Tanker om film - Middlemarch: filmatisering av George Eliot's roman Middlemarch

Tittel:Middlemarch - DVD
Medvirkende skuespillere:Juliet Aubrey,Rufus Sewell,Robert Hardy m.fl
Etter George Eliots roman Middlemarch
Språk:flerspråklig
Utgitt:Oslo - Pan Vision, 2009 - 2 DVD-er (5 t, 57 min)
TV-serien er laget i 1994

På Cover:
En revolusjon står for døren i den lille byen Middelmarch og de gamle tradisjonene må vike for det voksende industrisamfunnet. Midt i dette kaoset forsøker den unge og idealistiske Dorothea Brooke å finne den store kjærligheten - ingen lett oppgave i en by som vrimler av hyklere. Men når den lutfattige kunstneren Will gjør sin entré, forandres alt. Middlemarch er basert på en roman av George Eliot.

Mine tanker om Middlemarch:

Tilfeldighetene gjorde at dagen i dag ble viet George Eliot og hennes storverk Middlemarch - ganske inspirerende å switche raskt fra en super-moderne norsk roman (Tore Renberg: Vi ses i morgen) - og så kunne hensette seg til Victoria-tidens England gjennom klassikeren Middlemarch - et storverk! - Jeg har nok hatt denne i tankene en stund - at jeg skulle repetere den - long ago i ungdomstiden ble den studert på engelsk.
Inspirasjonen og det lille pushet jeg trengte kom nok fra Bokelskere.no - som beundringsverdig hadde tatt fatt på et storarbeid ved å "gruppelese" Middlemarch. Jeg fulgte litt med på arbeidet der underveis, og  fant ut at nå var lysten stor til å repetere romanen som hadde gjort slik inntrykk på meg for mange, mange år siden. Jeg har lest flere av George Eliots romaner, blant annet The Mill on the Floss, og Silas Marner - romaner som har gjort et uutslettelig inntrykk.
Min repetisjon ble en lettvint løsning - jeg bladde og leste litt her og der i min gamle utgave av romanen og så satte jeg av dagen til å se hele den 6-timer lange BBC serien på DVD - men det var en god løsning. Jeg synes filmatiseringen var engasjerende, fargerik og bra i tråd med miljø og tidsånd skildret i Mary Anne Evans serie-roman. Litt over-do kanskje, men jeg nøt hver scene av filmen. Her er en del anbefalelsesverdig bakgrunns-stoff rundt Middlemarch:

• Om Middlemarch - Wikipedia
• Om George Eliot - Wikipedia
• Les boken som E-bok
• Les hele boken i Goodreads
• Grundig gjennomgang av boken i Sparknotes
• Themes, Motifs and Symbols

Mary Anne Evans - Portrait by Frederick William Burton - 1864

Middlemarch: A Study of Provincial Life er romanserien Mary Anne Evans (1819-1880) skrev under pseudonymet George Eliot. Hun ble en av de mest prominente forfatterne i Victoriatidens England. Settingen i hennes romaner er det provinsielle landskapet - både handling og persongalleri gir et realistisk inntrykk synes jeg, og spesielt denne romanen bærer preg av hennes store menneske-kunnskap og psykologiske innsikt. Hun skriver med stor dyktighet og selvsikkerhet, men likevel velger hun å skrive under et mannlig pseudonym, dette rett og slett fordi hun skjønte hun ble tatt mer på alvor om leserne trodde hun var en mann - en annen grunn til å skrive under falsk navn, var vel også at det var en måte å beskytte sitt privatliv på. 
(En morsom kjensgjerning er det at Charles Dickens skrev et brev til denne George Eliot i 1858 - han hadde en sterk formening om at det måtte være en kvinne som skrev  Scenes of Clerical Life - hennes tidligere verk, ingen mann kunne ha skrevet med det samme insikt, sier Dickens)
Middlemarch ble påbegynt i 1869, og hun hadde allerede skrevet 6 romaner da. Etter hvert dukket romanen opp i serieform i løpet av 1871-1872. Publisering kom i 1874, og den ble fort populær - A study of provincial life har setting på en fiktiv plass, muligens Coventry, og tiden for handlingen er satt til 1830-årene. Persongalleriet er temmelig stort, og romanen bør nok leses flere ganger - det dukker stadig opp noe nytt som man oppdager ved flere gangers gjennomlesing. Og temaene i romanen er jo også mange, selv om det er kvinnens stilling som står mest sentralt, med ekteskap, forhold til mannen, utdanning m.m. Andre viktige temaer er industrialismen, de politiske forhold, reformer, religion og hykleri.
Både i romanen og filmen konsentrerte jeg min oppmerksomhet om noen få sentrale karakterer - Først og fremst Dorothea Brooke - en intelligent og vakker kvinne, snill, hjelpsom og filantropisk - hun så hvordan underklassen levde under urettferdige, tarvelige forhold. Hun hjelper også med penger der det trengs, til sykehuset for eksempel. Men noe naiv og sta er hun, spesielt får det fatale følger at hun gifter seg med den heller "tomsete",  usympatiske Edward Casaubon, han er mye eldre enn henne - en mann som selv etter sin død får makt over henne - ekteskapet er selvvalgt, til tross for gode råd og advarsler. Casaubon "forfølger" henne etter sin død ved en klausul han har satt opp i testamentet - at hun ikke skal ha noe å gjøre med sin fetter Will Ladislaw, om hun gifter seg med ham, vil hun miste alt hun har arvet - men når Dorothea får øynene opp for den egentlige Casaubon og hans urimelige krav til henne, "våkner" hun og tar ansvar for sitt eget liv og selvrealisering - arven får så være  - og henne og Will? Skal ikke avsløre for mye her.
"It's not brave to give up the fight" sier hun til dr.Lydgate når han er på bunnen - og akkurat de ordene kan ståd som et motto for hele romanen - dette med ikke å gi opp gjelder dr. Lydgate, så vel som Dorothea, så vel som kvinnestanden og andre av samfunnets undertrykte......
Tertius Lydgate er fremstilt som den sympatiske, menneskelige unge legen med ambisjoner som ikke blir så lette å sette i verk i et samfunn som har en fastlåst maktstruktur med sterke personer som manipulerer andres liv. Lydgate soler seg ikke i sin fine slekt, og han ønsker seriøst å hjelpe andre, han ønsker å reformere samfunnet, og da spesielt helse og medisinske forhold. Hans forelskelse i Rosamond, og hans ekteskap med henne blir så absolutt ikke av det gode for han - tvert imot det degraderer han både økonomisk og idealistisk. Forelskelsen går etter hvert over til bitterhet - og hva som skjer videre med Tertius? Det avslører jeg ikke her. men hans Rosamond er nok av et annet slag kvinner enn Dorothea, vakker, men for en George Eliot kvinne-karakter er nok ikke bare det tilstrekkelig.....
Dette er en klassiker som er vel verdt å lese - DVD filmen bør komme i etterkant, skjønt den står bra på egne ben også.
Det er merkbart at George Eliot naturligvis er påvirket av sin samtidige Charles Dickens (1812-1870) - persongalleriet kan minne litt om de dickenianske figurene, den lange "serial"-fortellingen likeså, men på den annen side har hun skapt sin egen særegne stil - ingen tvil om det.
Et pluss i denne BBC serien er skuespillerprestasjonene - her er det engelsk kvalitet som gjelder - karakterene preges av personlighet og realisme - en studie for seg bare det. 
Noe annet som fungerte fint i filmen, er romansen mellom Dorothea og Will - den fikk til og med en realist og til dels anti-sentimentalist som meg til å smelte - musikken som ledsaget disse scenene var som skapt til å sette en i den rette stemningen - joda - jeg tålte den love-storyen

