlig blottlagt i boken.
Samtidig med beretningen om Anders sitt liv og morens liv frem mot katastrofen, følger vi også noen av ofrene parallelt. Dette fungerer godt og man leser boken både som en dokumentar-beretning og en roman. 
Det var også første gangen jeg leste om det umiddelbare avhøret av moren etter pågripelse av terroristen. ÅS balanserer denne skildringen fint mellom nøkternhet og det sterkt gripende i situasjonen.
"Jeg er Norges ulykkeligste mor" sier Wenche B.B. - og det kunne hun vel i sannhet si.
Boken avslutter med Wenche,morens siste tid og intervju med henne. Hun har tilgitt sier hun og føyer til at det var "en politisk, rasjonell handling."(S516)
"Vel,Anders er nå fornøyd,da. Det har han sagt til meg " (s517).  
Og får vi forklaringen på hvorfor denne tragedien skjedde? Nei, selvsagt ikke - men jeg føler at jeg forstår litt mer etter bøker, artikler og alt jeg har lest om hendelsen - og forståelse i dette meningsløse som skjedde er vel noe vi alle vil fortsette å søke etter…..man finner nok ikke en enkel forklaring i en "uskikket mor" eller en "far som sviktet og forsvant"….det konkluderer heller ikke Seierstads bok med
Og tittelen: En av oss - liker vi den? Er ABB en av oss? Vil vi tillate han å være det? Eller vil vi ikke heller avskrive han som terroristen som ikke har rett til å være en av oss? Det er mange som mener ABB IKKE ER en av oss, vi vil ikke sidestilles med dette - vi vil ta avstand fra dette - det er ikke OSS -  likevel - ABB er da bare en "vanlig" ungdom også - men mange har vel hatt omtrent samme oppvekst med like store problemer, større også i mange tilfeller - uten å bli en ABB
Tittelen har  for meg en dobbel betydning - det er ungdommer som var part i denne hendelsen, ungdommer med annen etnisk bakgrunn enn den norske og de ønsket seg inn i AUF-felleskapet, de ønsket å være "en av oss"
Seierstad skriver:
"En av oss er en bok om tilhørighet. Og det er en bok om fellesskap. De tre kameratene fra Troms hadde tydelige hjemsteder, både geografisk, politisk og i sine familier. Bano hørte tydelig til både i Kurdistan og i Norge. Hennes høyeste ønske var å bli ’en av oss’."
Boken til Åsne Seierstad engasjerte kanskje også meg litt ekstra på grunn av sine solide litterære kvaliteter - som roman fungerer den også - med respekt for sakprosa genren synes jeg ikke dette blir negativt her, det gjør stoffet mer engasjerende å lese - og det forsterker følelsene man måtte ha i relasjon til hovedpersoner og hendelser.
 
Min vurdering blir terningkast 5

Utfyllende info:
Les om Åsne Seierstads følelser da hun fikk brev fra ABB 
Dagsavisen - anmeldelse

 
Åsne Seierstad - Video 
Se også min omtale av: 

• Aage Storm Borchgrevink - En norsk tragedie
• Geir Lippestad - Det vi kan stå for
• Marit Christensen - Moren
• Jens Breivik - Min skyld?

Rose-Marie's omtale av boken 

 

Tanker om bok - Jon Fosse: Og så kan hunden komme - Dramatisering - Trøndelag Teater 22.11.2013

Skuespiller Paul Ottar Haga - Foto:Espen Storhaug

Forfatter Jon Fosse - Foto:Tom A. Kolstad (Samlaget forlag)

Fra Trøndelag Teaters side:

"Skodespelar Paul Ottar Haga skal for fyrste gong i karrieren på turné rundt om i det gamle heimfylket sitt. Og det med ei splitter ny dramatisering av ein av Jon Fosse-tekst; Og så kan hunden komme frå boka To Forteljingar (Samlaget 1993). Det er svenske Leif Stinnerbom som står bak dramatiseringa og regien. Han er ein av Nordens mest særprega regissørar med store oppdrag i inn- og utland. Vi kan love ei heilstøypt teateroppleving der teksten blir driven fram som ein kroppsleg psykologisk thriller med rytme og musikk.  
Dette er forteljinga om kjærleiken mellom ein mann og bikkja hans, om blodhemn og den rastlause ventinga.
«Skote hunden, seier eg. Og eg ser ho stå og sjå ned. Hunden kan ikkje vere drepen, det går ikkje an å drepe hundar. Ho seier at hunden er skoten. Nokon har drepe hunden. Han har skote hunden og han skal døy. I kveld skal han døy.»
Jon Fosse har sjølv sagt dette om hunden som motiv: «Eg trur at hunden har noko med språklaus forståing å gjere, og eg prøver vel kanskje å nærme meg, å skrive fram, ei slags språklaus forståing for eksempel i pausane i stykka. Når dette er sagt, høyrest det litt feil ut. Eg trur vi må vere opptatt av noko, vente på noko, på Hunden, på Gud, på Kjærasten, på Godot.»
Gjestespel frå Nord-Trøndelag Teater.
Framsyninga får urpremiere under Hilmar-festivalen på Steinkjer 9. november. Trondheimspremiere 22. november.
Medvirkende
Paul Ottar Haga
Daniel Sandén-Warg (fele)
Hva pressen skriver
- Jon Fosses mord og mysterier på bygda blir glitrende forvaltet og forstørret til også å handle om den ensomme eksistens
- Skuespiller Paul Ottar Haga og musiker Daniel Sandén-Warg gir liv og rytme til en mann på randen
- Terningkast 6
Trønder-Avisa
- Stinnerboms visuelle regikraft er sterk, musikken står godt til, men konkurrerer ikke med tekst eller skuespiller
- Dette er godt teater
Dagbladet
Sterk tekst, bra musikk, fin scenografi – til sammen en praktarena for hele Paul Ottar Hagas registrer
Adresseavisen
- En glimrende raring på Nord-Trøndelag Teater
- Paul Ottar Haga er suveren som snodig gubbe på scenen i Jon Fosses Og så kan hunden komme
- Nord-Trøndelag Teater gjør virkelig Fosse hakket mer begripelig.
NRK
-Det er blitt ei eineståande framsyning, velspela, særs
musikalsk, vakker og med mange mogelege tolkingar
Klassekampen

Mine tanker om fremføringen: Og så kan hunden komme

Jeg har lest en god del av Jon Fosse og synes han skriver på en fascinerende måte, han spiller både på følelser og intellekt hos leseren, eller teater-publikum. (Se Label Jon Fosse i min blogg). Nå ble det endelig anledning til å se et av stykkene hans som gjester Trøndelag teater. Stykket stammer fra utgivelsen To Forteljingar (Samlaget 1993)
For meg synes det som Jon Fosse er mer verdsatt internasjonalt enn "lokalt" i Norge - noen finner han kanskje som "smal" og veldig spesiell - han har i hvert fall sin egen særegne eksperimentelle stil  - og han ble funnet verdig som Nobelpris kandidat - kanskje bare et tids-spørsmål før den tilkommer han. (Håper jeg da)
Mange av dramaene hans virker dystre, mystiske og oppleves på linje med en spennende kriminalroman. Her er det ikke mye som avsløres eksplisitt - det er det som er så spennende med hans verker, de krever litt av leseren (seeren) man får bruke fantasien, intellektet også - og slik litteratur fenger i hvert fall meg.
I dette tilfelle er det ikke et ferdig drama som fremføres, men en fortelling tilrettelagt for teater.
Regissør er Leif Stinnerbom, og det pekes på at den ellers "Ordfattige" forfatteren (det er jo litt av stilen hans, at det er korte setninger og få ord, som skaper en fortettet stemning) her gir rom for mange ord fordi vi får alle hovedpersonens tanker strømmende på oss - utstrakt bruk av "Stream of consciousness" dette.
Settingen er mer hverdagslig landlig i dette stykket - og så bringes relasjonen menneske - hund sterkt inn i dramaet.
Mannen spilles av Paul Ottar Haga, en loslitt asosial "eremitt" som er sterkt knyttet til sin hund. Det er alt av sosial kontakt som betyr noe for han, ikke rart alt går over styr når han skjønner hunden er blitt skutt. Alt blir kaos, tankene kretser bare om hevn og galskap, sorg og raseri, planer legges - men alt dette er ytre handling, som det meste av Jon Fosses litteratur, foregår det viktigste på det "indre plan" - her er det snakk om et knust følelsesliv, en inngripen i "sjelen" til hovedpersonen så å si - men er dette bare om forholdet hund-menneske? Det ligger vel heller noe dypt eksistensielt i dette - man bygger seg opp en verden, en mening i et "enkelt" liv, noe alle må ha for å "overleve" fra dag til dag, tryggheten, tilhørighet, at man kjenner seg ønsket eller kan tilføre andre noe - og så raser alt sammen når "halmstrået" (her: hunden) man har skapt seg i tilværelsens kompleksitet blir revet bort fra en.
Stykkets innhold forsterkes gjennom musikken, det gir et preg av dyster middelalder - det er harper og fiolin, og Daniel Sanden-Wang er ansvarlig for den "enerverende" musikken som følger dramaets gang.
Denne forestillingen vil gjeste Trøndelagsfylkene, så vel som Oslo og Karlstad i Sverige.
Jeg opplevde teater-dramaet som nokså "nærgående" der vi satt i den lille, intime teatersalongen, med skuespiller - det var jo bare en - og kulisser og felespiller tett på oss.
Det ble en meget sterk, følelsesladd forestilling - Haga leverte en glimrende tolking av denne einstøingen. Det fungerte også bra med de enkle kulissene, og filmen i bakgrunnen som enkelt illustrerte handlingen. I tillegg fungerte musikken i fin samstemmighet med følelser og stemning i stykket.
Naturelementene var også tilstedeværende i dette Fosse verket, det var graving i jord, det var roing i båt på vann……
Den menneskelige ondskapen var også synlig personifisert med hovedpersonen som Djevelen i kappen med hette og  høygaffelen i hånden når han skrider til verket av den godt planlagte udåden -  Men etterpå kommer den menneskelige fornektelse. "Han har da ikke drept noen"
Han toer sine hender - vasker seg i et vaskefat - som for å skylle av seg synden og starte på nytt. 
Etter forestillingen ble vi invitert til en interessant samtale - her var tolkningene flere, og slik er det ofte hos Fosse - mye står åpent - man tenker og funderer videre: Hadde han virkelig begått forbrytelsen? Var det en drøm? Var det lenge siden dette hadde hendt, og hadde han gått med skyldfølelsen og paranoiaen i lang tid etterpå før lovens lange arm innhenter han?
Den triste, ensomme skjebnen som utfolder seg i dette stykket er så typisk Fosse, denne einstøingen hadde skapt seg et meningsfullt liv sammen hunden sin, han tok avstand fra naboer og hadde sannsynligvis ingen kontakt med familie - når hunden blir tatt fra han, raser hans dårlig fundamenterte tilværelse i grus.  Her kan man i sannhet bruke August Strinbergs ord fra Ett drömspel:"Det är synd om menniskorna".  Livet var  ikke lett for denne Fosse-figuren heller - han kommer nok ikke ut av sitt vonde spor, men blir sittende der og vente på at hunden skal komme tilbake………uten den kan han ikke få orden på livet sitt…….trist.
Jeg hadde ikke kamera med, det var ikke tillatt å fotografere under forestilligen, men jeg tok et par bilder med iPhone før forestillingen startet:

Daniel Sandén-Warg - Foto:RandiAa©

Paul Ottar Haga  i hovedrollen - Foto:RandiAa©

Denne teateropplevelsen vurderer jeg til terningkast:6


Andre skuespill jeg har omtalt av Jon Fosse

Mine omtaler av Jon Fosse verker:

• Her er min omtale av "Et utvalg av hans verker":  Morgon og kveld, Nokon kjem til å komme, Sonen, Jente i gul regnjakke, Desse auga, Eg er vinden, Naustet,
• Her er min omtale av Andvake 
• Her er min omtale av Olavs draumar
• Her er min omtale av Kveldsvævd 
• Her er min omtale av Morgon og kveld

Mer info - NRK Kultur

 

Announcement: Jugend-dronning for fall - Constant Decay

En dør til fordums glans - Foto:RandiAa©

Min barndoms gate og fordums glans av art nouveau - Jugend-huset - kan det bestå med en sykkel-bane ført gjennom første etasje - tror jeg liker det prosjektet:
Les mer om dette i Året Rundt med RandiA

Announcement: All makt til bokbloggerne? - Debatt i Trondheim Folkebibliotek - 24.10.2013

Facebook-siden

Glad de har satt spørsmåls-tegn etter tema-tittel. Ser ut som vi bokbloggere etter noen få år på "media-markedet" har begynt å bli tatt på alvor. Jeg fikk i hvert fall denne forespørselen for en tid tilbake, først pr.telefon og senere på mail:

Ja, da er det dagen for denne - som en innledning til Trondheim Litteraturfest - vet ikke hva som kommer ut av paneldebatten, men interessant blir det uansett. Jeg kommer med mer etterpå-info.