Dette er bare en ørliten smakebit på Middlemarch, et lite glimt inn i dens verden - med håp om at det vekker nysgjerrigheten hos noen - man vil ikke angre det om man dukker ned i denne store klassikeren.

Her noen bilder fra filmen:

Disse to er nok mine favoritter i filmen, i tillegg til dr.Lydgate

 

Middlemarch-Google

Romanen verdsetter jeg til terningkast:6
DVD-filmen får terningkast:5+

Her er et par fine video-klipp fra DVD filmen jeg så:

Tanker om bok - Agnes Ravatn: Fugletribunalet

Tittel:Fugletribunalet
Forfatter:Agnes Ravatn   
ISBN:9788252183238
Forlag: Samlaget   
Språk:Nynorsk   
Format:Innbundet   
Trykkeår:2013   
Utgitt: 2013   
Sider: 207

Fra forlagets side:

Fengslande roman om skam, skuld og soning
TV-programleiaren Allis Hagtorn forlèt mann og jobb etter ei offentleg sexskandale og byrjar som hushjelp for Sigurd Bagge, ein mann i førtiåra. Ho skal servere han tre måltid dagleg, halde orden i hagen og elles la han vere i fred. Allis går frå å vere på alles lepper til å bli heilt anonym. Til å begynne med omfamnar Allis den nye situasjonen som ei mulegheit til å starte på ny, men det tar ikkje lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge dominerer livet hennar. Etter kvart som dei kjem nærare kvarandre, blir det avgjerande spørsmålet: Kven er Sigurd Bagge, og kva vil han med Allis?
I eit avsidesliggande hus ved havet har to menneske søkt eksil. Begge har ein løyndom og eit ønske om å sone. Den eine ber på skam, den andre skuld. Kva må til for å kunne starte på ny?

Agnes Ravatn - Foto:Agnete Brun (Fra Samlagets side)

Forfatter-informasjon fra Samlagets side: Agnes Ravatn (f. 1983) er forfattar og spaltist frå Ølen i Vindafjord. Sidan romandebuten i 2007 har Ravatn gitt ut fleire kritikarrosa og prislønte essaysamlingar, og ho er kjend for si særeigne, vittige stemme og skarpe blikk for menneskeleg svakheit. Ravatn debuterte med romanen Veke 53 i 2007. Her møter vi den middelaldrande, skilde lektoren Georg Ulveset, som innser at han er misfornøgd med dei fleste vala han har teke i livet. I 2008 kom den svært utradisjonelle utgivinga Ikke til hjemlån, med høgdepunkt frå undergrunnsfanzinen som Ravatn var ein av drivkreftene bak. I essaysamlinga Stillstand, frå 2009, skriv Ravatn ein serie essay med utgangspunkt i situasjonar der ingenting skjer. Resultatet vart eit humoristisk og sivilisasjonskritisk portrett av Noreg, med høg gjenkjenningsfaktor. Seinare tråla ho bladhyllene på Narvesen og tok jaktblada på kornet og pornoblada på dei mest erogene sonene i essaysamlinga Folkelesnad (2011). For Veke 53 fekk Ravatn Natt & Dags Bergenspris for beste bok i 2007, og ho blei tildelt Alfred Andersson-Rysst fond for 2008. Ravatn bur i Oslo

Mine tanker om Fugletribunalet:

Dette er muligens en roman jeg ikke ville ha kommet på å lese, om den ikke var nominert på Bokbloggerpris-listen av flere andre som hadde lest den. Men det var meget interessant å stifte bekjentskap med denne forfatteren - jeg hadde heller ikke lest hennes debut-roman Veke 53 fra 2007.
Jeg tok en lesedag på biblioteket, fant en av de gode lenestolene og forsvant inn i denne boken - den var virkelig lett å leve seg inn i  - stemningen, freden på den ene siden, uroen og det mystiske og "farlige" på den andre siden. To mennesker som begge har behov for å skjerme seg fra resten av verden for en stund - begge med noe bagasje; det skjønner vi helt fra starten. Men hvilken bagasje? Dette blir faktisk på en mesterlig måte avslørt litt etter litt - og så ender det med - for noen sikkert - overraskende avslutning - men her er det bygd opp så mye spenning, her har man stilt så mange spørsmål underveis - (ordvekslingen mellom de to hovedpersonene har vært nokså knapp)  - at avslutningen måtte bare bli slik kraftfull og ikke minst avslørende på mange måter.
NRK-kjendisen Allis har følt fornedrelsen av å bruke sex som "bestikkelse" for å klatre i NRK-systemet - og flykter fra sitt "hore-stempel" og utroskapens skyld og skam til ensomheten med mannen Bagge som trenger en til å stelle litt for seg og i hagen.  Det tegner til å bli ren terapi for Allis, hun ønsker å begynne "et nytt liv" - men så virker mannen Sigurd Bagge etter hvert som en mystisk magnet - og livet blir igjen komplisert.
Og tittelen? Fuglene blir sentrale - de er tilstedeværende vitner i fortid som i nåtid. Ravatn har brukt dette "fugle-innspillet" på en effekt-full måte i romanen - det er fugler som går i musefellene, det er fugler som angriper, det er fuglemasker i drømmer …., nesten på linje med andre som har brukt dette (Vesaas i Fuglane fra 1957 for eksempel),
De to hovedpersonene som begge i utgangspunktet har søkt ensomheten med sin tunge bagasje, begynner etter hvert å tiltrekkes hverandre, replikkene blir flere, avstanden mellom dem mindre - kanskje har begge funnet sin "rednings-partner"?  - Allis øyner et håp om dette, ny nærhet, nytt liv - men så avsløres hemmeligheter  - ikke brått, men snikende langsomt - det skaper nesten en uhyggelig stemning. Det blir kanskje ikke så lett å begynne på nytt? Og fuglene har jo vært vitner  - de er skremmende nærgående (Allis blir faktisk angrepet av måker som verner eggene sine) - de er onde varsler, de er hovedpersonenes dårlige samvittighet - Sigurd Bagge har faktisk drømt om å stå til doms for "Fugletribunalet" - en flokk mennesker med fuglemasker. Skam, skyldfølelse og dårlig samvittighet er vel ikke de beste forutsetninger å starte et kjærlighetsforhold med. Og om Allis trodde hun hadde løpt fra skammen og sitt gamle liv, får hun en påminnelse om at det ikke er så lett - det er kommentarene, spørsmålene og nysgjerrigheten til "butikkdamen" som påminner henne om at det ikke bar er å "flytte på landet" så blir livet nytt og enkelt.
Jeg tolket også romanen litt dit hen at det er mye man ikke kan flykte fra, spesielt ikke dårlig samvittighet, skyld og skam - og det er mye man ikke kan beskytte seg mot i livet - her synes jeg Norrøn mytologi ble dratt inn i romanen på en interessant måte - Balders død stod sentralt - og Balder fikk jo sin bane til tross for alle anstrengelser som ble gjort for at han skulle leve og være beskyttet  - livet er komplisert, både for de gamle gudene og for hovedpersoner i moderne litteratur…..
En roman som gjorde inntrykk var dette i hvert fall. 
 Terningkast:5

P2 Lytternes romanpris

Rose-Maries omtale 
Artemisas verden 

Tilføyelse 19.11.2015 - Romanen er dramatisert nå: 

 

Tanker om bok - Jon Fosse: Dei døde hundane og Sa ka la - to skodespel

Hovedtittel: Dei døde hundane Samlet tittel: Sa ka la : to skodespel

Forfatter: Jon Fosse

ISBN: 9788252165197
Sidetall: 238
Språk: Nynorsk
Innbinding: Innbundet
Litterær form: Skuespill
Forlag: Samlaget
Utgave: 1
Utgivelsesår: 2005

Jon Fosse - foto fra Samlagets side

Forlagets omtale:

Jon Fosse (f. 1959) er oppvaksen i Strandebarm og bur i Bergen. Han er Europas mest spelte samtidsdramatikar, omsett til over førti språk i fire verdsdelar.Sidan debuten i 1983 har han skrive eit førtitals bøker. Hans eineståande og produktive forfattarskap omfattar romanar, lyrikk, dramatikk, essay og barnebøker. Dei to nyaste stykka til Jon Fosse samla i éi bok. Begge stykka hadde urpremiere i 2004, Dei døde hundane på Rogaland Teater og Sa ka la på Aarhus Theater. Sa ka la tematiserer kva som hender når eit menneske mistar språket. Ei mor ligg på sjukehuset etter eit hjerneslag. Ho kan berre uttrykkje korte lydar I Dei døde hundane ventar ein mann på hunden sin, som har forsvunne. Vi blir førde inn i ein nabokonflikt som får store konsekvensar.