All makt til bokbloggerne? Debatten

Her kommer en liten omtale av denne - Den var et innslag under  Trondheim Leitteraturfest 2013:

Selv om jeg er "part i saken" tillater jeg meg å si at dette ble et vellykket arrangement - en takk til biblioteket  ved Elin Berge, og til debatt-leder professor Sissel Furuseth. Begge gjorde en utmerket jobb. Det overrasket meg forresten at så mange hadde møtt til denne debatten, dekning fra Adresseavisen hadde vi også - og et engasjert publikum som kom med flere interessante innspill.
Det var kanskje ikke meningen, men her ble det en liten antydning til "to parter" - vi to bokbloggere (Siri og Randi) satt sammen på en side, og den profesjonelle litteraturkritikeren fra VG, Sindre Hovdenakk sammen bibliotekar Britt Karen Einang på motsatt side (Bokblogger RagnhildL tok bilder med mitt kamera):

Temaene som ble debattert var ulike typer bloggere, hvorfor man blogger, og den makt bloggere eventuelt måtte inneha. Videre om bloggere kunne sees på som en trussel for profesjonelle litteraturkritikere, eller være et supplement her.
Litteratur-kritiker S. Hovdenakk var nok i utgangspunktet den som var mest kritisk til alle bokbloggerne på "markedet" (jfr. skeptisk mine på bildet) - men det kom mange innspill fra salen som absolutt ikke virket negative til alle bokblogger som er ute og sier sitt om litteratur.
Jeg måtte si meg enig i at det har gått litt inflasjon i dette med bokblogging - men det kom også frem under debatten - ikke minst fra publikum, at lesere, og andre som klikker seg inn på bokblogger, eller benytter seg av dem, vet å vurdere disse kritisk selv. 
Og om bokbloggerne skal ha all makt? Tror ikke vi konkluderte med det - jeg konkluderte i hvert fall med at noe innflytelse kunne vi gjerne ha, og noe inspirasjon og påvirkning til lese-glede, og lese-lyst er vel bare av den positive siden ved bokblogging. 
Siri var ny for meg som bokblogger, det var interessant å høre hva hun blogget om - og etter all den responsen hun får i bloggen sin, er det tydelig at det er "behov for" den type bøker for unge som hun blogger om.
Vi var også inne på dette med å trå varsomt som bokblogger, følge "presse etiske normer" - Bokblogging som "demokratisering av litteratur-kritikk" ble også nevnt - det var en interessant innfallsvinkel synes jeg. 
(Jeg kommer med mer oppfølging og detajer i denne "reportasjen" senere)

Tilføyelse - subjektiv betraktning

Jeg følte ikke noe behov for å stå som en forsvarer av bokblogging - bokomtaler som meningsytring har nok sin fulle eksistens-berettigelse - men det skader ikke med noen kritiske røster. Litteraturkritiker Sindre Hovdenakk hadde nok forstått rollen sin i panelet riktig, en kritisk røst ble i hvert fall hevet i bokbloggerdebatten - egentlig fint at han satte det noe på spissen. Han satte et stort, rettmessig søkelys ved nødvendigheten av all denne bokbloggingen. Et slikt kritisk søkelys er etter min mening nødvendig, ikke for å sette en stopper for, eller begrense bokblogging (Slik kanskje Hovdenakk "pinpointed" det) - jeg ser gjerne at bokbloggingen - i hvert fall den "seriøse" delen av den - kommer inn i ordnede forhold - med det mener jeg saklighet, litt mer dybde, litt strengere krav til "synsingen" - og ikke minst det å følge "vær-varsom-plakaten" - men ellers? Det er fritt frem for et fritt ord i Norge - og det bør det nok være for bokbloggerne også..... 

Ragnhild sitt referat: All makt til meg! 
Referat i Kultur - adressa.no 
Referat: Norsk Bibliotekforening 

Tanker om bok - Henrik H. Langeland: Fyrsten - omtale kommer snart

 

Announcement på Facebook  Hva leser du akkurat nå? - Har nettopp begynt på Fyrsten - interessant lesing. Omtale kommer snart. (Tilføyelse: Her er den)

PS. Både Wonderboy og Fyrsten er lest, lyttet. Når jeg ikke blogger en bok med en gang den er lest, så glemmer jeg mange av tankene mine - men jeg har notater liggende, og skal prøve å få blogget denne om ikke så lenge. Jeg likte Fyrsten bedre enn Wonderboy, og vurderte den til terningkast 5. 

 Mine andre omtaler av Henrik H. Langeland:

• Langeland, Henrik H.: Av sporet er du kommet
• Langeland, Henrik H.: Verdensmestrene
• Langeland, Henrik H.: Mitt intervju med forfatteren 
• Langeland, Henrik H.: Fortellekunst - Håndbok i litterære teknikker
  
• Langeland, Henrik H.: Hauk og due 
• Langeland, Henrik H.: Fyrsten  - forhåndsomtale
• Langeland, Henrik H.: Wonderboy 
• Langeland, Henrik H.: Fyrsten 
• Langeland, Henrik H.: Showtime!