Mine tanker om Dei døde hundane:

Det er ofte man får assosiasjoner når man leser, eller ser drama av Fosse - og da assosiasjoner til noe annet han har skrevet.
Jeg så oppsetning av Og så kan hunden komme, diskuterte det med en venninne, og hun nevnte boken med disse to skuespillene i - hun mente "Dei døde hundane" minnet svært om teaterstykket vi hadde sett - jeg ble nysgjerrig på det, og lånte boken på biblioteket. 
Jeg ser at fortellingen "Og så kan hunden komme" kom først av disse, utgitt 1993: To forteljingar; mens Dei døde hundane og Sa ka la ble utgitt i 2005.
Stikkord jeg kladdet underveis i lesingen: man får følelsen av dvelende langsomhet, samtidig med noe kjapt - de knappe gjentatte replikkene skaper en rask rytme - kjent Fosse stil - knapp dialog, repetisjoner, suggererende.....:
Hund er sentral - blitt borte -  Kamerat på besøk, ser hverandre sjelden - mor maser - sønnen ligger mye på sofa -  søster med mann skal komme - liker ikke mannen hennes - ny nabo nevnes - hunden død utenfor - har bitt naboens datter - nabo blir stukket i hjel - moren smører niste til han - spør om det er noe han vil ha med - hundens halsbånd? - det banker på døren (hvem kommer?)
 
Men "hvor ligger hunden begravet"? Dvs. hva dreier dette seg egentlig om.
Her mangler det menneskelig nærhet, de står kaldt imot hverandre, mor, datter, sønn, svigersønn, de to kameratene - hele atmosfæren i dramaet er gjennomsyret av trist "kontaktløshet". Hunden blir et slags surrogat for hovedpersonen, en erstatning for manglende kommunikasjon og nærhet med familie, med venner, nabo....spesielt viktig ble hunden da han kvittet seg med gitaren han pleide å spille på. Hunden hadde vært hans viktigste "støttespiller", alt raser sammen når den blir borte, her må han  hevne seg på den som har tatt fra han det viktigste i livet.
Alle personene virker ensomme uten varm kontakt med de rundt seg, men spesielt kommer dette frem i hovedpersonen -  livet er ensomt, vanskelig og fastlåst - som erstatning for menneskelig kontakt er hunden en slags "eksistensiell overlevelses-trøst". Søsteren har flyttet, kameraten bor i byen, han sitter der "alene" igjen - hos en mor som gjør så godt hun kan - men hun er også  et ensomt menneske - hun når ikke ut verken til sønnen som har vendt seg til hunden, eller datteren som har flyttet lengre av gårde - sønnen og datteren har muligens hatt et nært forhold til hverandre, men de står liksom ubehjelpelige overfor hverandre nå, når ikke frem. Hunden er det eneste han har, eller hadde  - katastrofen kommer når også den blir tatt fra han.
Ingen nærhet, ingen mening med livet lengre. Depresjonen er et faktum, nabo-katastrofen blir et faktum og dermed også tragedien for denne gutten og denne familien. Det er den eksistensielle angst og redselen for ensomheten, i tillegg til den problematiske sameksistensen som også her er det essensielle. Personene kommuniserer bare på det overfladiske planet, man diskuterer spørsmålet om å kjøpe kaffe når det ikke er noe mer igjen, eller å dra ut i båten for å fiske o.l. Man velger de dagligdagse, trivielle ufarlige temaene å snakke om; og når kameraten kommer på besøk, føles det bare påtrengende, en kontakt han ikke ønsker, spørsmål han ikke ønsker - om hva som har skjedd med gitaren, om han kan tenke seg en fisketur på fjorden - han vil jo helst ligge på sofaen og være sær og bitter.....
Å få et innblikk i dette triste livet, denne håpløsheten er ikke akkurat oppkvikkende lesing - men "elendigheten" er malende beskrevet av forfatteren gjennom ordene, selv om dialogen er knapp - det er nesten så leseren føler atmosfæren og tristheten på kroppen.....
Terningkast:5

Mine tanker om Sa ka la:

At disse to dramaene er kommet i samme bok, selv om handlingen kan virke nokså forskjellig, synes jeg er veldig naturlig. For tematisk står de svært nær hverandre.
I Sa ka la mangler jo til og med ordene...
Kvinnen som får slag på sin 60-års dag, blir sendt til sykehus i stedet for å være hjemme og ta imot gjestene, familien. Hjemme i den eldste datteren hus venter svigersønner, kake og ballonger og "moro", på sykehuset sitter døtrene og prøver å få kontakt med den slagrammede. Men ordene er borte.
Relasjoner mellom mennesker, eller mangel på relasjoner er også betegnende for dette drama.
Den døende kvinnen prøver å nå ut til de to døtrene sine, men det blir umulig - symbolsk symptomatisk for mye av det Fosse er opptatt av - mennesker som ikke når frem til hverandre.
Likevel - vi får noen glimt av hvem disse personene er, hvordan de har hatt det med hverandre, hvordan livene deres har vært "tilsammens" - moren virker som hun har vært egoistisk og dominerende, med et dårlig forhold til sin eldste datter, og et mer positivt forhold til sin yngste datter - og en sønn som ser ut til å ha fjernet seg fra familien. Kanskje ved morens dødsleie oppstår det en slags "kontakt" -
Dette var et kort inntrykk av dette dramaet, jeg kom ikke helt innpå dette - slik som med de andre verkene av Fosse jeg har lest.
Terningkast:4

Andre verker av Jon Fosse jeg har omtalt:
Og så kan hunden komme - dramatisering 

Mine omtaler av Jon Fosse verker:

• Her er min omtale av "Et utvalg av hans verker":  Morgon og kveld, Nokon kjem til å komme, Sonen, Jente i gul regnjakke, Desse auga, Eg er vinden, Naustet,
• Her er min omtale av Andvake 
• Her er min omtale av Olavs draumar
• Her er min omtale av Kveldsvævd 
• Her er min omtale av Morgon og kveld

Tanker om bok: Bokbloggerprisen for 2013 - (Utdeles på Bokbloggertreffet 2014) - Del 2

Bokbloggerpris-2013 - nominerte i klasse Norsk skjønnlitteratur

Bokbloggerprisen - "Longlist"

Da har Bokbloggerne talt i første etappe av kåringen til 2013-Bokbloggerprisen. Mer info her.
Jeg sendte inn forslag på 6 av mine favoritter til skjønnlitterær  liste, og en til to  til listen for åpen klasse.
Nominert til denne første listen er i hvert fall fire av de jeg har prioritert.
Ellers har jeg lest de fleste på denne første-listen.
Men som individualistisk blogger, går jeg ikke god for alle - men bøyer meg for flertallet når vi skal stemme frem en vinner. Alle bøkene er interessante og flotte arbeider.
Da fristen for nominering gikk ut ved midnatt 7. januar hadde 57 bokbloggere nominert hele 145 bøker - blant disse 145 faller da "flertalls-valget" slik ut: 
1) Norsk skjønnlitteratur:

- Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget) - Lest
- Politi av Jo Nesbø (Aschehoug) - Lest
- Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal) - Lest
- Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll (Tiden) - Lest
- Det finnes ingen helhet av Helga Flatland (Aschehoug)
- De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm) - Lest

Det er to av disse jeg ikke har lest. men jeg har skaffet bøkene og de skal leses. 

Bokbloggerpris-2013 - nominerte i Åpen klasse

2) Åpen klasse:

- Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen (Oktober) - Lest
- Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal) - Lest
- Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal) - Lest
- Den onde arven av Thomas Enger (Gyldendal)
- Det vi kan stå for av Geir Lippestad (Aschehoug) - Lest 
- Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)
Mandag 27.januar blir det avgjort hvilke tre bøker som blir funnet verdig på hver av "kort-listene"
Bøkene på kortlistene skal da "granskes" etter tur, og den endelige avstemningen skal skje i tidsrommet 31.juli til 15.august.
På Bokbloggertreffet 13.september 2014 (det tredje i rekken) blir så vinnerne av Bokbloggerprisen for 2013 offentliggjort og kåret.

Dagbladet om Bokbloggerprisen

Bokbloggerprisen for 2013 Del 1
Bokbloggerprisen for 2013 Del 2
Bokbloggerprisen for 2013 Del 3

Bokbloggertreff 2012

Rapport om mitt "Bokår" 2013:
Jeg har lest ca 80 bøker, og "blogget" på 30

Tanker om bok - Yann De Caprona - Norsk etymologisk ordbok

Tittel:Norsk etymologisk ordbok
Forfatter:Yann de Caprona
ISBN:9788248910541
Utgitt:2013
Heftet/Innbundet:Innbundet
Forlag:Kagge
Utgivelsesår:2013
Antall sider:1919

Fra forlagets side:

Tematisk ordnet
Vinner av Brageprisen 2013 i åpen klasse: faktabøker for voksne

Visste du at flere geografiske ord er hentet fra menneskekroppen, eller at mange norske sjøtermer er lånt fra lavtysk og nederlandsk, og at en stor del av det militære ordforrådet går tilbake til italiensk og fransk? Denne ordboka viser til ordenes opprinnelse innen 57 temaer, alt fra fuglenavn til farger, mat, musikk, idrett, religion, økonomi, matematikk og psykologi. Uansett hva slags forhold du har til ord og språk, er det flust med detaljer og opplysninger for enhver.

Man kan:
• finne den opprinnelige betydningen til ordet
• se hvilke veier ordene har vandret før de har kommet inn i det norske språk
• betydningsutvikling
• beslektede ord på andre språk og eventuelle ord som norsk har lånt derfra
• spennvidden i slektskapet
• kulturhistoriske fakta og anekdoter knyttet til det oppsøkte ordet

Yann de Caprona - Foto fra Kagge Forlags side

Yann de Caprona har svensk mor og fransk-amerikansk far. Han er oppvokst i Italia og studerte historie, geografi og økonomi ved Sorbonne-universitetet i Paris. Siden 1985 har han bodd i Oslo. Han snakker flytende fransk, italiensk, engelsk, svensk og norsk, og har studert latin og nygresk. Tidligere har han arbeidet i Utenriksdepartementet og Norges Røde Kors. I dag jobber han i Riksrevisjonen.

Mine tanker om Norsk etymologisk ordbok:

Kjekt å ha - fikk den til jul. 
Helt siden jeg "oppdaget begrepet ord" har jeg funnet stor glede i å finne ut av ordenes egentlige betydning og opprinnelse.(Etymologi = læren om ords opphav) Denne ordboken som kom ut i 2013, var derfor et must. Jeg kommer nok til å bruke den mye! Morsomt at det ble en svensk-fransk-amerikansk mann som skulle skrive denne flotte boken om norske ord, og til og med få en Bragepris for arbeidet. Yann de Caprona er en språkkyndig mann som har lagt ned 7 år i dette store arbeidet. Fordi han selv kanskje trengte en bok som ikke fantes i Norge - så måtte han til å skrive den selv, sier han
Jeg har bladd litt her og der i den - det er en bok med TYNGDE i alle betydninger av ordet, ikke bare fordi den veier over 2,5kilo, er 8 cm tykk og har over 12000 ordbeskrivelser, men også fordi den er gjennomarbeidet, oversiktlig, lett å slå opp i, har klare og interessante ordbeskrivelser, har en fin tematisk inndeling med 57 kapitler som dekker 7 store hoved-områder - (Samfunnet, Mennesket, Språket osv.) I tillegg til de kortere ordforklaringene, har den også lengre innledninger for hvert kapittel - og selv om boken er så stor og tung, er den veldig brukervennlig rent fysisk  å slå opp i - den folder seg lett ut helt inn til innbindingen....
Boken starter med en klar og fin innledning som forklarer begrepet etymologi, og hva formålet med boken er og hvem som kan ha nytte av den, den gir så en innføring i hvordan den er bygd opp - vi får raskt en idé om hvordan vi kan nyttig-gjøre oss boken. Videre i  oppgis kildene som er benyttet, og til slutt i innledningen kommer en oversiktlig forklaring av tegnsymbolene boken bruker.Her er en tilfeldig side fra boken, s.612, under kapittel Litteratur,scenekunst og film, som er ett av de 14 kapitlene under hovedtemaet Hverdagen:

S.612 i ordboken

Nå "prøver" jeg et ord jeg kommer på i farten, skal se hvordan boken behandler det: harselere - jeg vet hva ordet innebærer, men jeg har aldri tenkt over hva det kommer av. Jeg slår opp i registeret, og ordet er heldigvis listet opp ja - på side 1729, og det står at vi finner det i kapitlet "Mellommenneskelige forhold", side 805. Jeg slår spent opp på den siden - der var det en fyldig forklaring ja:

harselere - s.805

Dette var jo kjekt - føler det er en bok jeg vil kose meg mye med - her får man virkelig dekket sitt nysgjerrighets-behov.

Til slutt i boken - et kjempe-pluss, noe som er svært viktig i en slik bok når den er inndelt i temaer og ulike kapitler - at den har et register - og det har denne - et omfattende alfabetisk register fra s. 1639 til  1920, der slår man opp på det ønskede ord, får vite hvilket kapittel det er nevnt i og på hvilken side det står.
Her er det grundighet og godt arbeid.
(Jeg fikk en annen flott bok til jul - en slags by-guide bok, også under ulike temaer, en fin bok, men jeg er veldig skuffet over at den manglet et slikt stikkordregisted på stedene den omtaler)
Dette er en bok jeg vet med sikkerhet vil bli mye benyttet av meg - jeg setter den tilgjengelig, i hyllen over skrivebordet på datarommet, ved siden av noen av foto-bøkene som jeg også ofte "konfererer" med - Upps - her var det igjen et ord jeg vet betydningen av. Men hva i all verden kommer det av? Må sjekke! Å slik å forstå - interessant. Nysgjerrig?  Sjekk selv da vel.

Ordboken tilgjengelig plassert - Foto:RandiAa©

Og terningkastet denne ordboken er verdt for meg - det må bli: 6

Tanker om bok - Khaled Hosseini: Og fjellene ga gjenlyd

Tittel:Og fjellene ga gjenlyd
Originalens tittel:And the Mountains echoed
Forlag:Schibsted
Utgivelsesår:2013
Format: CD, 13t.23min.
ISBN13 9788251682275
Språk:Bokmål
Oversetter:Elisabet W. Middelthon
Innleser:Anders Ribu

Khaled Hosseini - Foto:NTB Scanpic:Charles Sykes

Informasjon om Hosseini
Forfatterens Hjemmeside

Omtale fra forlaget

Endelig en ny roman fra forfatteren av verdenssuksessene Drageløperen og Tusen strålende soler. Afghanistan, 1952. Abdullah og søsteren Pari bor sammen med faren, Saboor, og stemoren i den lille landsbyen Shadbagh. Saboor er arbeidsledig, og familien lever i fattigdom. Søsknene legger en dag ut på en reise til Kabul sammen med faren, lykkelig uvitende om skjebnen som venter dem. Og fjellene ga gjenlyd spenner over generasjoner og kontinenter, fra Kabul til Paris, fra San Francisco til den greske øya Tinos. Med sin umiskjennelige sans for visdom, dybde og innsikt skriver Khaled Hosseini om mellommenneskelige forhold, det som definerer våre liv, hvordan valgene vi tar gir gjenklang i fremtidige generasjoner og hvordan vi ofte blir overrasket av dem som står oss nærmest.

Mine tanker om romanen Og fjellene ga gjenlyd:

Jeg må innrømme at Hosseinis siste roman ble lest/lyttet fordi dette ble den valgte romanen i Litteratur-forumet vårt. (Sammen med "De usynlige" av Roy Jacobsen). Jeg har lest Hosseinis tidligere utgitte romaner, og var vel mest fornøyd med den første - The Kite Runner fra 2003. 
Allerede fra starten av romanen hadde jeg muligens en del fordommer fordi jeg på en måte følte at jeg var "mettet" på litteratur med tilknytning til Afghanistan - hadde lest flere romaner både av utenlandske og norske forfattere (Bokhandleren i Kabul - 2002, Brente Skygger var også innom Afghanistan, mfl.). Men jeg så også frem til et gjensyn med Hosseinis forteller-talent, med Anders Ribu som bokleser skulle dette ha de beste forutsetninger.
Nå må jeg med engang innrømme at jeg er litt ambivalent til Hosseinis storslagne fortellermåte - engasjerende er den, men også litt pompøs, 1001-natt-eventyraktig. Og slik følte jeg også denne romanen fra starten. Romanen strekker seg over et halvt år-hundrede, fra 1950 tallet og til først på 2000-tallet, og da rekker man å følge flere familier, med stadig nye familiemedlemmer som etter hvert sprer seg til flere kontinenter og land, men utgangspunktet er Afghanistan - og utstrekningen er sentral-Europa og USA. 
Også i denne romanen er det Afghanistans bitre skjebne og historie som ligger i bunnen for handlingen, med et person-galleri som opplever tragiske begivenheter og et strabasiøst liv. Oppbygningen av romanen virket på meg noe ustrukturert og løs, man går liksom i sirkler - det er mange personer vi følger, det er mange ulike historier vi følger, bipersonene i ett kapittel dukker gjerne opp senere som hovedpersoner, her er det mange løse tråder, og enormt mange navn, man måtte virkelig konsentrere seg om lyttingen her - spesielt fordi navnene er fremmedartede for en nordmann også - så blir de ikke så lett gjenkjennelige. At fortellingen ruller frem og tilbake, eller går i sirkel, gjenspeiles godt i selve tittelen "fjellene ga gjenlyd" - mest spennende syntes jeg "hoved"-historien om Pari var - den lille piken som  ble solgt av fattige Abdullah som har mistet sin kone og den nye konen er ikke så interessert i hans tidligere barn,  - hvor vondt det enn måtte gjøre å gi fra seg datteren, så hadde han det håp at hun skulle få et godt liv hos rike "nye" foreldre. Og på slutten har vi fått nøstet opp en del av trådene og møter Pari igjen hvor hun "forenes" med den broren som aldri kom over at søsteren ble gitt bort (men tåredryppende trist er det jo at når de endelig forenes igjen, så er broren, som også heter Abdullah, gått inn i glemselens demens - men Pari møter den "nye" Pari, niesen som har fått hennes navn.
Det som fascinerte meg mest i denne romanen, var alle de interessante menneskene og skjebnene den handler om - det er mennesker på godt og vondt, det er mennesker som drar tilbake fra eksil og til sitt kjære fedreland for å gjøre en innsats, for å bøte på elendigheten - for eksempel leger som har muligheten til å hjelpe de skadde og nødstilte. Menneskelige relasjoner og medmenneskelig godhet har fått vel så mye plass i romanen som "skurkene", krigsprofitørene og de "slemme". Sentralt står også famile-relasjonene og familiens "ære", dette er jo mer fremtredende i denne delen av verden en det er i vesten. Et menneskelig dilemma som går igjen i romanen er det moralske aspekt - det er kampen mellom egoismen og nestekjærligheten,  mellom det å følge sine egne begjær og behov på bekostning av andre mennesker, fellesskapet og familien.
Noe annet i romanen som kanskje forundrer litt: Kabul på 50 tallet, hvor positivt, velutviklet og flott byen virker i skildringene til Hosseini her - og så kommer forfallet og tilbakeslaget og den menneskelige ondskap inn i bildet etter hvert.
Noe annet som trekker litt i negativ retning for meg: det legges ofte stor vekt på dette med å være vakker (utenpå), være rik, bo i flotte hus, i det hele tatt nesten en beundring til tider for vestlig luksus og materialisme.
(Jeg kjente igjen noe av dette fra et opphold i slummen av Calcutta på slutten av 1980-tallet - en nesten nesegrus beundring for vestlig materialisme og (pop)kultur - vet ikke om dette er reelt, men jeg fikk i hvert fall denne følelsen - Hosseini er en forfatter som opplever å stå mellom to kulturer, og det har vel både sine positive og negative sider)

Ellers trekker det i negativ retning at  romanen var veldig løs i strukturen, rotete oppbygd, ikke velkomponert - i mine øyne, lang var den også, ujevn og "utglidende" - den kunne tjent på mer bearbeiding og komprimering - partier av boken er topp, men alt i alt vil jeg gi den terningkast 4 - her er det mye som i utgangspunktet er fengslende stoff fortalt i et poetisk språk, men jeg føler at dette kunne ha resultert i en langt mer glitrende roman, slik jeg fornemmet denne, vil jeg tillate meg å stemple den som noe "uferdig" - Konklusjon: Det er hovedsaklig struktur og komposisjon av denne romanen, og følelsen av uferdighet som gjør at jeg gir den terningkast:4 og ikke 5 eller 6.
Men for all del, det er nok en roman man ikke glemmer så lett - man får innblikk i en interessant kultur og et spennende miljø - litt synd at hovedpersonene ikke fremstår så tydelige som man kunne ønsket - men likevel - det er mye å tenke på i etterkant her

Jeg linker igjen til Rose-Marie's fyldige omtale (her får man også med seg litt mer av innholdet)
Og her Anitas synspunkter på romanen. 

Tanker om bok - tegneserie - Steffen Kverneland: Munch

Forfatter: Steffen Kverneland
Innbinding:Innbundet
Utgivelsesår:2013
Antall sider:271
Illustratør:Kverneland,Steffen
Innhold:Illustrert
Forlag:No Comprendo Press
Språk:Norsk Bokmål
ISBN/EAN:9788282550260
Kategori:Tegneserier og grafiske romaner
Om forlaget No Comprendo Press
Om forfatteren Steffen Kverneland

Steffen Kverneland - Foto: Jeton Kacaniku

Forlagets omtale:

Stort anlagt tegneseriebiografi over Edvard Munch. Et av de mest ambisiøse prosjektene i norsk tegneseriehistorie. Munch utgis i 150 års-jubileumsåret for Edvard Munch. "Den biografiske tegneserien om Munch er noe av det morsomste og mest lekne som noen gang er skrevet om kunstneren." Elin Kittelsens anbefalte Munch-bøker for Bok i P2. "Steffen Kverneland er internasjonalt stor. Han er et geni i mine øyne." Jan Erik Vold, Dagsavisen. "Kverneland støtter seg mye på Munchs egne ord når dette fortelles, og illustrerer dem med en sober eleganse som skaper flere bevegende øyeblikk." Ole Øyvind Sand Holth, Dagbladet

Mine tanker om Munch av Steffen Kverneland:

Aldri har jeg opplevd Munch på denne måten - Kvernelands tegneserie ble en  spennende innfallsport til en stor kunstner.
Denne praktfulle boken var på ingen måte en fornærmelse av kunstneren - det var en ny og spennende  måte å lese om og se på Edvard Munchs liv, hans kunst, hans opphold i blant annet Berlin og Paris, hans damer, hans forelskelser, hans mor, hans bekjentskapskrets, hans sjalusi, hans galskap.... - og ikke minst hans samtid. Kristiania-bohemen i 1880-årene er gjort sentral, likeså hans sagnomsuste år i Berlin på 1890-tallet.
En tegneserie kunne ha blitt veldig overfladisk, men dette har tegneren Steffen Kverneland arbeidet med i mange år - det er 7 år siden han begynte, sier han.
Han har god bakgrunns-kunnskap gjennom Munch-biografier - som han startet å lese allerede som 15-åring, sier han - brever og andre kilder er også brukt. Likeså er jo Munchs bilder gjennom de ulike perioder en slags dagbok og stadfesting av det som skjer i hans liv. Dette kommer svært godt frem i Kvernelands bok.
At kunstneren selv er blitt med i boken, ser jeg bare på som et pluss.
Dette er Munch sett gjennom tegne-kunstneren Kvernelands øyne - og jeg likte denne innfallsporten til Munch. 
Boken får liv og fart ved at Munch-malerier og tegninger har fått Kverneland preg, samtidig som vi ikke mister synet av Munch i dem. Kverneland har også fått frem tydelig at Munch malte det han så, ikke det han ser:

Kverneland: illustrasjon fra boken

En av de sentrale skikkelsene i Kverneland-boken er Strindberg,  hans forhold til Munch har blitt en interessant sekvens i tegneserien, og vi får også et tydelig bilde av Strindbergs storhet så vel som galskap. 
En del av denne Munch bok av 2013 baserer seg på samarbeidet  med Lars Fiske i "Kanon" serien fra 2006 til 2011 også gitt ut på samme forlag.

Steffen Kverneland: illustrasjon fra "Munch"

Steffen Kverneland: illustrasjon fra "Munch"

(Google-collage om Munch bok)

Kvernelands tegninger er frodige og fargerike, men mye av Munch-fargene og strekene har han gjort lett kjennelige. Og tekster og dialoger  har han gjort virkelighetsnære ved å bygge på sitater, brever osv.
Den Munch vi hovedsakelig kjenner gjennom biografier og kunsten hans viser en dyster, lidende person; men Kverneland makter også å fremheve en annen side av Munch - en lettere, lysere variant som i humor og optimisme står i kontrast til den svarte, skinnsyke Munch - et troverdig bilde dette, for de fleste mennesker har vel både sine svarte og lyse dager eller sider.
Dette er Munchs liv og virke sett gjennom tegne-kunstner  Steffen Kvernelands øyne. Og jeg må virkelig si jeg likte hans vinkling - en praktfull Munch-biografi dette, litt uvanlig  - ja - men man føler at man blir enda bedre kjent med Munch gjennom å se og å lese denne….
En flott Munch-opplevelse som jeg gir terningkast 5+
 
Kvernelands tegninger har jeg "møtt" tidligere, blant annet i "Kverneland-rommet" i Litteraturhuset. (Etter Cicilies doktordisputas) Et hyggelig rom å oppholde seg i med det syv meter lange veggmaleriet av samtidsforfattere i humoristisk utforming:

"Kverneland-rommet" - Litteraturhuset - Foto:RandiAa©

"Kverneland-rommet" - Litteraturhuset - Foto:RandiAa©

Les også Rose-Marie's  grundige omtale av boken

Bokklubben har boken 

Mine Kverneland-omtaler:

• Steffen Kverneland: Munch - tegneserie
• Steffen Kverneland: Vampyr - roman
• Steffen Kverneland: En frivillig død - tegenserie
• Kverneland-rommet i Litteraturhuset